De foregående fire omtalene har
handlet om konkrete utgivelser. Tre album og én EP. Det som i
konvensjonell forstand kan kalles Lifter Pullers katalog. Men det er
med Lifter Puller som med så mange andre band: Det finnes skjulte
skatter. Noen band samler disse på egne bokser, andre gir dem ut som
bonusmateriale på reutgivelser av albumene. Når det gjelder Lifter
Puller er det aller meste (foruten én hvit hval, en låt ved navn
Bitchy Christmas som selv ikke bandmedlemmene ser ut til å være i
stand til å spore opp) samlet på to separate utgivelser. Den
fysiske dobbeltplata Soft Rock (2002) og det digitale
oppsamlingsheatet Slips Backwards (2009). Der førstnevnte er en
merkelig hybrid som inneholder begge to første platene,
Entertainment... EP-en, en rekke uutgitte låter, men ikke Fiestas
And Fiascos, samler sistnevnte utelukkende rariteter, b-sider og
flere uutgitte låter som ikke kom med på Soft Rock.
Hvilken verdi har disse samlingene? Det
er ikke til å legge skjul på at slike rubbel og bit-utgivelser kan
være av litt varierende kvalitet, særlig når man dykker dypt nok
ned i materialet som aldri så dagens lys i første omgang. Og jeg
erkjenner at jeg står i fare for å fremstå som religiøs og lite
kvalitetsbevisst her, men jeg må bare si det: Lifter Pullers
restmateriale er av helt oppsiktsvekkende høy kvalitet. Mye av dette
er så bra at det ville styrket plater som i utgangspunktet er nesten
perfekte. Det er heller ikke – igjen, i motsetning til lignende
utgivelser – noe å utsette på lyd eller innspillingskvalitet. Til
tross for at disse låtene aldri kom med på noen ordinære
utgivelser, må de ha blitt spilt inn med den intensjon at de kunne
havne der. De later til å være fullt ut mastret og mixet, og er
ikke til å skille fra albumene på et rent lydmessig plan. Og mer
enn det: Flere av låtene gir nye perspektiver på det mye omtalte
narrativet Craig Finns tekster er tuftet på. Derfor føles disse
samlingene som skattekister gode som noen.
Lifter Pullers karriere var så kort at
det ikke gir noen videre mening å plassere disse låtene i bås. De
ble spilt inn i løpet av fem-seks år, og de fleste av dem hadde
passet fint inn på nær sagt alle utgivelsene. Heller enn å gi noen
utdypende og kronologisk gjennomgang, trekker jeg derfor i stedet
frem noen høydepunkter (og kommer for øvrig med varme anbefalinger
om å høre hele Slips Backwards på enten Spotify eller Wimp).
Perscription Sunglasses og Emperor er
de to eldste låtene vi finner her. De var henholdsvis a- og b-siden
på Lifter Pullers første singel fra 1995 (selv om, som jeg tror jeg
var inne på et sted, enkelte kilder oppgir 1993). Jeg har tenkt på
det mange ganger, at Lifter Puller på denne singelen høres både
mer fokuserte og mer modne ut enn de gjør på debutplata. Stilen er
mye den samme, men det lyder litt renere, litt strammere. Kanskje de
hadde en annen produsent, eller kanskje låtene ble spilt inn et
annet sted enn debuten, men det er i alle fall noe annerledes her.
Det som i størst grad forteller oss at dette er Lifter Puller på
sitt tidligste er Craig Finns (manglende) vokalstil.
Flere av disse låtene finnes også på
Soft Rock, og uten å dobbeltsjekke akurat hvilke, vet jeg i alle
fall at åpningskvartetten (Secret Santa Cruz, Back In Blackbeard,
Math Is Money og 4 Dix) dukker opp der. Da jeg først tok steget
videre fra Fiestas And Fiascos til backkatalogen, var det via Soft
Rock. Jeg husker at jeg hadde en ganske klar tanke om at disse fire
sporene tilhørte samme utgivelse, at de var en separat EP eller
lignende. I ettertid har jeg forstått at det ikke stemmer. Men jeg
føler allikevel de har et slektskap, og at de kanskje ble spilt inn
på samme tid – trolig sent i karrieren. Alle låtene hadde passet
som hånd i hanske på Fiestas And Fiascos, og alle er knallgode.
Secret Santa Cruz er en kjapp og rå gjenfortelling av en sommerferie
som går ganske heftig for seg. Math Is Money er en tilsvarende
fortelling fra dopdealerens ståsted. Back In Blackbeard høres ut
som en demo til en Hold Steady-låt, med alle sine boys/girls-linjer,
opprører mot foreldrene og beretninger om “the boredom” og “the
basements” - alt over et steintøft og lettbeint rockeriff. Og 4
Dix er en av Lifter Pullers aller, aller beste låter. Den ble gitt
ut på singel i 2003, tre år etter at Lifter Puller ble oppløst.
Jeg er usikker på i hvilken sammenheng og hvorfor, men det er mer
enn passende at den ble utgitt som enkeltstående utgivelse. Og her
hører vi også noen ekko av Hold Steady – særlig i de bibelske
allegoriene mikset opp med dopdynket hedonisme og vold. Hør den!
Secret Santa Cruz fikk forresten æren
av å bli utgitt som singel den også. I 2001 – også etter at
bandet var oppløst – kom det ut en syvtommer titulert Lifter
Puller In Bay City Rolling. Jeg skjønner lite av tittelen, men
Secret Santa Cruz er a-siden, mens La Quereira er å finne på
b-siden. Sistnevnte forbinder jeg først og fremst med to ting: 1)
Det nydelige, seige og (igjen) Hold Steady-aktige crescendoet: “First
there's violence, then there's silence, then there's sirens”, og 2)
at dette er låta som inneholder linja Craig Finn sang/proklamerte
for meg fra en barkrakk i New York. Det er kanskje patetisk, men å
ha denne fyren sittende 25 centimeter unna meg mens han synger
“Wiiiiild horses can't carry away California divorces” kommer
høyt opp på lista over mine største musikalske øyeblikk.
To låter til fortjener spesiell
omtale. Og igjen er det låter som høres ut som de er hentet ut fra
omtrent samme innspillings-session.
Den første er en nydelig, sår og –
ikke overraskende – etterhvert voldelig og kriminell ballade, som
samtidig er et av Craig Finns beste enkeltstående
karakterportretter. I The Pirate And The Penpal møter vi en tynn,
forvirret jente på 15-16 som har “enough nicknames allready”.
Hun selger jordbær hele sommeren for å få råd til frimerker til
alle brevene hun sender sin brevvenn – en brevvenn hun nok vil at
skal være mer enn en venn (“I asked the postmaster/ he said
penpals really can't be going steady”). Det er ikke så lett å få
tak på hvem denne brevvennen er, men han er nok ikke av den helt
ryddige typen, noe vi lukter lunta av når jenta i et forsvar av ham
sier “Yeah, so what, he's a criminal/ at least you know he loves
you for your brains”. Og det har hun jo rett i, brevvenner som de
er. Men det ender ikke så godt. “We made it to the getaway/ there
were highway barricades”, det er politi, det er sirener, og så er
det over.
Den andre låta jeg gjerne ville vie
litt ekstra oppmerksomhet er The Langelos. Der The Pirate... er en
ganske sår ballade, er The Langelos en potent midtempo-rocker. Og
det er en av Lifter Puller-låtene jeg har store problemer med å
beskrive storheten i. Jeg vet bare at jeg elsker den. Introen, og
måten trommene og gitarene klinker det hele i gang på, det
selvsikre mellompartiet, de nydelige bildene på paranoia og stress,
vokaldoblingen når Finn resignert fastlår at “I never asked to be
king of these rats” - alt stemmer så jævlig bra.
For meg er disse samlingene helt
essensielle deler av Lifter Puller-katalogen. Det er nok mye fordi
jeg ble kjent med materialet i et salig kaos av en kreativ
tracklisting på Soft Rock-samlingen, shufflefunksjonen på iPoden og
mangelfull informasjon på nettet. Men også fordi Lifter Puller er
et band med et såpass stramt, ensartet og stilsikkert uttrykk at
selv enkeltstående låter hentet fra ikke nærmere tidfestede
sessions, føles som likeverdige brikker i et stort puslespill. Disse
låtene er akkurat like gode, like viktige og like opplysende som
låtene stilt opp i sirlig rekkefølge på baksiden av albumcoverne.
NESTE: The Hold Steady – Almost
Killed Me (2004)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar