We make our own movies #8: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)

“We mix our own mythologies, we push them out through PA systems”

Separation Sunday er først og fremst fortellingen om Holly. Jenta som av sine foreldre ble døpt Hallelujah, som ble oppdratt i et katolsk hjem, men som noen år senere skulle finne både ekstase og tristesse på langt mindre gudelige arenaer. Dårlige venner, dårlige vaner og dårlig dop. Hun drikker og danser, hun vandrer gatelangs og hun overnatter under broen over Mississippi. Hun reiser på en slags pilegrimsferd på tvers av USA, hun dør, og hun gjenoppstår – og det er ikke helt klart hvilken rekkefølge dette skjer i. Men etter å ha rundet av første del av livet i en søppelcontainer bak en bar, gjør hun et uventet comeback under en påskegudstjeneste mange år senere.

Men det er også fortellingen om Gideon og Charlemagne. Førstnevnte en skinhead i en gjeng som kaller seg Cityscape Skins, sistnevnte en blanding av en frelser og en hallik. De er begge involvert i Hollys liv, og de er trolig – på hvert sitt vis – involvert i hennes død også. De deler i tillegg den karakteristikken at de begge allerede er etablerte karakterer i Hold Steady-universet. Det var ikke så lett å forstå da man hørte navnene deres på Almost Killed Me, men litt etter litt skjønner vi at karakterportrettene av dem på henholdsvis Hostile, Mass og SweetPayne har noe med fortellingen på Separation Sunday å gjøre.

Til slutt er det fortellingen om fortelleren. Han som Craig Finn lar oss oppleve historien gjennom. Han er både en karakter i hendelsene, en som hører på hva Holly har å fortelle om sine opplevelser og en fra tid til annen allvitende forteller som beveger seg i tid og rom, og setter seg inn i hva de andre karakterene tenker og føler. Det er også fortelleren som bidrar med maleriske beskrivelser av kulissene for hendelsene. Og selv om denne fortelleren nok ikke vandret i de samme gatene som karakterene i Lifter Puller-universet, har han nok ikke helt ulik bakgrunn.

Separation Sunday er selve grunnmuren i Hold Steady-katalogen. Det er her de virkelig finner formen som band, som historiefortellere, som bidragsytere til rockens mytologi. Det er på mange måter en rockeopera. En ikke helt lineær fortelling i et klart definert univers, og med referanser både til foregående og forestående utgivelser. Holly, Gideon og Charlemagne er ikke nevnt i alle Hold Steady-låter, men de er aldri langt unna, og det sniker seg ofte inn en følelse om at mange av låtene befinner seg i deres verden og virkelighet.

Derfor føles det riktig å vie noen avsnitt til tekstene og fortellingene. Ikke bare fordi de er en så viktig komponent i bildet av Hold Steady, men også fordi de tematiske sporene er så gjenkjennelige i musikken. Både historiene og låtene er så harde, insisterende og direkte, samtidig som de har en varme og en sentimentalitet i seg.

Men Separation Sunday dreier seg ikke bare om fortellingene. På samme måte som albumet er et narrativt omdreiningspunkt i Hold Steady-katalogen, er det også plata som foredler og perfeksjonerer soundet av Hold Steady som band. De var fryktelig bra på Almost Killed Me, og på platene som skulle komme senere raffinerte og videreutviklet de uttrykket. Men Separation Sunday er mesterverket, også musikalsk. Her finner bandet den perfekte balansen mellom alkoholmarinert barband-jamming, tighte låter og nye ideer. Det er klassisk rock, i den forstand at tropene lyder kjente. Men det er også voldsomt særegent, i form av hvordan elementene er vevd sammen. Som vanlig bidrar Craig Finns vokal og tekster i stor grad til det. Men det hjelper nok også at pianist/keyboardist Franz Nicolay – som gjorde en gjesteopptreden på Certain Songs – her er med som et fullverdig medlem av bandet. Pianoet hans gir en varm kontrast til de knivskarpe riffene, orgelet fyller ut store rockelåter og til tider bidrar han også med melodifigurer og mellompartier som endrer låtenes karakter. På en plate der gitarene hadde blitt skarpere og klarere, og hvor Hold Steady til tider høres mer ut som AC/DC enn som Thin Lizzy, er pianoet temmelig kjærkomment.

Først og fremst er Separation Sunday en veldig stram plate. Den er klar, tydelig og fokusert. Hard når den er hard, mild når den er mild, og det høres ut som bandet hadde et veldig bevisst forhold til vektingen av råskapen og mildheten. Store rockere avløses av sløy boogie, punka utblåsninger får selskap av orgelbaserte hymner og indieflørting kontrasteres av rock som er så klassisk at bandet lett kunne solgt seg som tjue år eldre enn de egentlig er. Samtidig er den ikke strammere enn at flere av låtene frir seg helt fra vers/refreng-strukturen. I 2005 var ikke akkurat dét spesielt innovativt, men det er verdt å merke seg, nettopp fordi plata ved første gjennomlytting høres så voldsomt ut som streit Rock med stor R. For meg er det med på å understreke hvor tydelig og klar den grunnleggende visjonen for plata må (eller kan) ha vært. Låtene, slik de foreligger på den endelige plata, høres ut som de ikke kunne liksom ikke vært skrevet eller spilt på noen annen måte. Og da høres det stramt ut også. Det er lyden av en klar tanke og en klar visjon. Da blir formen og låtstrukturene underordnet det tydelige uttrykket.

Men kanskje skal man ikke snakke ihjel en plate som dette? For før man graver seg i ned i tekstene, før man sammenligner med de andre platene og før man leter etter inspirasjonskildene, er dette først og fremst en jævlig bra rockeplate, i alle betydninger av begrepet. Feite riff, buldrende trommer og en vokalist som du formelig kan høre at spytter på første, andre og tredje rad. Separation Sunday er rett og slett en fryktelig morsom plate, en som gjør at du får lyst til å drikke deg full, ta av deg på overkroppen og skrike med på refrengene. Og jeg tror det skjer fordi bandet spiller på en måte som gir inntrykk av at de er på omtrent samme nivå. Jeg vet ikke hvor mye alkohol som ble konsumert under innspillingen, men glefsingen til Craig Finn på Chicago Seemed Tired Last Night er enten en fryktelig god parodi på hvordan folk ordlegger seg i fylla, eller spilt inn med solid støttepromille. Refrenget til Your Little Hoodrat Friend er som skapt til å få et publikum til å hoppe spontant opp og ned, riffet som åpner Banging Camp er lyden av ølkorker som sprettes og hele Stevie Nix er lyden av å være på fylla.

Men bakrusen og melankolien er også viet rikelig med plass. Ja, vi trenger ikke gå lenger enn til siste halvdel av nettopp Stevie Nix, der dagen derpå allerede har hentet inn festen fra dagen i forveien. På Crucifixion Cruise og How AResurrection Really Feels er det bakrus av en mer eksistensiell og religiøs sort. For – og jeg burde jo ha nevnt dette allerede – Separation Sunday er kanskje aller mest en plate om religion, katolisisme og om individer som blir dratt mellom verdslige fristelser og et brennende ønske om å tjene noe større enn seg selv. Derfor starter det hele med fristelse, fortsetter med synd og ender med frelse. Og dét helt uten at det føles tvungent eller påtatt.

Og der passer det kanskje å runde av også. Med en slags erkjennelse om at jeg har altfor mye å si om Separation Sunday, og at uansett hvor mye jeg sier, vil jeg aldri komme helt i mål. Det er for mange gode tekstlinjer, for mange fantastiske vers/refreng/broer og for mange nydelige intertekstuelle referanser mellom låter, temaer og karakterer. Jeg skal avslutte med dette: Separation Sunday er den beste plata til et av tidenes beste band. Det gjør den til en av de beste platene jeg noen gang har hørt. Abbey Road, Blood On The Tracks, In The Aeroplane Over The Sea... og Separation Sunday. Så god er den faktisk.

And when you wake up again

You will be high as hell and born again

NESTE: Boys And Girls In America (2006)

...og som et lite apropos må jeg legge ved noen liveversjoner av disse låtene. Det aller meste med en Hold Steady-konsert er helt fantastisk, men det er noe ekstra med låtene fra akkurat denne plata.

We make our own movies #7: The Hold Steady - Almost Killed Me (2004)

Woke up in the twenties...

Almost Killed Me starter med PositiveJam. Og Positive Jam starter omtrent der Craig Finn slapp noen år tidligere, med folk som våkner opp. Men denne gangen er det ikke blodige oppvåkninger på parkeringsplasser, men en forteller som våkner i en tidsreise. I løpet av de første to minuttene av Hold Steadys karriere reiser Craig Finn, gjennom oppturer og nedturer, fra 20-tallet og frem til det nye årtusenet. Her er perspektivene større. Så kommer bandet inn for fullt. Og man hører det med en gang: Dette er et stort, gitartungt og gjennomamerikansk band. Et bunnsolid riff, noen licks, og så kommer Craig Finn med sin programerklæring:

All you sniffling indie kids: Hold steady!
All you cluster fuck clever kids: Hold steady!
I got bored when I didn't have a band

So I started this band, man

We're gonna start it with a positive jam

Hold Steady!

Dette er kanskje den reneste, lykkeligste og kuleste måten man kan introdusere bandet sitt for verden på. Ved å proklamere hvor lyst du har til å spille musikk, at du skal gjøre det i positivitetens tegn, og atpåtil gneldre navnet på det nye bandet ditt ikke mindre enn tre ganger i løpet av åpningssporet på debutplata.

Samtidig ligger det en slags retrospektiv kritikk her også. Craig Finn var sulten på å spille musikk igjen. Men han var ikke sulten på flere år i periferien. I flere intervjuer har han snakket om ønsket å komme vekk fra obskure sjutommere og det å tilhøre en undergrunnsscene. Om ikke Almost Killed Me var et frieri til stadionpublikumet, forteller Positive Jam historien om en mann og et band som har et bredere perspektiv. Kanskje skulle det bli enda tydeligere senere – gjennom intervjuer, gjennom enda mer publikumsvennlig og “stor” rock og gjennom de euforiske sceneopptrednene – men kimen til det man kanskje kan kalle Hold Steadys filosfoi, finnes i disse første minuttene av Almost Killed Me.

(Så får det heller være et ironisk poeng at Hold Steady på mange måter skulle bli et bredbent rockeband som appellerte til både indiekids og clever kids. Ikke mer classic rock enn at indiefolket kunne omfavne dem, smarte nok referanser og tekster til at de som så seg selv som over gjennomsnittlig clever kunne falle for et rent rockeband. Man kunne innvende at Hold Steady var litt for “clever” selv – men det handler vel kanskje også om perspektiver).

Og om Positive Jam er det filosofiske manifestet, er andresporet The Swish den musikalske prøveoppskytningen. Låta er (som kanskje den eneste fra debuten) en fast post på setlistene den dag i dag, og det er forståelig. En stor, bredbeint og hardtslående rockelåt, langt mer beslektet med 70-tallets klassiske rock'n'roll enn noe som har kommet siden. Kjappe og råe vers fylles ut med enda litt kjappere refrenger, og en seig og sveipende bro. Og Craig Finn viser at han ikke har blitt noe mindre glad i rablende rants ispedd popkulturelle referanser. Han klemmer inn både Rick Danko, Robbie Robertson, Nina Simone og Andre Cymone på et par refrenger (sjekk ut Knuckles for atskillig flere referanser av samme typen), og fyller referansene ut med sedvanlige rekvisitter som “powders and pills”, filmer som er “half nude and half true” og damer som er “shaky, but nice”.

For de som har lest omtalene av Lifter Pullers reise gjennom den amerikanske undergrunnen, kan dette virke kjent. Og det er det jo også. Karakterene i Lifter Pullers univers, kunne nok fint ha vært bekjente av karakterene vi blir kjent med i Hold Steady-katalogen. Men fortellerperspektivet er et annet. Hos Lifter Puller fikk vi historien presentert av Katarina, Juanita og Nightclub Dwight – eller i det minste av noen som var på samme sted i livet som dem, noen som snakket det samme språket. Det gikk ikke mer enn fire år mellom den siste Lifter Puller- og den første Hold Steady-plata, men fortellerstemmen har blitt atskillige år eldre. Craig Finn er allerede her – i 2004 – den litt eldre, klokere og mer sentimentale fortelleren. Det meste foregår fortsatt på nattestid, og de fleste vi møter er dynket i alkohol eller blod. Men fortellerstemmen skildrer hendelsene med en viss avstand, en viss etterpåklokskap og en form for overbærende og faderlig melankoli. Det blir aldri direkte bløtt (i alle fall ikke i løpet av de to første platene), men det er definitivt mer hjerte og mindre overstimulert sentralnervesystem som utgjør fundamentet. “Guess you're old enough to know...” er Finns åpningslinjer på balladen (og da snakker vi ballade i ordets rette forstand) Certain Songs. Dét er en linje jeg tviler på han ville sunget over et hektisk Lifter Puller-komp.

Men direkte sobert er det vel heller ikke.

She said 'It's good to see you back in a bar band, baby'

I said 'It's great to see you're still in the bars'

Craig Finn flirer seg gjennom referatet av denne samtalen på den drivende gode Barfruit Blues. Her lanserer han også et tema som skal prege flere av Hold Steady-låtene de kommende årene: At bandets rolle som band også får en naturlig plass i fortellingen. Han er inne på noe av det samme i låta som har gitt navn til denne bloggen, Most People Are DJs: “I drank untill I dreamed/ and when I dream, I always dream about the scene/ all these kids look like little lambs looking up at me”. Et annet aspekt er hvordan blikket er hevet fra Minneapolis, og at tekstene nå i aller høyeste grad handler om Amerika, USA. En rekke byer og steder blir nevnt gjennom plata, og forsterker inntrykket av et band som ikke lenger er geografisk bundet til noe definert sted i landet, men som tar mål av seg å formidle noe amerikansk i generell forstand.

Og før jeg runder av snakket om tekstene: Det er ikke til å komme bort fra at Almost Killed Me er starten på det som særlig på neste plate, men også på de som kommer deretter, skulle utvikle seg til et fullblods konsept om dophoder, halliker, narkolangere og gjengmedlemmer. Holly, Gideon og Charlemagne blir alle introdusert i løpet av plata, selv om båndene mellom dem ennå ikke er helt tydelige, ei heller kronologien.

Jeg har allerede sagt litt om musikken, men jeg skal forsøke å grave litt mer i den. For meg er soundet og stilen på Almost Killed Me først og fremst tre ting: 1) Et klart brudd med Lifter Pullers urbane og synthdrevne postpunk/rock'n'roll, 2) et frampek på hva Hold Steady senere skulle raffinere og perfeksjonere til noe mer dynamisk og mangefasettert, og til tross for det, 3) et soleklart statement om at Hold Steady først og fremst er et rotamerikansk, bunnsolid rock'n'roll-band, hverken mer eller mindre. Gitar, bass og trommer. Pianoet dukker opp på én låt, saksofonen på en annen. Ellers er dette rett-frem og ukomplisert rock'n'roll med hang til klassiske riff og licks, spilleglede og hauger og lass av engasjement. Det er noe fryktelig streit over Almost Killed Me. Lett gubbete riff, ikke spesielt kule referanser, noe seigt og velkjent. Men det er også noe voldsomt tøft, rått og ufiltrert. Og det er verdt å huske på at streit rock'n'roll av denne typen godt kunne oppfattes som motkultur i 2004. Det er morsomt å gå tilbake å lese samtidige anmeldelser der denne streitheten blir tolket som annerledeshet. Et oppgjør med postpunkens comeback, med electroinspirert danserock, DFA, glatt gutteindie fra Storbritannia og en fremvoksende hipsterkultur. Husker du da alle på Øya hadde trailercaps? Vel, i en anmeldelse blir Hold Steady omtalt som anti-trailercaps-musikk. Jeg vet ikke hva man skal lese ut av det ti år senere, men det er et morsomt poeng at dette på sett og vis ble oppfattet som motkultur.

Som plate er Almost Killed Me først og fremst en samling med jævlig gode låter, men også et album med et enhetlig og tydelig sound. Det kan godt stamme fra mangel på produksjon heller enn en visjon, men det er heller ikke så viktig. Når du setter den på, vet du godt hva du får. Et rockeband som spiller rockelåter for folk som liker rockemusikk. Og når låtene er såpass gode som de er, når bandet trøkker på som de gjør og når Craig Finn (fortsatt) er en av rockens mest særegne vokalister, blir resultatet veldig bra.

Jeg skal avslutte på samme måte som Hold Steady avslutter Almost Killed Me – med Killer Parties. Da bandet startet opp hadde de bare disse låtene, et par b-sider og en og annen cover. Og selv når de spilte relativt korte oppvarmingsset, måtte de spille alt de hadde. Folk som så dem den gangen vil ha det til at de byttet om på låtrekkefølgen fra konsert til konsert, men en ting lå fast: “It always starts with a Positive Jam, it always ends with Killer Parties”.

Akkurat som platas åpningsspor utgjorde den faste åpningen, var sistelåta alltid den episke Killer Parties. Og for en closer det er. Etter en rifftung reise gjennom rockens historie, rundes plata av med en storslått ballade hvor Craig Finn fastlår at “killer parties almost killed me”. Det gir mening at også dette perspektivet skulle få pusterom i universet til et band som Hold Steady. Baksiden av medaljen, melankolien, ettertenksomheten. Og det er balansen – både musikalsk og verbalt – mellom dette og den livsbejaende festingen som er den røde tråden gjennom debutplata, og etterhvert den røde tråden gjennom katalogen til det som skulle utvikle seg til å bli et av verdens aller beste band.

NESTE: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)