We make our own movies #7: The Hold Steady - Almost Killed Me (2004)

Woke up in the twenties...

Almost Killed Me starter med PositiveJam. Og Positive Jam starter omtrent der Craig Finn slapp noen år tidligere, med folk som våkner opp. Men denne gangen er det ikke blodige oppvåkninger på parkeringsplasser, men en forteller som våkner i en tidsreise. I løpet av de første to minuttene av Hold Steadys karriere reiser Craig Finn, gjennom oppturer og nedturer, fra 20-tallet og frem til det nye årtusenet. Her er perspektivene større. Så kommer bandet inn for fullt. Og man hører det med en gang: Dette er et stort, gitartungt og gjennomamerikansk band. Et bunnsolid riff, noen licks, og så kommer Craig Finn med sin programerklæring:

All you sniffling indie kids: Hold steady!
All you cluster fuck clever kids: Hold steady!
I got bored when I didn't have a band

So I started this band, man

We're gonna start it with a positive jam

Hold Steady!

Dette er kanskje den reneste, lykkeligste og kuleste måten man kan introdusere bandet sitt for verden på. Ved å proklamere hvor lyst du har til å spille musikk, at du skal gjøre det i positivitetens tegn, og atpåtil gneldre navnet på det nye bandet ditt ikke mindre enn tre ganger i løpet av åpningssporet på debutplata.

Samtidig ligger det en slags retrospektiv kritikk her også. Craig Finn var sulten på å spille musikk igjen. Men han var ikke sulten på flere år i periferien. I flere intervjuer har han snakket om ønsket å komme vekk fra obskure sjutommere og det å tilhøre en undergrunnsscene. Om ikke Almost Killed Me var et frieri til stadionpublikumet, forteller Positive Jam historien om en mann og et band som har et bredere perspektiv. Kanskje skulle det bli enda tydeligere senere – gjennom intervjuer, gjennom enda mer publikumsvennlig og “stor” rock og gjennom de euforiske sceneopptrednene – men kimen til det man kanskje kan kalle Hold Steadys filosfoi, finnes i disse første minuttene av Almost Killed Me.

(Så får det heller være et ironisk poeng at Hold Steady på mange måter skulle bli et bredbent rockeband som appellerte til både indiekids og clever kids. Ikke mer classic rock enn at indiefolket kunne omfavne dem, smarte nok referanser og tekster til at de som så seg selv som over gjennomsnittlig clever kunne falle for et rent rockeband. Man kunne innvende at Hold Steady var litt for “clever” selv – men det handler vel kanskje også om perspektiver).

Og om Positive Jam er det filosofiske manifestet, er andresporet The Swish den musikalske prøveoppskytningen. Låta er (som kanskje den eneste fra debuten) en fast post på setlistene den dag i dag, og det er forståelig. En stor, bredbeint og hardtslående rockelåt, langt mer beslektet med 70-tallets klassiske rock'n'roll enn noe som har kommet siden. Kjappe og råe vers fylles ut med enda litt kjappere refrenger, og en seig og sveipende bro. Og Craig Finn viser at han ikke har blitt noe mindre glad i rablende rants ispedd popkulturelle referanser. Han klemmer inn både Rick Danko, Robbie Robertson, Nina Simone og Andre Cymone på et par refrenger (sjekk ut Knuckles for atskillig flere referanser av samme typen), og fyller referansene ut med sedvanlige rekvisitter som “powders and pills”, filmer som er “half nude and half true” og damer som er “shaky, but nice”.

For de som har lest omtalene av Lifter Pullers reise gjennom den amerikanske undergrunnen, kan dette virke kjent. Og det er det jo også. Karakterene i Lifter Pullers univers, kunne nok fint ha vært bekjente av karakterene vi blir kjent med i Hold Steady-katalogen. Men fortellerperspektivet er et annet. Hos Lifter Puller fikk vi historien presentert av Katarina, Juanita og Nightclub Dwight – eller i det minste av noen som var på samme sted i livet som dem, noen som snakket det samme språket. Det gikk ikke mer enn fire år mellom den siste Lifter Puller- og den første Hold Steady-plata, men fortellerstemmen har blitt atskillige år eldre. Craig Finn er allerede her – i 2004 – den litt eldre, klokere og mer sentimentale fortelleren. Det meste foregår fortsatt på nattestid, og de fleste vi møter er dynket i alkohol eller blod. Men fortellerstemmen skildrer hendelsene med en viss avstand, en viss etterpåklokskap og en form for overbærende og faderlig melankoli. Det blir aldri direkte bløtt (i alle fall ikke i løpet av de to første platene), men det er definitivt mer hjerte og mindre overstimulert sentralnervesystem som utgjør fundamentet. “Guess you're old enough to know...” er Finns åpningslinjer på balladen (og da snakker vi ballade i ordets rette forstand) Certain Songs. Dét er en linje jeg tviler på han ville sunget over et hektisk Lifter Puller-komp.

Men direkte sobert er det vel heller ikke.

She said 'It's good to see you back in a bar band, baby'

I said 'It's great to see you're still in the bars'

Craig Finn flirer seg gjennom referatet av denne samtalen på den drivende gode Barfruit Blues. Her lanserer han også et tema som skal prege flere av Hold Steady-låtene de kommende årene: At bandets rolle som band også får en naturlig plass i fortellingen. Han er inne på noe av det samme i låta som har gitt navn til denne bloggen, Most People Are DJs: “I drank untill I dreamed/ and when I dream, I always dream about the scene/ all these kids look like little lambs looking up at me”. Et annet aspekt er hvordan blikket er hevet fra Minneapolis, og at tekstene nå i aller høyeste grad handler om Amerika, USA. En rekke byer og steder blir nevnt gjennom plata, og forsterker inntrykket av et band som ikke lenger er geografisk bundet til noe definert sted i landet, men som tar mål av seg å formidle noe amerikansk i generell forstand.

Og før jeg runder av snakket om tekstene: Det er ikke til å komme bort fra at Almost Killed Me er starten på det som særlig på neste plate, men også på de som kommer deretter, skulle utvikle seg til et fullblods konsept om dophoder, halliker, narkolangere og gjengmedlemmer. Holly, Gideon og Charlemagne blir alle introdusert i løpet av plata, selv om båndene mellom dem ennå ikke er helt tydelige, ei heller kronologien.

Jeg har allerede sagt litt om musikken, men jeg skal forsøke å grave litt mer i den. For meg er soundet og stilen på Almost Killed Me først og fremst tre ting: 1) Et klart brudd med Lifter Pullers urbane og synthdrevne postpunk/rock'n'roll, 2) et frampek på hva Hold Steady senere skulle raffinere og perfeksjonere til noe mer dynamisk og mangefasettert, og til tross for det, 3) et soleklart statement om at Hold Steady først og fremst er et rotamerikansk, bunnsolid rock'n'roll-band, hverken mer eller mindre. Gitar, bass og trommer. Pianoet dukker opp på én låt, saksofonen på en annen. Ellers er dette rett-frem og ukomplisert rock'n'roll med hang til klassiske riff og licks, spilleglede og hauger og lass av engasjement. Det er noe fryktelig streit over Almost Killed Me. Lett gubbete riff, ikke spesielt kule referanser, noe seigt og velkjent. Men det er også noe voldsomt tøft, rått og ufiltrert. Og det er verdt å huske på at streit rock'n'roll av denne typen godt kunne oppfattes som motkultur i 2004. Det er morsomt å gå tilbake å lese samtidige anmeldelser der denne streitheten blir tolket som annerledeshet. Et oppgjør med postpunkens comeback, med electroinspirert danserock, DFA, glatt gutteindie fra Storbritannia og en fremvoksende hipsterkultur. Husker du da alle på Øya hadde trailercaps? Vel, i en anmeldelse blir Hold Steady omtalt som anti-trailercaps-musikk. Jeg vet ikke hva man skal lese ut av det ti år senere, men det er et morsomt poeng at dette på sett og vis ble oppfattet som motkultur.

Som plate er Almost Killed Me først og fremst en samling med jævlig gode låter, men også et album med et enhetlig og tydelig sound. Det kan godt stamme fra mangel på produksjon heller enn en visjon, men det er heller ikke så viktig. Når du setter den på, vet du godt hva du får. Et rockeband som spiller rockelåter for folk som liker rockemusikk. Og når låtene er såpass gode som de er, når bandet trøkker på som de gjør og når Craig Finn (fortsatt) er en av rockens mest særegne vokalister, blir resultatet veldig bra.

Jeg skal avslutte på samme måte som Hold Steady avslutter Almost Killed Me – med Killer Parties. Da bandet startet opp hadde de bare disse låtene, et par b-sider og en og annen cover. Og selv når de spilte relativt korte oppvarmingsset, måtte de spille alt de hadde. Folk som så dem den gangen vil ha det til at de byttet om på låtrekkefølgen fra konsert til konsert, men en ting lå fast: “It always starts with a Positive Jam, it always ends with Killer Parties”.

Akkurat som platas åpningsspor utgjorde den faste åpningen, var sistelåta alltid den episke Killer Parties. Og for en closer det er. Etter en rifftung reise gjennom rockens historie, rundes plata av med en storslått ballade hvor Craig Finn fastlår at “killer parties almost killed me”. Det gir mening at også dette perspektivet skulle få pusterom i universet til et band som Hold Steady. Baksiden av medaljen, melankolien, ettertenksomheten. Og det er balansen – både musikalsk og verbalt – mellom dette og den livsbejaende festingen som er den røde tråden gjennom debutplata, og etterhvert den røde tråden gjennom katalogen til det som skulle utvikle seg til å bli et av verdens aller beste band.

NESTE: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)

We make our own movies #2: Lifter Puller - Lifter Puller (1997)

Det Store Internettet, og i dette tilfellet Wikipedia, vil ha det til at Lifter Puller ble dannet i Minneapolis i 1994. Jeg vet ikke helt om det stemmer. Jeg sitter nemlig med en sjutommer her ved navn Perscription Sunglasses, utgitt under navnet Lifter Puller, som andre kilder mener kom ut allerede i 1993. Jeg vet egentlig ikke særlig mye om hvordan dette gikk til, men det er grunn til å tro at en noenogtjue år gammel Craig Finn, som studerte i Boston, “came back to start a band, off course”. Det er også mulig at han fortsatt var student i 1993-94, for de neste par årene nøyde Lifter Puller seg med å spille inn et par singler. Debutalbumet kom først ut i april 1997.

Det er mange forskjellige debutalbum. Du har dem som eksploderer rett i ansiktet på folk, som blir sjanger- eller tidsdefinerende dokumenter bandet aldri klarer å tangere. Du har dem som representerer en lovende start, en antydning av noe stort som skal komme. Du har debutplata som også blir svanesangen, det ene forsøket som gikk sånn passe, men som aldri ledet til noe mer. Og så har du – heldigvis – dem som er litt famlende, søkende og litt... rare, men som i etterkant viser seg å bare være en litt skjev start, noe som måtte ut av systemet for at den intensiteten og det fokuset som må til for å skape virkelig store greier, kommer til sin rett.

Lifter Puller hører definitivt til i den siste kategorien.

Jeg tror den første Lifter Puller-plata er den eneste utgivelsen i denne gjennomgangen jeg ikke kan kalle fantastisk. Det er ingen dårlig plate, men den er ganske uspektakulær. Lifter Puller høres ut som et ungt band som ikke helt har bestemt seg hvem de vil være. Litt Sebadoh- og Pavement-slackerrock, litt mørk og grumsete gaterock, noen ballader som ikke helt henger sammen og noe ganske streit 90-tallsrock som kunne vært signert nesten hvem som helst. Ganske sprikende, litt for lang og uten den helt absurde intensiteten som skulle kjennetegne de neste utgivelsene. En ganske vanlig, over gjennomsnittlig god indierock-plate fra siste halvdel av 90-tallet.

Men så er den jo ikke bare det heller. Når man oppdager et band i retrospekt, blir debututgivelsen – spektakulær eller ei – noe mer enn bare en plate. Det er den første puslespillbrikken, den som når man ser hele katalogen under ett er med på å gi mening til det resterende materialet. Det er kanskje en meningsløs sammenligning, men når jeg tenker på litt uviktige debutalbum som allikevel er verdt å sjekke ut, tenker jeg ofte på Bob Dylan. Debutplata hans fra 1962 er temmelig bra. Men den er ikke oppsiktsvekkende bra. Det som gjør at jeg vender tilbake til den nå og da, er at den forteller noe om utgangspunktet, om hvor det hele begynte. Og den føles derfor viktig, samtidig som den rent musikalsk er ganske uviktig. Den utgjør en uvurderlig del av konteksten og fortellingen. Slik er det på sett og vis med Lifter Puller også. Den utgjør utgangspunktet, og samtidig også rammene for katalogen sett under ett. Og i et slikt perspektiv er det ikke vanskelig å se noen hint om hva som skulle komme senere.

For eksempel på åpningssporet Double Straps. Lifter Puller-debuten sett under ett avslører at Craig Finn sine evner som tekstforfatter og vokalist ikke var 100% medfødt. Han mangler både selvsikkerheten og lekenheten som gjør ham så stor på de neste platene. Men på Double Straps sår han de første frøene til det han senere skal høste. “Well, I came into the city”, åpner han med, “the buildings made me dizzy. I got kicked out of a fern bar, slept beneath a race car”. Så dukker damene opp. Og når han mumler “these downtown girls are fast and loose”, er det vanskelig å ikke tenke på omkvedet som runder av Hold Steadys gjennombruddsplate ni år senere: “Southtown girls won't blow you away. But you'll know that they stay”.

Vi blir også introdusert Juanita, ei dame som skal få en prominent rolle i fortellingene som brettes ut gjennom de neste to platene. I Star Wars Hips får vi greie på at hun hadde noe med “the nightclub fires” å gjøre, og fortellerstemmen innrømmer at han har tystet på henne. Linjene gir isolert sett ingen mening, men igjen, å oppdage plater i retrospekt og med hele katalogen som speil, gir en annen dimensjon. De omtalte nattklubbrannene skal etterhvert, to plater og tre år senere, avslutte hele sagaen som begynner her.

Ellers dreier det seg mye om biler. Både Jeep Beep Suite (en av platas aller beste låter, med en nydelig og smått dataspill-inspirert gitarfigur) og Mission Viejo finner sted bak lukkede dører på fire hjul. Sistnevnte låt viser også at Lifter Puller lot seg inspirere av andre enn samtidige slackerband. For meg har den en veldig sterk R.E.M.-vibb i seg, og både melodinjene og måten Finn synger på, kan minne om Michael Stipe & co anno 1986-87. Det handler om biler i Rental også. Og likesom Double Straps kanskje peker frem mot Southtown Girls, kan mye tyde på at det er et frampek mot Hold Steady-materiale i Rental også. Låta dreier seg om en forsmådd fyr som forsøker å overbevise ei dame om at han er bedre enn typen hennes. Bak “tinted windows where no one can see us” er de to “up in New Hampshire, driving 'round in a rental”. “I deserve justice”, messer Finn, “cause I'm cooler than he is”. Og de som kjenner Separation Sunday og Multitude Of Causalities, vet at “it's a funny bit of chemistry, how a cool car makes a guy seem that much cooler”.

Til slutt etablerer Finn noen lyriske troper han skulle perfeksjonere allerede senere samme år. Linjepar av typen “starts out with”/”ends up with” er det flere av her, det samme med beretningene om odde steder der folk sovner, og deretter våkner opp. På niendesporet Solid Gold Sole forenes også “bathroom, blodshed, ecstasy”, en blandning som skal dukke opp flere steder i Lifter Puller-universet. Og det er blant annet dette som gjør Finn til en tekstforfatter jeg setter så høyt; evnen til å være selvrefererende innenfor et egenprodusert univers, på en måte som føles langt mer narrativt bindende enn som et uttrykk for idémangel eller billige løsninger. De fargerike begrepene som gjentas i låt for låt, plate for plate, er ikke bare ord som beskriver enkeltscener. De er markører som gir liv til hele universet som tegnes opp. At hendelsene som blir presentert for oss som lyttere finner sted i toalettbåser, at omgivelsene er preget av blod, pulver og fortauskanter, at karakterene sovner og våkner opp på bisarre steder, er ikke bare narrativt krydder, det er markørene som gir oss en forståelse av hva slags folk, miljøer og intensjoner vi har å gjøre med.

De tallrike beskrivelsene av mørke gater, skitne barer, øde forsteder og observasjoner gjort fra forsetet på en bil, utgjør på sett og vis en anti-poesi om et virkelig USA. Ikke den ikoniske storbyen, det støvete western-landskapet eller det frodige sør, men snarere en amerikansk hverdag som ikke så ofte blir portrettert – i alle fall ikke i musikken. Det skorter ikke på fargerike beskrivelser av Amerika, som land og kontinent i musikkhistorien. Men det er et annet Amerika. Her er det “department stores go on for miles”, “behind the karaoke bar, sitting in your brothers car”, “and these nightclub scenes aren't whatever they seem, liquid soap won't ever get you completely clean”. Vi snakker suburbia, innland, lange strips fulle av store fronts, barer, parkeringsplasser bak barer, biler og ødemark.

Det er ingen tvil om at Craig Finn skulle beskrive Et Annet Amerika på langt bedre vis noen år senere, men det var i dette veikrysset, mellom postkortene og realismen, det hele begynte. Og selv om det musikalsk er litt sånn midt på treet, og på det lyriske planet er et stykke unna det Lifter Puller (og senere Hold Steady) skulle perfeksjonere, er det vårt første møte med et band, en forteller og et univers som i sum utgjorde noe uendelig vakkert i all sin skitne prakt.

NESTE: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)