En halvsein torsdagskveld sitter jeg og
hører på Johndoe. Trønderne som var ganske heite i 2003-2004, som
hadde en radiohit med Pyromantikk (kanskje de hadde flere hits også,
men det er denne jeg husker) og som har spilt på festivaler over
hele landet, uten å nå de virkelig store høydene. Jeg hadde
kanskje ikke trodd at jeg noen gang skulle gjøre akkurat dette –
sette meg ned å lytte aktivt til Johndoe. Og når jeg tenker meg om
tror jeg aldri jeg har gjort det tidligere heller. Dette er altså en
slags debut, som aktiv Johndoe-lytter.
Det er kanskje ikke så rart at det er
første gangen. Eller for å si det på en annen måte: Det er mange
gode grunner til at jeg ikke har gjort dette før. Først og fremst
handler det om noe så banalt som at Johndoe aldri har vært bra nok
til at jeg har tatt meg tiden eller bryet. Et ålreit band, som aldri
har vunnet kampen om oppmerksomhet i hard konkurranse med andre band.
Men jeg tror det handler litt om hva slags band Johndoe er også.
Ikke i form av musikken de spiller, men mer i retning av hva de
representerer. Et trøndersk norsk på norsk-band, by:Larm-profilerte
og overeksponert på P3 i kraft av å fylle opp norskkvota. Et band
som kunne vært folk du kjenner, bare litt flinkere. Et band som rent
musikalsk kunne vært britiske eller amerikanske, men som liksom
akkurat ikke er kule nok. Kort sagt, et sånt band som – i alle
fall for meg – faller litt mellom to stoler. Johndoe er verken nære
nok eller eksotiske nok til at de inspirerer til videre utforskning.
De er ikke folka du kjenner, og de er ikke de lett opphøyde
utenlandske folka du gjerne vil relatere deg til. Og jeg tror dette
er ganske viktig: Det er lettere å forgude noe som føles både
eksotisk og uoppnåelig. Det er lettere å elske band som synger om
skitne amerkanske storbyer, om støvete sørstater eller vindfull
vestkyst. De skaper fortellinger, de skaper drømmer. Norske band
består i stor grad av folk som meg og deg. De kan lage gode låter
og levere som pokker på scenen, men de inspirerer ikke til store
drømmer. Og derfor tror jeg, paradoksalt nok, at norske band skal
være jævlig mye bedre enn utenlandske band for å virkelig treffe
meg. Hadde bandmedlemmene i Johndoe vært født og oppvokst i Boston,
og skrevet og sunget nøyaktig de samme låtene – bare på engelsk
– kan det godt hende jeg hadde digga dem. Men det blir jo temmelig
hypotetisk.
Til slutt dreier det seg litt om når
de kom. For meg går det et vannskille i norsk musikk rundt
2001-2002. På denne tida slo såpass forskjellige artister som
Röyksopp, Kaizers Orcherstra og Gåte gjennom for et bredere norsk
publikum. Det er ikke så mange fellestrekk mellom disse tre navnene,
men det er også litt av poenget. De kom alle på et tidspunkt der
aksepten for at det som både var smalt og norsk, også kunne være
kult. Og hvor smalere og særere musikkuttrykk fremført av nordmenn
også ble løftet opp og frem. Hvordan og hvorfor dette skjedde er
verdt en lengre utgreiing fra langt mer kompetente folk enn meg, men
jeg tror flere faktorer og aktører – som at Urørt-portalen dukket
opp på nett, by:Larm ble en happening og at Platekompaniet begynte å
profilere norsk musikk – spilte inn. Norske undergrunnsartister
kunne legge ut musikken sin på Urørt, bli spilt på P3, få en
konsert på by:Larm og få EP-en eller albumet sitt profilert av
Platekompaniet. Det skjedde noe rundt norsk musikk. Dette førte
naturligvis også til at en over middels interessert musikklytter
plutselig ble eksponert for veldig mye norsk musikk. For mitt eget
vedkommende hjalp det nok også at dette vannskillet sammenfalt med
at jeg flyttet fra Hønefoss til Bergen, og plutselig kunne gå på
konserter med mer eller mindre kjente band hver eneste uke. Norsk
musikk var liksom en del av hverdagen. Men så er det jo ikke til å
underslå at veien fra et øvingslokale til brukbart eksponert for
norske ører, er en del kortere for norske enn for utenlandske band.
Filteret er mer grovmasket, barrierene er færre og lavere. Og det
fører jo også uungåelig til at man blir presentert for veldig mye
mer middels norsk musikk sammenlignet med middels utenlandsk musikk.
For meg gjorde det noe om hvordan jeg så på musikk produsert av
nordmenn generelt. Og litt i samme gate som det jeg skrev om i
avsnittet over dette: Etter å ha kommet over rusen over å kunne se
livemusikk ukentlig, tror jeg norske band måtte gjøre langt mer for
å imponere meg enn hva de utenlandske trengte å gjøre. Norske band
måtte virkelig være noe for seg selv. Og de måtte helst viske ut
følelsen av at dette var folk som meg og deg, vanlige fyrer som
skrev og lagde musikk. De måtte ta det et sted lenger.
Alt det her tenkte jeg på. Men så
tenkte jeg på noe annet, nemlig at jeg har sett Johndoe live to
ganger. Og at jeg syntes det var temmelig tøft begge gangene.
Den første gangen var på nevnte
by:Larm i Bergen i februar 2004. Jeg tror Johndoe spilte på Ole Bull
Scene, en av de større scenene på festivalen Og jeg tror de spilte
ganske seint på lørdag, noe som må ha vært et ganske attraktivt
tidspunkt. Det var knallbra! Ikke like bra som Beautiful People på
Hulen kvelden i forveien, men definitivt på nivå med mye av det
andre jeg så.
Den andre gangen var på Lloyds Pub i
Hønefoss. Jeg er litt usikker på om dette var i 2004 eller 2005,
men det var deromkring. Lloyds tar omtrent 60 mennesker, og da er det
ubehagelig fullt. Når de i tillegg skal presse inn et band i det ene
hjørnet, er det nok ikke plass til mer enn 50. Jeg husker jeg kom
tidlig, og til og med hjalp til å bære inn noe av utstyret mens
bandet spiste rundstykker med smøreost og spilte FIFA. Og jeg minnes
at selv om jeg nok trodde jeg var litt for kul til å la meg påvirke
av å henge med et halvkjent norsk band, var det nok litt stas også.
Jeg så hele konserten sittende i baren. Det kan kanskje høres
nonchalant ut, men gitt at lokalet ikke var spesielt stort, var det
for orkesterplass å regne. Jeg kunne bestille øl med venstre
pekefinger, og hytte mot bandet med høyre neve. Det var helt topp!
Og det var en jævlig bra konsert.
Så har årene gått. Til tross for at
de har gitt meg noen strålende kvelder, og jeg (til min egen
overraskelse, så å si) har hatt et forhold til bandet, har jeg
glemt Johndoe. Og jeg tror ikke jeg er helt alene om det. Men de
siste par månedene har det skjedd flere ting som har gjort at de har
fått en slags rennesanse.
Først kunne min trønderkompis Håvard
fortelle meg at Johndoe skulle spille på Parkteatret i Oslo. Det var
omtrent da de kom frem fra glemselsen. Jeg husker jeg reagerte med et
indre skjevt smil, og en tanke i retning av “heh, Johndoe, ja, de
husker jeg”. Kombinasjonen av at konserten var på en fredag
(verdens beste konsertdag) og at jeg hadde muligheten til å dra å
den med en trønder (dette kan høres uviktig ut, men lokale band
gjør noe med folk, disse folka gjør noe med stemningen i et lokale,
og dette gjør noe med konserten) gjorde at jeg punget ut.
Dernest kunne den samme Håvard
fortelle meg at Johndoe nå synger på trøndersk. Dette skulle
kanskje ha vært viktigere for ham enn for meg, men jeg merket at det
trakk ganske kraftig opp. Jeg husker jeg allerede i 2004 syntes det
var ubegripelig teit at et band fra Trøndelag sang på norsk, men
ikke på dialekt. Hvorfor i alle dager skal man synge på sitt eget
språk hvis man ikke samtidig skriver tekster, og synger på det
målet man snakker og tenker i det daglige? Det hørtes ut som et
sunnhetstegn for Johndoe at de hadde tatt steget fra
østlandstilpasning til sitt ekte morsmål. Og det lovet jo også
godt for både platecomebacket og – ikke minst – konserten.
For det tredje har 2014 for meg handlet
mye om Against Me!, et amerikansk punkband som akkurat har gitt ut en
helt latterlig bra plate. Det er lenge siden en plate har berørt meg
på en sånn måte som Against Me!-plata har gjort, ikke bare fordi
låtene og musikken er så jævlig bra, men også fordi vokalisten
siden forrige plate har byttet kjønn, og at tekstene i stor grad
handler om en hard, rå og vakker kamp om å få være den man er.
Hva har dette med Johndoe å gjøre? Jo, for noen uker siden kunne
Håvard (igjen) tipse meg om en video på P3.no der Johndoe gjør ennorsk cover av åpningssporet på nevnte Against Me!-plate. Og de
gjør det på trøndersk. Oversettelsen kan fremstå som både banal
og på grensen til pinlig. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den
avslører hvor rå, naken og smertefull den opprinnelige teksten
egentlig er. Og det at Johndoe a) valgte en låt av Against Me!, b)
turte å oversette den til norsk, og c) fremførte den på skjør
trøndersk, fikk meg til å tenke at de må være veldig fine folk.
Og det hjelper jo alltid når det kommer til å vie tid og
engasjement til ny musikk.
Så nå sitter jeg her og hører på
Johndoe. På debutplata jeg så vidt husker at kom ut, på andreplata
som inneholder radiohitten, og på den litt mer modne tredjeplata jeg
ikke kan si jeg har hatt noe forhold til overhodet. Og jeg tenker at
det er jo ganske bra greier. Rastløs rock'n'roll, som de sier. Ikke
ekstraordinært, men veldig solid. Gode låter, gode tekster, finfint
driv. Aldri i nærheten av å være kjipt eller dårlig. Aldri i
nærheten av virkelig storhet heller, men pokker heller, det er
greit.
Og jeg gleder meg til konsert. Til å
møte Johndoe i sceneutgave på nytt, snaue ti år etter forrige
konsert. Og til å kjenne på følelsen av at bandene som bare er
der, som svømmer rundt i livet mitt, og som en sjelden gang kommer
til syne på overflaten, er gode å ha de også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar