Love is like a battle of all the bands
Crank up your amps, man
I 2000 kom Lifter Pullers siste plate.
Ikke lenge etter brøt bandet opp, og bare tre måneder etter bruddet
flyttet Craig Finn fra Minneapolis til New York. Mange ser på Hold
Steady som et Minneapolis-band, men de har holdt til i New York hele
sin karriere, og bandet selv ser på seg selv som et New York-band.
Jeg nevner det her fordi Lifter Puller på alle måter var (og
forble) et Minneapolis-band. Selv om Hold Steady namedroppet steder i
hjembyen vel så ofte, er det på en mer romantisk og forskjønnende
måte enn den realistiske og gatenære måten Lifter Puller gjør det
på. Mangelen på popularitet (eller i alle fall den geografiske
begrensningen av populariteten) er nok et symptom på Lifter Pullers
Minneapolis-identitet. Craig Finn har flere ganger snakket om hvordan
de sto på samme plakat som punkerne i Dillinger Four og hiphop-navn
som Atmosphere. Scenen de var en del av var ikke begrenset av
sjanger, men av geografi.
Jeg kjenner ikke Minneapolis-scenen
eller -kulturen særlig godt, men om den har noen kanon, bør Fiestas
And Fiascos ha en sentral plass i den. Det er Lifter Pullers
jevneste, korteste og mest intense plate. En særegen, fullendt og
kompakt rockeplate på bare en halvtime. Og det er et album, i enda
større grad enn Half Dead And Dynamite. Det er en sånn plate der
flere av låtene ville fremstått som ubetydelige, nærmest
malplasserte, om du hørte dem hver for seg, men hvor de sammen
utgjør en pakke så naturlig og sømløs at alle låtene fremstår
som gode singelvalg. Da er det kanskje overflødig å si at det også
er Lifter Pullers beste plate – den eneste som fra start til slutt
kan måle seg med det Craig Finn og Tad Kubler skulle diske opp med
litt senere på 00-tallet.
Tad Kubler, ja. Jeg må nesten si noen
ord om ham. De som kjenner navnet, gjør det trolig fra hans rolle
som lead-gitarist, låtskriver og musikalsk primus motor i Hold
Steady. Men han er med her også, ikke på gitar, men på bass. Jeg
kan ikke så mye om bassigtarspill, og jeg er så visst ikke i stand
til å skille gode fra veldig gode bassister, men jeg synes det
virker som om han gjør noe med bandet på Fiestas And Fiascos. Flere
av basslinjene bærer låtene i større grad enn på de foregående
utgivelsene, og det gjør også noe med trøkket og gnisten i resten
av bandet. Kanskje er det lett å lese melodiøsitet inn i basspillet
fordi man vet noe om hva han senere skulle prestere på gitar, men
melodiene på disse låtene ligger liksom dypere forankret i
låtfundamentene. Jeg velger å tro at Kubler skal ha noe av æren
for det.
Noe annet jeg synes man kan høre
gjennom hele Fiestas And Fiascos er hvordan hele bandet i større
grad er i stand til å elegant leke seg med sine styrker. Der de
virkelig store øyeblikkene på de foregående platene oppsto enten
litt mer på slump, eller som et resultat av hard grovjobbing, høres
Lifter Puller her ut som et band som er så trygge på egne
ferdigheter og styrker, at de tør å kokettere med dem. Her høres
all grunnjobbinga så forbanna lett ut, og det gjør det enklere å
legge merke til elegansen og nonsjalansen lengst fremme i uttrykket.
Åpningssporet er et godt eksempel i så måte. Det er en låt som er
langt mindre rett-i-trynet enn andre topplåter av Lifter Puller, men
den tar det igjen med en sløy eleganse, en kulhet som må være et
resultat av selvtillit og trygghet. Trommeintroen, gitarene som aldri
overspiller og en fryktelig poengtert, men samtidig lite stressa
Craig Finn, er alle tegn på en ny selvsikkerhet.
Hadde plata fortsatt i dette sporet,
kunne Lifter Puller fort ha hørtes ut som et litt mett og trett
band. Men det gjør de ikke. De strammer grepet på Candy's Room –
en låt som frekt nok låner hihat-introen til Springsteen-låta med
samme navn, men som utover dette ikke har noe med Springsteen å
gjøre – og banker gassen i bånn på Space Humping $19.99.
Progresjonen og dynamikken i disse tre første (og på alle måter
fantastiske) låtene, viser hvordan de hadde vokst som band. De tre
låtene er forskjellige, og spiller på helt ulike strenger, men
høres hele veien umiskjennelig ut som Lifter Puller. Og de styrker
hverandre – elegansen fra Lonely In A Limousine glir over i den
tounge-in-cheek-aktige lekenheten på Candy's Room, som kuliminerer i
skitten og dopa paranoia i Space Humping $19.99. Det sitter så
jævlig bra.
I de påfølgende tjue minuttene dreier
det meste seg om et øs pøs av gitarer, synth og Craig
Finn-glefsing. Lydbildet er underlig og skjevt, men alltid veldig
fokusert. Og selv om det sjelden blir rom for å puste, er låtene
både skrevet, spilt og produsert på en måte som gjør det til en
ganske behagelig lytteopplevelse. Det er ikke minst en plate som
virkelig drar lytteren med seg. Det er ingen selvfølge. Det finnes
nok av plater som til tross for gode låter og bra trøkk liksom ikke
inviterer deg med på turen. Som om det er en avstand, en glassvegg
der. Fiestas And Fiascos er for meg det motsatte, nemlig en plate som
i alt sitt hektiske kaos gir deg krokene du trenger for å henge deg
på. En plate som gjør at du sitter litt fortumlet igjen når den er
ferdig, ikke helt skjønner at det allerede er over, og mer enn
gjerne går på den fra starten av igjen. Det er en ikke uviktig
kvalitet.
Da Pitchfork anmelde reutgivelsene av
Lifter Puller-katalogen i 2009, skrev de: “Lifter Puller are all
about the feeling of now-fucking-what-panic”. Jeg synes det er noe
av det flotteste og mest presise som er skrevet om bandet. Musikken
deres spilles ut som en paranoia-drevet og mørk actionfilm, der
problemene avløser hverandre og til slutt danner et ederkoppnett
karakterene aldri kommer seg ut av. Slik er tekstene, slik er
musikken, slik er Craig Finns oppjagede vokalstil. Og beskrivelsen
passer enda bedre til Fiestas And Fiascos enn til noen av de andre
Lifter Puller-utgivelsene. Alt har ledet opp til disse låtene, denne
halvtimen. Det er her det koker, det er her det smeller, og det er
her alt til slutt brenner ned til grunnen. Ikke bare billedlig talt:
Hør på avslutningssporet The Flex And The Buff Result, der
Nightclub Dwight og Nice Nice møter sin overmann i The Eye-Patch
Guy, godt hjulpet av en “fire lighter for hire”. Lifter Puller
runder av katalogen sin i soniske og verbale flammer.
Jeg åpnet med et sitat fra det nest
siste sporet på plata, Lifter Puller vs The End Of The Evening. Litt
fordi jeg synes det er en vanvittig kul linje. Litt fordi den
oppsummerer den voldsomme optimismen (som her bør leses som
optimistisk voldsomhet) som gjennomsyrer Lifter Puller-universet. Men
kanskje mest fordi det er linja som binder sammen Lifter Puller og
Hold Steady. I førstnevntes univers er det en slags call to action,
en insisterende oppfordring. I sistnevntes univers kunne linjene godt
ha dukket opp på nytt, som et mimrende og romantisk statement om
sterke følelser og brennende hjerter, sett fra et mer modent
perspektiv. Det kan også leses som en oppfordring fra Lifter Puller
til Hold Steady: Vi har gjort vår greie, nå får dere bære
fakkelen videre. Ta deg sammen. Vi gjorde det bra. Dere kan gjøre
det enda bedre.
Jeg rakk aldri å oppleve Lifter Puller
da de var aktive. Som jeg skrev i en tidligere omtale, visste jeg
ikke at de eksisterte før flere år etter at de hadde lagt opp,
blitt kort gjenforent for tre konserter i hjembyen Minneapolis, og så
gått hvert til sitt for godt. Men jeg kan ikke unngå å glede meg
over at de fikk muligheten til å avslutte med en plate som dette.
Det var kanskje ikke så mange som brydde seg, men for framtida vil
Fiestas And Fiascos alltid stå der som et kort, høypotent og
grisebra punktum for en kort og intensiv karriere. Et verdig
testament for et fryktelig bra band.
NESTE: Alt det andre (1994-2003):
Lifter Puller-materiale utenfor de ordinære utgivelsene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar