Det Store Internettet, og i dette
tilfellet Wikipedia, vil ha det til at Lifter Puller ble dannet i
Minneapolis i 1994. Jeg vet ikke helt om det stemmer. Jeg sitter
nemlig med en sjutommer her ved navn Perscription Sunglasses, utgitt
under navnet Lifter Puller, som andre kilder mener kom ut allerede i
1993. Jeg vet egentlig ikke særlig mye om hvordan dette gikk til,
men det er grunn til å tro at en noenogtjue år gammel Craig Finn,
som studerte i Boston, “came back to start a band, off course”.
Det er også mulig at han fortsatt var student i 1993-94, for de
neste par årene nøyde Lifter Puller seg med å spille inn et par
singler. Debutalbumet kom først ut i april 1997.
Det er mange forskjellige debutalbum.
Du har dem som eksploderer rett i ansiktet på folk, som blir
sjanger- eller tidsdefinerende dokumenter bandet aldri klarer å
tangere. Du har dem som representerer en lovende start, en antydning
av noe stort som skal komme. Du har debutplata som også blir
svanesangen, det ene forsøket som gikk sånn passe, men som aldri
ledet til noe mer. Og så har du – heldigvis – dem som er litt
famlende, søkende og litt... rare, men som i etterkant viser seg å
bare være en litt skjev start, noe som måtte ut av systemet for at
den intensiteten og det fokuset som må til for å skape virkelig
store greier, kommer til sin rett.
Lifter Puller hører definitivt til i
den siste kategorien.
Jeg tror den første Lifter
Puller-plata er den eneste utgivelsen i denne gjennomgangen jeg ikke
kan kalle fantastisk. Det er ingen dårlig plate, men den er ganske
uspektakulær. Lifter Puller høres ut som et ungt band som ikke helt
har bestemt seg hvem de vil være. Litt Sebadoh- og
Pavement-slackerrock, litt mørk og grumsete gaterock, noen ballader
som ikke helt henger sammen og noe ganske streit 90-tallsrock som
kunne vært signert nesten hvem som helst. Ganske sprikende, litt for
lang og uten den helt absurde intensiteten som skulle kjennetegne de
neste utgivelsene. En ganske vanlig, over gjennomsnittlig god
indierock-plate fra siste halvdel av 90-tallet.
Men så er den jo ikke bare det heller.
Når man oppdager et band i retrospekt, blir debututgivelsen –
spektakulær eller ei – noe mer enn bare en plate. Det er den
første puslespillbrikken, den som når man ser hele katalogen under
ett er med på å gi mening til det resterende materialet. Det er
kanskje en meningsløs sammenligning, men når jeg tenker på litt
uviktige debutalbum som allikevel er verdt å sjekke ut, tenker jeg
ofte på Bob Dylan. Debutplata hans fra 1962 er temmelig bra. Men den
er ikke oppsiktsvekkende bra. Det som gjør at jeg vender tilbake til
den nå og da, er at den forteller noe om utgangspunktet, om hvor det
hele begynte. Og den føles derfor viktig, samtidig som den rent
musikalsk er ganske uviktig. Den utgjør en uvurderlig del av
konteksten og fortellingen. Slik er det på sett og vis med Lifter
Puller også. Den utgjør utgangspunktet, og samtidig også rammene
for katalogen sett under ett. Og i et slikt perspektiv er det ikke
vanskelig å se noen hint om hva som skulle komme senere.
For eksempel på åpningssporet Double
Straps. Lifter Puller-debuten sett under ett avslører at Craig Finn
sine evner som tekstforfatter og vokalist ikke var 100% medfødt. Han
mangler både selvsikkerheten og lekenheten som gjør ham så stor på
de neste platene. Men på Double Straps sår han de første frøene
til det han senere skal høste. “Well, I came into the city”,
åpner han med, “the buildings made me dizzy. I got kicked out of a
fern bar, slept beneath a race car”. Så dukker damene opp. Og når
han mumler “these downtown girls are fast and loose”, er det
vanskelig å ikke tenke på omkvedet som runder av Hold Steadys
gjennombruddsplate ni år senere: “Southtown girls won't blow you
away. But you'll know that they stay”.
Vi blir også introdusert Juanita, ei
dame som skal få en prominent rolle i fortellingene som brettes ut
gjennom de neste to platene. I Star Wars Hips får vi greie på at hun
hadde noe med “the nightclub fires” å gjøre, og
fortellerstemmen innrømmer at han har tystet på henne. Linjene gir
isolert sett ingen mening, men igjen, å oppdage plater i retrospekt
og med hele katalogen som speil, gir en annen dimensjon. De omtalte nattklubbrannene skal etterhvert, to plater og tre år senere,
avslutte hele sagaen som begynner her.
Ellers dreier det seg mye om biler.
Både Jeep Beep Suite (en av platas aller beste låter, med en
nydelig og smått dataspill-inspirert gitarfigur) og Mission Viejo
finner sted bak lukkede dører på fire hjul. Sistnevnte låt viser
også at Lifter Puller lot seg inspirere av andre enn samtidige
slackerband. For meg har den en veldig sterk R.E.M.-vibb i seg, og
både melodinjene og måten Finn synger på, kan minne om Michael
Stipe & co anno 1986-87. Det handler om biler i Rental også. Og
likesom Double Straps kanskje peker frem mot Southtown Girls, kan mye
tyde på at det er et frampek mot Hold Steady-materiale i Rental
også. Låta dreier seg om en forsmådd fyr som forsøker å
overbevise ei dame om at han er bedre enn typen hennes. Bak “tinted
windows where no one can see us” er de to “up in New Hampshire,
driving 'round in a rental”. “I deserve justice”, messer Finn,
“cause I'm cooler than he is”. Og de som kjenner Separation
Sunday og Multitude Of Causalities, vet at “it's a funny bit of
chemistry, how a cool car makes a guy seem that much cooler”.
Til slutt etablerer Finn noen lyriske
troper han skulle perfeksjonere allerede senere samme år. Linjepar
av typen “starts out with”/”ends up with” er det flere av
her, det samme med beretningene om odde steder der folk sovner, og
deretter våkner opp. På niendesporet Solid Gold Sole forenes også
“bathroom, blodshed, ecstasy”, en blandning som skal dukke opp
flere steder i Lifter Puller-universet. Og det er blant annet dette
som gjør Finn til en tekstforfatter jeg setter så høyt; evnen til
å være selvrefererende innenfor et egenprodusert univers, på en
måte som føles langt mer narrativt bindende enn som et uttrykk for
idémangel eller billige løsninger. De fargerike begrepene som
gjentas i låt for låt, plate for plate, er ikke bare ord som
beskriver enkeltscener. De er markører som gir liv til hele
universet som tegnes opp. At hendelsene som blir presentert for oss
som lyttere finner sted i toalettbåser, at omgivelsene er preget av
blod, pulver og fortauskanter, at karakterene sovner og våkner opp
på bisarre steder, er ikke bare narrativt krydder, det er markørene
som gir oss en forståelse av hva slags folk, miljøer og intensjoner
vi har å gjøre med.
De tallrike beskrivelsene av mørke
gater, skitne barer, øde forsteder og observasjoner gjort fra
forsetet på en bil, utgjør på sett og vis en anti-poesi om et
virkelig USA. Ikke den ikoniske storbyen, det støvete
western-landskapet eller det frodige sør, men snarere en amerikansk
hverdag som ikke så ofte blir portrettert – i alle fall ikke i
musikken. Det skorter ikke på fargerike beskrivelser av Amerika, som
land og kontinent i musikkhistorien. Men det er et annet Amerika. Her er
det “department stores go on for miles”, “behind the karaoke
bar, sitting in your brothers car”, “and these nightclub scenes
aren't whatever they seem, liquid soap won't ever get you completely
clean”. Vi snakker suburbia, innland, lange strips fulle av store
fronts, barer, parkeringsplasser bak barer, biler og ødemark.
Det er ingen tvil om at Craig Finn
skulle beskrive Et Annet Amerika på langt bedre vis noen år senere,
men det var i dette veikrysset, mellom postkortene og realismen, det
hele begynte. Og selv om det musikalsk er litt sånn midt på treet,
og på det lyriske planet er et stykke unna det Lifter Puller (og
senere Hold Steady) skulle perfeksjonere, er det vårt første møte
med et band, en forteller og et univers som i sum utgjorde noe
uendelig vakkert i all sin skitne prakt.
NESTE: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar