We make our own movies #7: The Hold Steady - Almost Killed Me (2004)

Woke up in the twenties...

Almost Killed Me starter med PositiveJam. Og Positive Jam starter omtrent der Craig Finn slapp noen år tidligere, med folk som våkner opp. Men denne gangen er det ikke blodige oppvåkninger på parkeringsplasser, men en forteller som våkner i en tidsreise. I løpet av de første to minuttene av Hold Steadys karriere reiser Craig Finn, gjennom oppturer og nedturer, fra 20-tallet og frem til det nye årtusenet. Her er perspektivene større. Så kommer bandet inn for fullt. Og man hører det med en gang: Dette er et stort, gitartungt og gjennomamerikansk band. Et bunnsolid riff, noen licks, og så kommer Craig Finn med sin programerklæring:

All you sniffling indie kids: Hold steady!
All you cluster fuck clever kids: Hold steady!
I got bored when I didn't have a band

So I started this band, man

We're gonna start it with a positive jam

Hold Steady!

Dette er kanskje den reneste, lykkeligste og kuleste måten man kan introdusere bandet sitt for verden på. Ved å proklamere hvor lyst du har til å spille musikk, at du skal gjøre det i positivitetens tegn, og atpåtil gneldre navnet på det nye bandet ditt ikke mindre enn tre ganger i løpet av åpningssporet på debutplata.

Samtidig ligger det en slags retrospektiv kritikk her også. Craig Finn var sulten på å spille musikk igjen. Men han var ikke sulten på flere år i periferien. I flere intervjuer har han snakket om ønsket å komme vekk fra obskure sjutommere og det å tilhøre en undergrunnsscene. Om ikke Almost Killed Me var et frieri til stadionpublikumet, forteller Positive Jam historien om en mann og et band som har et bredere perspektiv. Kanskje skulle det bli enda tydeligere senere – gjennom intervjuer, gjennom enda mer publikumsvennlig og “stor” rock og gjennom de euforiske sceneopptrednene – men kimen til det man kanskje kan kalle Hold Steadys filosfoi, finnes i disse første minuttene av Almost Killed Me.

(Så får det heller være et ironisk poeng at Hold Steady på mange måter skulle bli et bredbent rockeband som appellerte til både indiekids og clever kids. Ikke mer classic rock enn at indiefolket kunne omfavne dem, smarte nok referanser og tekster til at de som så seg selv som over gjennomsnittlig clever kunne falle for et rent rockeband. Man kunne innvende at Hold Steady var litt for “clever” selv – men det handler vel kanskje også om perspektiver).

Og om Positive Jam er det filosofiske manifestet, er andresporet The Swish den musikalske prøveoppskytningen. Låta er (som kanskje den eneste fra debuten) en fast post på setlistene den dag i dag, og det er forståelig. En stor, bredbeint og hardtslående rockelåt, langt mer beslektet med 70-tallets klassiske rock'n'roll enn noe som har kommet siden. Kjappe og råe vers fylles ut med enda litt kjappere refrenger, og en seig og sveipende bro. Og Craig Finn viser at han ikke har blitt noe mindre glad i rablende rants ispedd popkulturelle referanser. Han klemmer inn både Rick Danko, Robbie Robertson, Nina Simone og Andre Cymone på et par refrenger (sjekk ut Knuckles for atskillig flere referanser av samme typen), og fyller referansene ut med sedvanlige rekvisitter som “powders and pills”, filmer som er “half nude and half true” og damer som er “shaky, but nice”.

For de som har lest omtalene av Lifter Pullers reise gjennom den amerikanske undergrunnen, kan dette virke kjent. Og det er det jo også. Karakterene i Lifter Pullers univers, kunne nok fint ha vært bekjente av karakterene vi blir kjent med i Hold Steady-katalogen. Men fortellerperspektivet er et annet. Hos Lifter Puller fikk vi historien presentert av Katarina, Juanita og Nightclub Dwight – eller i det minste av noen som var på samme sted i livet som dem, noen som snakket det samme språket. Det gikk ikke mer enn fire år mellom den siste Lifter Puller- og den første Hold Steady-plata, men fortellerstemmen har blitt atskillige år eldre. Craig Finn er allerede her – i 2004 – den litt eldre, klokere og mer sentimentale fortelleren. Det meste foregår fortsatt på nattestid, og de fleste vi møter er dynket i alkohol eller blod. Men fortellerstemmen skildrer hendelsene med en viss avstand, en viss etterpåklokskap og en form for overbærende og faderlig melankoli. Det blir aldri direkte bløtt (i alle fall ikke i løpet av de to første platene), men det er definitivt mer hjerte og mindre overstimulert sentralnervesystem som utgjør fundamentet. “Guess you're old enough to know...” er Finns åpningslinjer på balladen (og da snakker vi ballade i ordets rette forstand) Certain Songs. Dét er en linje jeg tviler på han ville sunget over et hektisk Lifter Puller-komp.

Men direkte sobert er det vel heller ikke.

She said 'It's good to see you back in a bar band, baby'

I said 'It's great to see you're still in the bars'

Craig Finn flirer seg gjennom referatet av denne samtalen på den drivende gode Barfruit Blues. Her lanserer han også et tema som skal prege flere av Hold Steady-låtene de kommende årene: At bandets rolle som band også får en naturlig plass i fortellingen. Han er inne på noe av det samme i låta som har gitt navn til denne bloggen, Most People Are DJs: “I drank untill I dreamed/ and when I dream, I always dream about the scene/ all these kids look like little lambs looking up at me”. Et annet aspekt er hvordan blikket er hevet fra Minneapolis, og at tekstene nå i aller høyeste grad handler om Amerika, USA. En rekke byer og steder blir nevnt gjennom plata, og forsterker inntrykket av et band som ikke lenger er geografisk bundet til noe definert sted i landet, men som tar mål av seg å formidle noe amerikansk i generell forstand.

Og før jeg runder av snakket om tekstene: Det er ikke til å komme bort fra at Almost Killed Me er starten på det som særlig på neste plate, men også på de som kommer deretter, skulle utvikle seg til et fullblods konsept om dophoder, halliker, narkolangere og gjengmedlemmer. Holly, Gideon og Charlemagne blir alle introdusert i løpet av plata, selv om båndene mellom dem ennå ikke er helt tydelige, ei heller kronologien.

Jeg har allerede sagt litt om musikken, men jeg skal forsøke å grave litt mer i den. For meg er soundet og stilen på Almost Killed Me først og fremst tre ting: 1) Et klart brudd med Lifter Pullers urbane og synthdrevne postpunk/rock'n'roll, 2) et frampek på hva Hold Steady senere skulle raffinere og perfeksjonere til noe mer dynamisk og mangefasettert, og til tross for det, 3) et soleklart statement om at Hold Steady først og fremst er et rotamerikansk, bunnsolid rock'n'roll-band, hverken mer eller mindre. Gitar, bass og trommer. Pianoet dukker opp på én låt, saksofonen på en annen. Ellers er dette rett-frem og ukomplisert rock'n'roll med hang til klassiske riff og licks, spilleglede og hauger og lass av engasjement. Det er noe fryktelig streit over Almost Killed Me. Lett gubbete riff, ikke spesielt kule referanser, noe seigt og velkjent. Men det er også noe voldsomt tøft, rått og ufiltrert. Og det er verdt å huske på at streit rock'n'roll av denne typen godt kunne oppfattes som motkultur i 2004. Det er morsomt å gå tilbake å lese samtidige anmeldelser der denne streitheten blir tolket som annerledeshet. Et oppgjør med postpunkens comeback, med electroinspirert danserock, DFA, glatt gutteindie fra Storbritannia og en fremvoksende hipsterkultur. Husker du da alle på Øya hadde trailercaps? Vel, i en anmeldelse blir Hold Steady omtalt som anti-trailercaps-musikk. Jeg vet ikke hva man skal lese ut av det ti år senere, men det er et morsomt poeng at dette på sett og vis ble oppfattet som motkultur.

Som plate er Almost Killed Me først og fremst en samling med jævlig gode låter, men også et album med et enhetlig og tydelig sound. Det kan godt stamme fra mangel på produksjon heller enn en visjon, men det er heller ikke så viktig. Når du setter den på, vet du godt hva du får. Et rockeband som spiller rockelåter for folk som liker rockemusikk. Og når låtene er såpass gode som de er, når bandet trøkker på som de gjør og når Craig Finn (fortsatt) er en av rockens mest særegne vokalister, blir resultatet veldig bra.

Jeg skal avslutte på samme måte som Hold Steady avslutter Almost Killed Me – med Killer Parties. Da bandet startet opp hadde de bare disse låtene, et par b-sider og en og annen cover. Og selv når de spilte relativt korte oppvarmingsset, måtte de spille alt de hadde. Folk som så dem den gangen vil ha det til at de byttet om på låtrekkefølgen fra konsert til konsert, men en ting lå fast: “It always starts with a Positive Jam, it always ends with Killer Parties”.

Akkurat som platas åpningsspor utgjorde den faste åpningen, var sistelåta alltid den episke Killer Parties. Og for en closer det er. Etter en rifftung reise gjennom rockens historie, rundes plata av med en storslått ballade hvor Craig Finn fastlår at “killer parties almost killed me”. Det gir mening at også dette perspektivet skulle få pusterom i universet til et band som Hold Steady. Baksiden av medaljen, melankolien, ettertenksomheten. Og det er balansen – både musikalsk og verbalt – mellom dette og den livsbejaende festingen som er den røde tråden gjennom debutplata, og etterhvert den røde tråden gjennom katalogen til det som skulle utvikle seg til å bli et av verdens aller beste band.

NESTE: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)

We make our own movies #6: Alt det andre... Lifter Puller (1994-2003)

De foregående fire omtalene har handlet om konkrete utgivelser. Tre album og én EP. Det som i konvensjonell forstand kan kalles Lifter Pullers katalog. Men det er med Lifter Puller som med så mange andre band: Det finnes skjulte skatter. Noen band samler disse på egne bokser, andre gir dem ut som bonusmateriale på reutgivelser av albumene. Når det gjelder Lifter Puller er det aller meste (foruten én hvit hval, en låt ved navn Bitchy Christmas som selv ikke bandmedlemmene ser ut til å være i stand til å spore opp) samlet på to separate utgivelser. Den fysiske dobbeltplata Soft Rock (2002) og det digitale oppsamlingsheatet Slips Backwards (2009). Der førstnevnte er en merkelig hybrid som inneholder begge to første platene, Entertainment... EP-en, en rekke uutgitte låter, men ikke Fiestas And Fiascos, samler sistnevnte utelukkende rariteter, b-sider og flere uutgitte låter som ikke kom med på Soft Rock.

Hvilken verdi har disse samlingene? Det er ikke til å legge skjul på at slike rubbel og bit-utgivelser kan være av litt varierende kvalitet, særlig når man dykker dypt nok ned i materialet som aldri så dagens lys i første omgang. Og jeg erkjenner at jeg står i fare for å fremstå som religiøs og lite kvalitetsbevisst her, men jeg må bare si det: Lifter Pullers restmateriale er av helt oppsiktsvekkende høy kvalitet. Mye av dette er så bra at det ville styrket plater som i utgangspunktet er nesten perfekte. Det er heller ikke – igjen, i motsetning til lignende utgivelser – noe å utsette på lyd eller innspillingskvalitet. Til tross for at disse låtene aldri kom med på noen ordinære utgivelser, må de ha blitt spilt inn med den intensjon at de kunne havne der. De later til å være fullt ut mastret og mixet, og er ikke til å skille fra albumene på et rent lydmessig plan. Og mer enn det: Flere av låtene gir nye perspektiver på det mye omtalte narrativet Craig Finns tekster er tuftet på. Derfor føles disse samlingene som skattekister gode som noen.

Lifter Pullers karriere var så kort at det ikke gir noen videre mening å plassere disse låtene i bås. De ble spilt inn i løpet av fem-seks år, og de fleste av dem hadde passet fint inn på nær sagt alle utgivelsene. Heller enn å gi noen utdypende og kronologisk gjennomgang, trekker jeg derfor i stedet frem noen høydepunkter (og kommer for øvrig med varme anbefalinger om å høre hele Slips Backwards på enten Spotify eller Wimp).

Perscription Sunglasses og Emperor er de to eldste låtene vi finner her. De var henholdsvis a- og b-siden på Lifter Pullers første singel fra 1995 (selv om, som jeg tror jeg var inne på et sted, enkelte kilder oppgir 1993). Jeg har tenkt på det mange ganger, at Lifter Puller på denne singelen høres både mer fokuserte og mer modne ut enn de gjør på debutplata. Stilen er mye den samme, men det lyder litt renere, litt strammere. Kanskje de hadde en annen produsent, eller kanskje låtene ble spilt inn et annet sted enn debuten, men det er i alle fall noe annerledes her. Det som i størst grad forteller oss at dette er Lifter Puller på sitt tidligste er Craig Finns (manglende) vokalstil.

Flere av disse låtene finnes også på Soft Rock, og uten å dobbeltsjekke akurat hvilke, vet jeg i alle fall at åpningskvartetten (Secret Santa Cruz, Back In Blackbeard, Math Is Money og 4 Dix) dukker opp der. Da jeg først tok steget videre fra Fiestas And Fiascos til backkatalogen, var det via Soft Rock. Jeg husker at jeg hadde en ganske klar tanke om at disse fire sporene tilhørte samme utgivelse, at de var en separat EP eller lignende. I ettertid har jeg forstått at det ikke stemmer. Men jeg føler allikevel de har et slektskap, og at de kanskje ble spilt inn på samme tid – trolig sent i karrieren. Alle låtene hadde passet som hånd i hanske på Fiestas And Fiascos, og alle er knallgode. Secret Santa Cruz er en kjapp og rå gjenfortelling av en sommerferie som går ganske heftig for seg. Math Is Money er en tilsvarende fortelling fra dopdealerens ståsted. Back In Blackbeard høres ut som en demo til en Hold Steady-låt, med alle sine boys/girls-linjer, opprører mot foreldrene og beretninger om “the boredom” og “the basements” - alt over et steintøft og lettbeint rockeriff. Og 4 Dix er en av Lifter Pullers aller, aller beste låter. Den ble gitt ut på singel i 2003, tre år etter at Lifter Puller ble oppløst. Jeg er usikker på i hvilken sammenheng og hvorfor, men det er mer enn passende at den ble utgitt som enkeltstående utgivelse. Og her hører vi også noen ekko av Hold Steady – særlig i de bibelske allegoriene mikset opp med dopdynket hedonisme og vold. Hør den!

Secret Santa Cruz fikk forresten æren av å bli utgitt som singel den også. I 2001 – også etter at bandet var oppløst – kom det ut en syvtommer titulert Lifter Puller In Bay City Rolling. Jeg skjønner lite av tittelen, men Secret Santa Cruz er a-siden, mens La Quereira er å finne på b-siden. Sistnevnte forbinder jeg først og fremst med to ting: 1) Det nydelige, seige og (igjen) Hold Steady-aktige crescendoet: “First there's violence, then there's silence, then there's sirens”, og 2) at dette er låta som inneholder linja Craig Finn sang/proklamerte for meg fra en barkrakk i New York. Det er kanskje patetisk, men å ha denne fyren sittende 25 centimeter unna meg mens han synger “Wiiiiild horses can't carry away California divorces” kommer høyt opp på lista over mine største musikalske øyeblikk.

To låter til fortjener spesiell omtale. Og igjen er det låter som høres ut som de er hentet ut fra omtrent samme innspillings-session.

Den første er en nydelig, sår og – ikke overraskende – etterhvert voldelig og kriminell ballade, som samtidig er et av Craig Finns beste enkeltstående karakterportretter. I The Pirate And The Penpal møter vi en tynn, forvirret jente på 15-16 som har “enough nicknames allready”. Hun selger jordbær hele sommeren for å få råd til frimerker til alle brevene hun sender sin brevvenn – en brevvenn hun nok vil at skal være mer enn en venn (“I asked the postmaster/ he said penpals really can't be going steady”). Det er ikke så lett å få tak på hvem denne brevvennen er, men han er nok ikke av den helt ryddige typen, noe vi lukter lunta av når jenta i et forsvar av ham sier “Yeah, so what, he's a criminal/ at least you know he loves you for your brains”. Og det har hun jo rett i, brevvenner som de er. Men det ender ikke så godt. “We made it to the getaway/ there were highway barricades”, det er politi, det er sirener, og så er det over.

Den andre låta jeg gjerne ville vie litt ekstra oppmerksomhet er The Langelos. Der The Pirate... er en ganske sår ballade, er The Langelos en potent midtempo-rocker. Og det er en av Lifter Puller-låtene jeg har store problemer med å beskrive storheten i. Jeg vet bare at jeg elsker den. Introen, og måten trommene og gitarene klinker det hele i gang på, det selvsikre mellompartiet, de nydelige bildene på paranoia og stress, vokaldoblingen når Finn resignert fastlår at “I never asked to be king of these rats” - alt stemmer så jævlig bra.

For meg er disse samlingene helt essensielle deler av Lifter Puller-katalogen. Det er nok mye fordi jeg ble kjent med materialet i et salig kaos av en kreativ tracklisting på Soft Rock-samlingen, shufflefunksjonen på iPoden og mangelfull informasjon på nettet. Men også fordi Lifter Puller er et band med et såpass stramt, ensartet og stilsikkert uttrykk at selv enkeltstående låter hentet fra ikke nærmere tidfestede sessions, føles som likeverdige brikker i et stort puslespill. Disse låtene er akkurat like gode, like viktige og like opplysende som låtene stilt opp i sirlig rekkefølge på baksiden av albumcoverne.

NESTE: The Hold Steady – Almost Killed Me (2004)

We make our own movies #5: Fiestas And Fiascos (2000)

Love is like a battle of all the bands

Crank up your amps, man

I 2000 kom Lifter Pullers siste plate. Ikke lenge etter brøt bandet opp, og bare tre måneder etter bruddet flyttet Craig Finn fra Minneapolis til New York. Mange ser på Hold Steady som et Minneapolis-band, men de har holdt til i New York hele sin karriere, og bandet selv ser på seg selv som et New York-band. Jeg nevner det her fordi Lifter Puller på alle måter var (og forble) et Minneapolis-band. Selv om Hold Steady namedroppet steder i hjembyen vel så ofte, er det på en mer romantisk og forskjønnende måte enn den realistiske og gatenære måten Lifter Puller gjør det på. Mangelen på popularitet (eller i alle fall den geografiske begrensningen av populariteten) er nok et symptom på Lifter Pullers Minneapolis-identitet. Craig Finn har flere ganger snakket om hvordan de sto på samme plakat som punkerne i Dillinger Four og hiphop-navn som Atmosphere. Scenen de var en del av var ikke begrenset av sjanger, men av geografi.

Jeg kjenner ikke Minneapolis-scenen eller -kulturen særlig godt, men om den har noen kanon, bør Fiestas And Fiascos ha en sentral plass i den. Det er Lifter Pullers jevneste, korteste og mest intense plate. En særegen, fullendt og kompakt rockeplate på bare en halvtime. Og det er et album, i enda større grad enn Half Dead And Dynamite. Det er en sånn plate der flere av låtene ville fremstått som ubetydelige, nærmest malplasserte, om du hørte dem hver for seg, men hvor de sammen utgjør en pakke så naturlig og sømløs at alle låtene fremstår som gode singelvalg. Da er det kanskje overflødig å si at det også er Lifter Pullers beste plate – den eneste som fra start til slutt kan måle seg med det Craig Finn og Tad Kubler skulle diske opp med litt senere på 00-tallet.

Tad Kubler, ja. Jeg må nesten si noen ord om ham. De som kjenner navnet, gjør det trolig fra hans rolle som lead-gitarist, låtskriver og musikalsk primus motor i Hold Steady. Men han er med her også, ikke på gitar, men på bass. Jeg kan ikke så mye om bassigtarspill, og jeg er så visst ikke i stand til å skille gode fra veldig gode bassister, men jeg synes det virker som om han gjør noe med bandet på Fiestas And Fiascos. Flere av basslinjene bærer låtene i større grad enn på de foregående utgivelsene, og det gjør også noe med trøkket og gnisten i resten av bandet. Kanskje er det lett å lese melodiøsitet inn i basspillet fordi man vet noe om hva han senere skulle prestere på gitar, men melodiene på disse låtene ligger liksom dypere forankret i låtfundamentene. Jeg velger å tro at Kubler skal ha noe av æren for det.

Noe annet jeg synes man kan høre gjennom hele Fiestas And Fiascos er hvordan hele bandet i større grad er i stand til å elegant leke seg med sine styrker. Der de virkelig store øyeblikkene på de foregående platene oppsto enten litt mer på slump, eller som et resultat av hard grovjobbing, høres Lifter Puller her ut som et band som er så trygge på egne ferdigheter og styrker, at de tør å kokettere med dem. Her høres all grunnjobbinga så forbanna lett ut, og det gjør det enklere å legge merke til elegansen og nonsjalansen lengst fremme i uttrykket. Åpningssporet er et godt eksempel i så måte. Det er en låt som er langt mindre rett-i-trynet enn andre topplåter av Lifter Puller, men den tar det igjen med en sløy eleganse, en kulhet som må være et resultat av selvtillit og trygghet. Trommeintroen, gitarene som aldri overspiller og en fryktelig poengtert, men samtidig lite stressa Craig Finn, er alle tegn på en ny selvsikkerhet.

Hadde plata fortsatt i dette sporet, kunne Lifter Puller fort ha hørtes ut som et litt mett og trett band. Men det gjør de ikke. De strammer grepet på Candy's Room – en låt som frekt nok låner hihat-introen til Springsteen-låta med samme navn, men som utover dette ikke har noe med Springsteen å gjøre – og banker gassen i bånn på Space Humping $19.99. Progresjonen og dynamikken i disse tre første (og på alle måter fantastiske) låtene, viser hvordan de hadde vokst som band. De tre låtene er forskjellige, og spiller på helt ulike strenger, men høres hele veien umiskjennelig ut som Lifter Puller. Og de styrker hverandre – elegansen fra Lonely In A Limousine glir over i den tounge-in-cheek-aktige lekenheten på Candy's Room, som kuliminerer i skitten og dopa paranoia i Space Humping $19.99. Det sitter så jævlig bra.

I de påfølgende tjue minuttene dreier det meste seg om et øs pøs av gitarer, synth og Craig Finn-glefsing. Lydbildet er underlig og skjevt, men alltid veldig fokusert. Og selv om det sjelden blir rom for å puste, er låtene både skrevet, spilt og produsert på en måte som gjør det til en ganske behagelig lytteopplevelse. Det er ikke minst en plate som virkelig drar lytteren med seg. Det er ingen selvfølge. Det finnes nok av plater som til tross for gode låter og bra trøkk liksom ikke inviterer deg med på turen. Som om det er en avstand, en glassvegg der. Fiestas And Fiascos er for meg det motsatte, nemlig en plate som i alt sitt hektiske kaos gir deg krokene du trenger for å henge deg på. En plate som gjør at du sitter litt fortumlet igjen når den er ferdig, ikke helt skjønner at det allerede er over, og mer enn gjerne går på den fra starten av igjen. Det er en ikke uviktig kvalitet.

Da Pitchfork anmelde reutgivelsene av Lifter Puller-katalogen i 2009, skrev de: “Lifter Puller are all about the feeling of now-fucking-what-panic”. Jeg synes det er noe av det flotteste og mest presise som er skrevet om bandet. Musikken deres spilles ut som en paranoia-drevet og mørk actionfilm, der problemene avløser hverandre og til slutt danner et ederkoppnett karakterene aldri kommer seg ut av. Slik er tekstene, slik er musikken, slik er Craig Finns oppjagede vokalstil. Og beskrivelsen passer enda bedre til Fiestas And Fiascos enn til noen av de andre Lifter Puller-utgivelsene. Alt har ledet opp til disse låtene, denne halvtimen. Det er her det koker, det er her det smeller, og det er her alt til slutt brenner ned til grunnen. Ikke bare billedlig talt: Hør på avslutningssporet The Flex And The Buff Result, der Nightclub Dwight og Nice Nice møter sin overmann i The Eye-Patch Guy, godt hjulpet av en “fire lighter for hire”. Lifter Puller runder av katalogen sin i soniske og verbale flammer.

Jeg åpnet med et sitat fra det nest siste sporet på plata, Lifter Puller vs The End Of The Evening. Litt fordi jeg synes det er en vanvittig kul linje. Litt fordi den oppsummerer den voldsomme optimismen (som her bør leses som optimistisk voldsomhet) som gjennomsyrer Lifter Puller-universet. Men kanskje mest fordi det er linja som binder sammen Lifter Puller og Hold Steady. I førstnevntes univers er det en slags call to action, en insisterende oppfordring. I sistnevntes univers kunne linjene godt ha dukket opp på nytt, som et mimrende og romantisk statement om sterke følelser og brennende hjerter, sett fra et mer modent perspektiv. Det kan også leses som en oppfordring fra Lifter Puller til Hold Steady: Vi har gjort vår greie, nå får dere bære fakkelen videre. Ta deg sammen. Vi gjorde det bra. Dere kan gjøre det enda bedre.

Jeg rakk aldri å oppleve Lifter Puller da de var aktive. Som jeg skrev i en tidligere omtale, visste jeg ikke at de eksisterte før flere år etter at de hadde lagt opp, blitt kort gjenforent for tre konserter i hjembyen Minneapolis, og så gått hvert til sitt for godt. Men jeg kan ikke unngå å glede meg over at de fikk muligheten til å avslutte med en plate som dette. Det var kanskje ikke så mange som brydde seg, men for framtida vil Fiestas And Fiascos alltid stå der som et kort, høypotent og grisebra punktum for en kort og intensiv karriere. Et verdig testament for et fryktelig bra band.

NESTE: Alt det andre (1994-2003): Lifter Puller-materiale utenfor de ordinære utgivelsene

We make our own movies #4: The Entertainment And Arts EP (1998)

I omtalen av Half Dead And Dynamite avsluttet jeg med å varsle at neste utgivelse ut var Fiestas And Fiascos (2000). Men det stemmer ikke helt. For mellom den andre og den tredje (og siste) fullengderen slapp Lifter Puller en egeninnspilt og egenutgitt EP. The Entertainment And Arts (1998) er en seks sanger og tjue minutter lang EP som både eksisterer litt på utsiden av, og samtidig gir ytterligere kontektst til narrativet som snirkler seg gjennom albumutgivelsene.

Å gå gjennom alle Lifter Puller-utgivelsene på denne måten er for meg en ganske annen opplevelse enn den opprinnelige veien til å oppdage og oppleve Lifter Puller som band. Da jeg først begynte å grave meg tilbake i Craig Finn-historikken, var ingen av utgivelsene tilgjengelig på Spotify eller Wimp, langt mindre på fysiske utgivelser (i alle fall til en overkommelig pris for en som levde på studielån). Det var faktisk ikke så lett å finne illegale digitale utgaver av platene hver for seg heller. Den enkleste løsningen, utvalget av torrent-pakker tatt i betraktning, var å laste ned Fiestas And Fiascos separat, og deretter få tilgang til mesteparten av det resterende materialet på en samleplate titulert Soft Rock (2002). Her var begge de to første platene, Entertainment And Arts EP-en og noen singler/b-sider. Men en samleplate lastet ned, overført til iPod, og mest spilt til og fra steder, på t-banen, på sykkel, på gåturer, gir ikke et klart bilde av skillet mellom de ulike utgivelsene. Derfor var det ikke før et par år etter jeg først hadde hørt låtene på denne EP-en, jeg hadde et klart bilde av hvordan den fremsto som enkeltstående utgivelse. Og det var faktisk først denne uken jeg mottok et fysisk eksemplar i posten.

Jeg drar denne fortellingen for å understreke at det ikke alltid har vært noen selvfølgelighet for meg at disse seks låtene utgjør en separat utgivelse, heller enn enkeltstående låter i en mer tåkete og uoversiktelig katalog. Sett som en egen utgivelse, har Entertainment And Arts noen særtrekk.

For det første eksisterer den litt på utsiden av narrativet som snirkler seg gjennom de tre fullengderne. De velkjente karakterene omtales kun ved navn på én av låtene, nemlig Star Wars Hips. Denne låta er spesiell i seg selv, for som de årvåkne husker, dukker denne låta også opp på debutplata. Dette er rett og slett en reinnspilling, som skiller seg ut ved å gå i et langt lavere tempo (og her er en live-versjon i nettopp dette tempoet). Der albumversjonen er lettbeint, kjapp og passe fuzzy alternativ rock, er reinnspillingen en seigere, mer klaustrofobisk sak

. Hvorfor Lifter Puller valgte å gjøre en ny versjon av låta, aner jeg ikke, men det forsterker inntrykket av at denne EP-en befinner seg litt på siden av alt det andre.

En annen ting verdt å merke seg her er avslutningslåta Let's Get Incredible. Litt fordi jeg synes den hinter om hva som skal komme på Fiestas And Fiascos. Den har noe av den skumle, nervepirrende oppbyggingen, der teksten, men ikke minst musikken forteller lytterne at det er noe stort og voldsomt som står på spill. Men mest fordi Craig Finn selv har trukket den frem som sin favorittlåt av Lifter Puller, eller mer presist den låta han er mest stolt av. I en såpass sterk katalog er det en greie i seg selv.

Ellers er det en utgivelse som spiller på alle Lifter Pullers styrker. Det hektiske og pesende kompet, de urbane kulissene og Craig Finns evige rants og oneliner-perler. Jeg vil særlig trekke frem en linje som “She came on like she wanted a kiss/ now she's kissing like she allready came”. Skittent og innsiktsfullt på en gang. I samme låt (Roaming The Foam) dukker det forresten opp ytterligere et hint til Apetite For Destruction (for de som husker snakket om fløyta og Paradise City i omtalen av Half Dead And Dynamite). I innledningen til mellompartiet glefser (og her glefser han kanskje mer enn noe annet sted i katalogen) Craig Finn “You know where you are? You're in the jungle, baby! You're gonna DIE!” med en voldsom intensitet. Det er lite i Lifter Pullers musikalske uttrykk som skulle tyde på at de var spesielt begeistret for hårrock fra vestkysten og The Sunset Strip, men kanskje det er noe av hedonismen og råskapen som appellerte til tekstforfatter Finn.

The Entertainment And Arts er verken en stor eller en viktig utgivelse. Men som en mellomstasjon mellom det gnistrende andrealbumet og den rett ut fantastiske sisteplata, og som en egenfinansiert og egenutgitt plate, har den allikevel sin egen identitet. Kanskje dette er så langt Lifter Puller kunne gå i retning av en “eksperimentell” utgivelse litt på siden av den jevne albumstrømmen? Særlig sært eller eksperimentelt kan nok ikke plata sies å være, men den virker litt friere enn platene, som den spiller på litt andre strenger. Ikke som en bror eller søster, men som en kusine man kjenner igjen noen av familietrekkene i. Og med et par låter (Plymouth Rock, Let's Get Incredible) som hadde fått plass på en hvilken som helst tenkt best of av Lifter Puller.

NESTE: Fiestas And Fiascos (2000)

Bonusspor, side 1: På denne lenken kan du høre Entertainment And Arts i sin helhet. Jeg vet ikke om det er forstyrrende eller givende å se den mildt sagt amatørmessige og hjemmelagde filmen som ledsager plata. Morsomt er det i alle fall. Ellers kan du gå på Wimp og Spotify. Det er betraktelig lettere (men kanskje ikke like morsomt).

Bonusspor, side 2: Da jeg googlet lenker til noen av låtene som er omtalt her, kom jeg over noe så sjeldent som en Lifter Puller-cover. Helt merkelig å høre Craig Finns rabling om dop, våkenetter og trøbbel med denne vokalen her.

We make our own movies #3: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)

En liten disclaimer: Jeg hadde planer om å Youtube-lenke alle låtene jeg er innom i disse omtalene, men det viser seg at flere av vidoene er tatt ned. Heldigvis ligger hele diskografien til Lifter Puller ute på både Wimp og Spotify, så de som ønsker å tonesette leseopplevelsen, har en relativt enkel oppgave.

Det skulle ikke ta mer enn et halvt år før Lifter Puller var klare med oppfølgeren til debuten. Sommern 1997 ble åpenbart brukt godt, og allerede i oktober samme år var oppfølgeren Half Dead And Dynamite ute. Jeg tror kanskje det forteller noe om bandet at de la seg på en utgivelsesfrekvens som minnet mer om 60-tallet enn 90-tallet. De var trolig ikke plaget av Beatlemania-aktige tilstander, men det er noe i både musikken og i den musikalske samtalen mellom de ulike bandmedlemmene som hinter mot det hektiske, oppjagede og utålmodige. Sånn sett er det ganske passende at det kun gikk måneder mellom debuten og oppfølgeren.

Det er også mye som tyder på at debutplata var – som enkelte debutplater er – en slags oppsamling av alt bandet hadde gjort frem til da, som en best of av tiden frem til det første plateslippet. For transformasjonen fra den litt sprikende og ufokuserte debuten, til den harde, tette og konsise Half Dead And Dynamite er enorm. I oktober 1997 hørtes nemlig Lifter Puller ut som et helt nytt, revitalisert og ufattelig slagkraftig band.

Det beste eksemepelet på utviklingen fra den første til den andre plata, kommer allerede i åpningssekundene. To Live And Die In LBI innledes med ett enkelt, hardt trommeslag fra Dan Monick, før bandet kommer dundrende inn. Her er det ikke lenger lekne slacker-riff, men et tungt, tørt og tett riff som ligger et sted mellom new wave og 70-tallets aller mest klassiske øyeblikk. Jeg har tenkt på det trommeslaget som Lifter Pullers svar på fløyta i Paradise City av Guns'n Roses. Et startskudd, et varsel om at nå, nå begynner det for alvor. Men så slo det meg at LBI faktisk har en fløyte den også. Midt inne i låta, etter at rifftrykket har lettet noe, og Craig Finn avslutter en munndiaré av et mellompartiet, stopper det hele opp litt. Så ljomer det i fløyta, og det bastante riffet er tilbake.

Den hektiske tøff i trynet-åpningen understrekes av teksten Finn topper LBI med. Han åpner med et snedig grep jeg vanskelig kan lese som noe annet enn et ønske om å formidle at han er fortelleren, og nå er han her: “Okay, I guess I pick it up right after the breakdown”, glefser han. Her er det et narrativ som skal fullføres, og han som forteller historien har behov for å klargjøre hvor han begynner. Så er det in medias res for alle penga:

“She walks out of the crowd
Her vision's kinda cloudy
The Sudafeds are down
The crowd cheered when she threw up a beer”

Og sånn er settingen satt. Nattklubber, piller og oppkast. Og ikke lenge etter: Introduksjonen av en annen stadig tilbakevennende karakter. Om jeg skulle sitert alle linjer som gir meg frysninger på Half Dead And Dynamite, ville dette blitt en ulevelig lang tekst. Men jeg synes vi skal unne oss denne syrlige, megetsigende og fryktelige morsomme linja der vi blir kjent med universets mest hensynsølse lånehai: “She says she's waiting on the steady type, then she disappears with the eyepatch-guy”.

Men dette er ikke bare albumet der Craig Finn begynner å skinne som historieforteller og vokalist, det er også albumet der bandet strammer seg kraftig opp. Dan Monicks innledende trommeslag er begynnelsen en drøy halvtime lang reise der han er ryggraden i kompet, og samspillet hans med bassist Tommy Roach fungerer upåklagelig. Gitarist Steve Barone forlater den mer generiske 90-tallsindien, og konsentrerer seg heller om det slagkraftige – og når han spiller melodifigurer, gjør han det med en helt annen teft og spissfindighet enn halvåret tidligere.

Dette er også albumet der gitarist Steve Barone utvider reportoaret sitt til å også inbefatte keyboard. Og allerede i introen til platas andre låt, I Like The Lights (her i liveversjon, det ser ut som originalen er borte fra Youtube), har keyboardet fått en prominent rolle. Vi snakker ikke en feit prog-syntheziser her, snarere et keyboard som både i utgangspunktet må ha hørtes ut som, og som gjennom produksjonen har kommet enda tettere på, en svært simpel, og nesten leketøysaktig lyd. I utgangspunktet burde det kollidert ganske kraftig med det tighte kompet, men det fungerer overraskende bra, og blir fort en integrert del av soundet.

Det er litt uklart om jenta som kaster opp til stående applaus i LBI, er hun som blir identifisert som Jenny i I Like The Lights. De to låtene er i alle fall to sider av det samme miljøet, men der hovedpersonen i LBI nøyer seg med Sudafed og øl, havner I Like The Lights-Jenny i baksetet på en taxi med en pipe i hånda. Da er det også sannsynlig at vi allerede har møtt Nightclub Dwight, mannen som både er kjent for å røyke temmelig tett av pipa (som trolig verken inneholder tobakk eller pot, men langt sterkere saker), og som stadig vekk treffer på Juania, Jenny og de andre damene som befolker Lifter Pullers verden. Men uansett: Det er altså denne verdenen vi trekkes inn i på de to første sporene av Half Dead And Dynamite – og der skal vi stort sett forbli til Lifter Puller legger inn årene.

En låt som ikke er en del av dette universet, men som snarere føles som noe Craig Finn har erfart på et mer (om enn ikke helt) personlig plan, er Nassau Coliseum. Den dukket først opp som b-side forut for debutplata, men er her i en ny tagning. Og den er nok et eksempel på hvilket band Lifter Puller var i ferd med å bli. En episk (i ordets rette forstand, Torgeir) ballade om en forsmådd kjæreste, gatevold og livet på campus, ender opp i en lang opplisting av ulike nord- og mellom-amerikanske destinasjoner, før den tar turen tilbake til der konsertsalen Nassau Coliseum befinner seg: “I wanna fuck you, I wanna fuck you/ out in Long Island". Låta høres egentlig mer ut som en Hold Steady-låt enn en Lifter Puller-låt, og hadde ikke gjort seg bort som avslutningsspor på et tenkt og ikke-utgitt Hold Steady-album. 

Nassau Coliseum/Long Island forteller oss også at i det minste deler av Half Dead finner sted sørøst for hendelsene skildret på Lifter Puller. I LBI I Like The Lights får vi greie på at Jenny bor i Brooklyn Heights, og at de drøye festene hun deltar på er i New Jersey. Craig Finn flyttet ikke til New York før etter at Lifter Puller la opp, men det er åpenbart at byen påvirket tekstuniverset hans noen år før den td.

På god vei inn i en låt for låt-gjennomgang, skal jeg runde av denne sekvensen ved å kort nevne at Sherman City er minst like god som de tre overnevne, at Viceburgh er en glimrende power-ballade på sitt helt eget vis og at avslutningen Rock For Lite Brite er verdig et lite essay i seg selv. Den runder av plata på samme måte som den åpnet med – et smell. Mens bandet sakte men sikkert trapper opp intensiteten, skildrer Craig Finn et anfall av paranoia hos en dopselgende slacker, som avslutter både plata og kjærestens liv på dette viset: “Bang, bang, now you're shooting like a soldier/ your girlfriend's dead, and you got blood on your stereo system”.

Lifter Puller har på Half Dead And Dynamite rett og slett blitt et band av et helt annet format. De har funnet sin stemme, i bunnen ligger det en grunnleggende trygghet, og over denne strør de ut kreativitet i en helt annen skala enn på debuten. Ikke minst høres dette veldig ut som Lifter Puller. Det er ikke direkte unikt, og mange av grepene og teamene er utforsket utallige ganger av andre band. Men akkurat denne miksen, den sylskarpe blandingen av harde riff, knallsterke tekster og en sublim evne til å stramme skrustikken enda et hakk med nesten umerkelige musikalske grep, føles allikevel så unikt. Jeg vet om mange band som gjør deler av det Lifter Puller her gjør, men jeg kan ikke komme på noen som kombinerer elementene på akkurat denne måten. Jeg har tidligere skrevet om hvordan førtifem sekunder avSherman City kan innkapsle alt Lifter Puller handler om, og selv om det er en overdrivelse, er det et uttrykk for at det selv i små partier av en plate som denne, finner man en klar og tydelig identitet.

Der Lifter Puller handlet om sløv suburbia, handler Half Dead And Dynamite om storbyen og speed. Fortere, hardere, sterkere – både i tematikk og musikk. Og selv om det er lyden av et band on the run (skjønt, om de jager eller blir jaget er ikke så godt å si), holder de hodet kaldt, og leverer sitt første nesten-mesterverk. Og uten “nesten”-prefikset hadde det kanskje ikke vært et like godt Lifter Puller-album heller.

NESTE: Lifter Puller – Entertainment And Arts EP (1998)

...som et lite apropos synes jeg vi alle skal unne oss et sjeldent videoopptak av Lifter Puller fra omtrent den tida Half Dead... kom ut. Her er en knallversjon av åpningsnummeret. Og en bekreftelse på at Craig Finn opptrer omtrent like spastisk når han opptrer i et tomt studio som foran et par tusen fans:

We make our own movies #2: Lifter Puller - Lifter Puller (1997)

Det Store Internettet, og i dette tilfellet Wikipedia, vil ha det til at Lifter Puller ble dannet i Minneapolis i 1994. Jeg vet ikke helt om det stemmer. Jeg sitter nemlig med en sjutommer her ved navn Perscription Sunglasses, utgitt under navnet Lifter Puller, som andre kilder mener kom ut allerede i 1993. Jeg vet egentlig ikke særlig mye om hvordan dette gikk til, men det er grunn til å tro at en noenogtjue år gammel Craig Finn, som studerte i Boston, “came back to start a band, off course”. Det er også mulig at han fortsatt var student i 1993-94, for de neste par årene nøyde Lifter Puller seg med å spille inn et par singler. Debutalbumet kom først ut i april 1997.

Det er mange forskjellige debutalbum. Du har dem som eksploderer rett i ansiktet på folk, som blir sjanger- eller tidsdefinerende dokumenter bandet aldri klarer å tangere. Du har dem som representerer en lovende start, en antydning av noe stort som skal komme. Du har debutplata som også blir svanesangen, det ene forsøket som gikk sånn passe, men som aldri ledet til noe mer. Og så har du – heldigvis – dem som er litt famlende, søkende og litt... rare, men som i etterkant viser seg å bare være en litt skjev start, noe som måtte ut av systemet for at den intensiteten og det fokuset som må til for å skape virkelig store greier, kommer til sin rett.

Lifter Puller hører definitivt til i den siste kategorien.

Jeg tror den første Lifter Puller-plata er den eneste utgivelsen i denne gjennomgangen jeg ikke kan kalle fantastisk. Det er ingen dårlig plate, men den er ganske uspektakulær. Lifter Puller høres ut som et ungt band som ikke helt har bestemt seg hvem de vil være. Litt Sebadoh- og Pavement-slackerrock, litt mørk og grumsete gaterock, noen ballader som ikke helt henger sammen og noe ganske streit 90-tallsrock som kunne vært signert nesten hvem som helst. Ganske sprikende, litt for lang og uten den helt absurde intensiteten som skulle kjennetegne de neste utgivelsene. En ganske vanlig, over gjennomsnittlig god indierock-plate fra siste halvdel av 90-tallet.

Men så er den jo ikke bare det heller. Når man oppdager et band i retrospekt, blir debututgivelsen – spektakulær eller ei – noe mer enn bare en plate. Det er den første puslespillbrikken, den som når man ser hele katalogen under ett er med på å gi mening til det resterende materialet. Det er kanskje en meningsløs sammenligning, men når jeg tenker på litt uviktige debutalbum som allikevel er verdt å sjekke ut, tenker jeg ofte på Bob Dylan. Debutplata hans fra 1962 er temmelig bra. Men den er ikke oppsiktsvekkende bra. Det som gjør at jeg vender tilbake til den nå og da, er at den forteller noe om utgangspunktet, om hvor det hele begynte. Og den føles derfor viktig, samtidig som den rent musikalsk er ganske uviktig. Den utgjør en uvurderlig del av konteksten og fortellingen. Slik er det på sett og vis med Lifter Puller også. Den utgjør utgangspunktet, og samtidig også rammene for katalogen sett under ett. Og i et slikt perspektiv er det ikke vanskelig å se noen hint om hva som skulle komme senere.

For eksempel på åpningssporet Double Straps. Lifter Puller-debuten sett under ett avslører at Craig Finn sine evner som tekstforfatter og vokalist ikke var 100% medfødt. Han mangler både selvsikkerheten og lekenheten som gjør ham så stor på de neste platene. Men på Double Straps sår han de første frøene til det han senere skal høste. “Well, I came into the city”, åpner han med, “the buildings made me dizzy. I got kicked out of a fern bar, slept beneath a race car”. Så dukker damene opp. Og når han mumler “these downtown girls are fast and loose”, er det vanskelig å ikke tenke på omkvedet som runder av Hold Steadys gjennombruddsplate ni år senere: “Southtown girls won't blow you away. But you'll know that they stay”.

Vi blir også introdusert Juanita, ei dame som skal få en prominent rolle i fortellingene som brettes ut gjennom de neste to platene. I Star Wars Hips får vi greie på at hun hadde noe med “the nightclub fires” å gjøre, og fortellerstemmen innrømmer at han har tystet på henne. Linjene gir isolert sett ingen mening, men igjen, å oppdage plater i retrospekt og med hele katalogen som speil, gir en annen dimensjon. De omtalte nattklubbrannene skal etterhvert, to plater og tre år senere, avslutte hele sagaen som begynner her.

Ellers dreier det seg mye om biler. Både Jeep Beep Suite (en av platas aller beste låter, med en nydelig og smått dataspill-inspirert gitarfigur) og Mission Viejo finner sted bak lukkede dører på fire hjul. Sistnevnte låt viser også at Lifter Puller lot seg inspirere av andre enn samtidige slackerband. For meg har den en veldig sterk R.E.M.-vibb i seg, og både melodinjene og måten Finn synger på, kan minne om Michael Stipe & co anno 1986-87. Det handler om biler i Rental også. Og likesom Double Straps kanskje peker frem mot Southtown Girls, kan mye tyde på at det er et frampek mot Hold Steady-materiale i Rental også. Låta dreier seg om en forsmådd fyr som forsøker å overbevise ei dame om at han er bedre enn typen hennes. Bak “tinted windows where no one can see us” er de to “up in New Hampshire, driving 'round in a rental”. “I deserve justice”, messer Finn, “cause I'm cooler than he is”. Og de som kjenner Separation Sunday og Multitude Of Causalities, vet at “it's a funny bit of chemistry, how a cool car makes a guy seem that much cooler”.

Til slutt etablerer Finn noen lyriske troper han skulle perfeksjonere allerede senere samme år. Linjepar av typen “starts out with”/”ends up with” er det flere av her, det samme med beretningene om odde steder der folk sovner, og deretter våkner opp. På niendesporet Solid Gold Sole forenes også “bathroom, blodshed, ecstasy”, en blandning som skal dukke opp flere steder i Lifter Puller-universet. Og det er blant annet dette som gjør Finn til en tekstforfatter jeg setter så høyt; evnen til å være selvrefererende innenfor et egenprodusert univers, på en måte som føles langt mer narrativt bindende enn som et uttrykk for idémangel eller billige løsninger. De fargerike begrepene som gjentas i låt for låt, plate for plate, er ikke bare ord som beskriver enkeltscener. De er markører som gir liv til hele universet som tegnes opp. At hendelsene som blir presentert for oss som lyttere finner sted i toalettbåser, at omgivelsene er preget av blod, pulver og fortauskanter, at karakterene sovner og våkner opp på bisarre steder, er ikke bare narrativt krydder, det er markørene som gir oss en forståelse av hva slags folk, miljøer og intensjoner vi har å gjøre med.

De tallrike beskrivelsene av mørke gater, skitne barer, øde forsteder og observasjoner gjort fra forsetet på en bil, utgjør på sett og vis en anti-poesi om et virkelig USA. Ikke den ikoniske storbyen, det støvete western-landskapet eller det frodige sør, men snarere en amerikansk hverdag som ikke så ofte blir portrettert – i alle fall ikke i musikken. Det skorter ikke på fargerike beskrivelser av Amerika, som land og kontinent i musikkhistorien. Men det er et annet Amerika. Her er det “department stores go on for miles”, “behind the karaoke bar, sitting in your brothers car”, “and these nightclub scenes aren't whatever they seem, liquid soap won't ever get you completely clean”. Vi snakker suburbia, innland, lange strips fulle av store fronts, barer, parkeringsplasser bak barer, biler og ødemark.

Det er ingen tvil om at Craig Finn skulle beskrive Et Annet Amerika på langt bedre vis noen år senere, men det var i dette veikrysset, mellom postkortene og realismen, det hele begynte. Og selv om det musikalsk er litt sånn midt på treet, og på det lyriske planet er et stykke unna det Lifter Puller (og senere Hold Steady) skulle perfeksjonere, er det vårt første møte med et band, en forteller og et univers som i sum utgjorde noe uendelig vakkert i all sin skitne prakt.

NESTE: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)

We make our own movies #1: Introduksjon

For å gjøre en lang historie kort: Dette er introduksjonen til mitt høyst personlige oppvarmingsprosjekt til Hold Steady-plata Teeth Dreams, som kommer ut 25. mars. Les om du orker – eller vent tålmodig på første/neste plateomtale.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne på en tekst som denne, men for å ta det enkleste først: Jeg er veldig, veldig glad i The Hold Steady. De var et band som traff meg på den helt riktige måten, på helt riktig tid. I en periode der jeg kjøpte flere plater enn jeg rakk å høre på, og hvor jakten på det neste rushet kanskje var mer fremtredende enn viljen til å virkelig bruke tid på noe, ble Hold Steady-universet noe jeg fikk en enorm trang til å begrave meg fullstendig i. Ikke siden jeg som 15-åring hadde saumfart internett etter uutgitte Beatles-opptak, hadde jeg følt et sånt sug etter å høre alt av og vite alt om et band. Jeg tror aldri jeg reflekterte over hvorvidt det ville vare. Om det var en forbigående greie, eller om dette skulle bli Bandet med stor B. Rundt syv år senere viser det seg at det skulle bli det siste. Det er ingen band jeg har hørt mer på enn Hold Steady, ingen andre band jeg har krysset landegrenser i ens ærend for å se og ingen jeg har sett live flere ganger. It started recreational, ended kind of medical – men nå tror jeg kanskje jeg har et sunt, om enn litt ekstremt forhold til bandet, deres musikk og deres historie.

Hva var det som traff så hardt? Hva er det som fortsatt fascinerer og gleder? Det er synd å si det, men jeg vet ikke helt. Jeg kan godt beskrive enkelte tekstlinjer jeg forguder, og hvorfor jeg gjør det. Jeg kan – i alle fall til en viss grad – sette ord på hvorfor enkelte av riffene slår så hardt i magen. Og jeg kan reflektere litt over hvorfor akkurat Hold Steadys referanser, inspirasjonskilder og måter å fortolke dem på, appellerer mer til meg enn andre band. Men mye av dette er jo en form for retrospektiv etterpåklokskap. Per i dag vet jeg bare at de tok meg med storm, og at den aldri dabbet av. At det fortsatt kribler i magen når jeg hører åpningen på Banging Camp, når gitarøset i Stuck Between Stations vender tilbake eller når Craig Finn fråder, roper og veiver med armene på scenen.

Craig Finn, ja. Det er jo han som er helten. For all del: Jeg elsker riffene, arrangementene, låtene. Jeg hadde aldri kunne brukt så mye tid på et band om ikke alt det der traff blink. Men Craig Finn, som tekstforfatter og vokalist, er kanskje det som tilfører det lille ekstra. Han har en gudebenådet penn. Ikke bare for enkeltlinjene og punchlines, men også for historiefortellingen og det å skape varige og sterke stemninger. Han tegner karakterer som en stor forfatter, og vever dem sammen som en garvet regissør. Han har både en teknisk fingerspissfølelse, og en emosjonell og poetisk nerve. Og han har evnen til å veve ordene sine sammen med musikken i en kraftig, rotamerikansk og høypotent miks jeg nødig vil beskrive som noe annet enn kunst. Derfor er fortellingen om Hold Steady og meg også fortellingen om Craig Finn og meg.

I det jeg skriver dette har jeg akkurat kommet hjem fra en reise til New York, der jeg hadde den absurde opplevelsen av å drikke øl med nettopp Craig Finn. Det var veldig rart. Ikke fordi det var første gang jeg hilste på ham. Jeg møtte ham både på Hove i 2007 (“Thank you so much for a great show!”, dokumenterte selvfølgelig med bilde), deretter etter en konsert han gjorde med solomaterialet sitt i Oslo høsten 2012 (en litt lengre prat, blant annet om End Of The Road 2009 og hvor vi var da Obama ble gjenvalgt (jeg var i Washington DC, han i Barcelona)). Det var rart fordi det denne gangen var annerledes. Møtet var avtalt gjennom en serie e-poster på forhånd, og han virket rett og slett ganske gira på å ta en øl. Og derfor også fordi det ga meg tid til å tenke over hva et sånt møte betyr, hvorfor det føles så rart og viktig og ikke minst, hva jeg hadde lyst til å snakke med ham om. Til alt overmål ville han møtes på Lake Street Bar, en bar drevet av fire musikere fra midtvesten, deriblant Hold Steady-trommis Bobby Drake. Jo, det var rart.

Men så ble det egentlig mer fint enn rart. Vi satt der alle tre – samboer Kjersti var også med – og hadde en veldig trivelig samtale. Om jobb, reise, boligpriser, skatt, velferdsytelser. Og selvfølgelig en god del musikk. Han kunne fortelle en fantastisk historie om da Frank Turner skulle bidra på et ekstranummer, og en overivrig lydmann tok ham for å være en inntrenger, og rev ham av scenen. Vi snakket om Japandroids, og at de åpenbart var fans av Hold Steady de også, og hadde sendt folk ut for å invitere Finn backstage på en konsert i New York. Jeg spurte om han likte Silver Jews, og han kunne melde at han var “a huge, huge fan”. Og han fortalte om faren til Hold Steady-gitarist Steve Selvidge, som visstnok var en studiomusiker som har spilt på en låt som Wild Horses av Rolling Stones (dette førte også til at jeg fikk høre Craig Finn synge en Lifter Puller-linje live, noe som i seg selv er så hinsides hva jeg kunne drømme om at jeg fortsatt er litt satt ut). Det var rett og slett jæ-ve-lig hyggelig.

Men kanskje mest interessant i denne sammenhengen: Han kunne fortelle at den nye Hold Steady-plata var så godt som ferdig, at de hadde fått seg nytt label og at plata var klar for utgivelse i mars/april. Jeg visste det var en ny plate på vei, men ingenting om release-dato eller om bytte av label. Jeg tenkte at jeg nok ikke hadde fulgt like godt med som jeg engang gjorde, men vel hjemme i Norge så jeg at det hadde gått ut en pressemelding to dager etter vårt møte der alt dette ble redegjort for. Og selv om det kanskje er barnslig, ble jeg glad av å tenke på at Kjersti og jeg i et par dager var litt bedre informert enn alle andre.

Og da begynner vi å komme til poenget. 25. mars slipper Hold Steady sitt 6. studioalbum, Teeth Dreams. Det er naturligvis en begivenhet for en fan. I forbindelse med dette underlige møtet i New York fikk jeg dessuten anledning til å reflektere litt over mitt forhold til Hold Steady og Craig Finn. Og da jeg leste at plata har fått en slippdato, tenkte jeg det var en fin anledning til å gjøre en gjennomgang av all denne musikken jeg er så glad i. Ikke bare Hold Steady, men også Lifter Puller (Craig Finn og Hold Steady-gitarist Tad Kublers gamle band) og Craig Finns soloplate. Ikke fordi jeg tror fryktelig mange er overvettes interessert, men mest fordi jeg har et behov for å gjøre opp status for min egen del.

Derfor vil jeg i ukene frem mot Teeth Dreams kommer ut bruke denne ikke alltid like aktive bloggen til å gå gjennom alle Lifter Puller-, Hold Steady- og Craig Finn-utgivelser i kronologisk orden. Jeg vil skrive litt om hva det er med disse platene som griper meg så sterkt, hvordan de fungerer hver for seg, og hvilken større historie de til sammen forteller – med et håp om at det ikke bare forteller noe om Lifter Puller eller Hold Steady, men også noe om hva det er med musikken som gjør at vi mennesker kan fortape oss så fullt og helt i lyd, larm og leven.

NESTE: Lifter Puller – Lifter Puller (1997)