We make our own movies #3: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)

En liten disclaimer: Jeg hadde planer om å Youtube-lenke alle låtene jeg er innom i disse omtalene, men det viser seg at flere av vidoene er tatt ned. Heldigvis ligger hele diskografien til Lifter Puller ute på både Wimp og Spotify, så de som ønsker å tonesette leseopplevelsen, har en relativt enkel oppgave.

Det skulle ikke ta mer enn et halvt år før Lifter Puller var klare med oppfølgeren til debuten. Sommern 1997 ble åpenbart brukt godt, og allerede i oktober samme år var oppfølgeren Half Dead And Dynamite ute. Jeg tror kanskje det forteller noe om bandet at de la seg på en utgivelsesfrekvens som minnet mer om 60-tallet enn 90-tallet. De var trolig ikke plaget av Beatlemania-aktige tilstander, men det er noe i både musikken og i den musikalske samtalen mellom de ulike bandmedlemmene som hinter mot det hektiske, oppjagede og utålmodige. Sånn sett er det ganske passende at det kun gikk måneder mellom debuten og oppfølgeren.

Det er også mye som tyder på at debutplata var – som enkelte debutplater er – en slags oppsamling av alt bandet hadde gjort frem til da, som en best of av tiden frem til det første plateslippet. For transformasjonen fra den litt sprikende og ufokuserte debuten, til den harde, tette og konsise Half Dead And Dynamite er enorm. I oktober 1997 hørtes nemlig Lifter Puller ut som et helt nytt, revitalisert og ufattelig slagkraftig band.

Det beste eksemepelet på utviklingen fra den første til den andre plata, kommer allerede i åpningssekundene. To Live And Die In LBI innledes med ett enkelt, hardt trommeslag fra Dan Monick, før bandet kommer dundrende inn. Her er det ikke lenger lekne slacker-riff, men et tungt, tørt og tett riff som ligger et sted mellom new wave og 70-tallets aller mest klassiske øyeblikk. Jeg har tenkt på det trommeslaget som Lifter Pullers svar på fløyta i Paradise City av Guns'n Roses. Et startskudd, et varsel om at nå, nå begynner det for alvor. Men så slo det meg at LBI faktisk har en fløyte den også. Midt inne i låta, etter at rifftrykket har lettet noe, og Craig Finn avslutter en munndiaré av et mellompartiet, stopper det hele opp litt. Så ljomer det i fløyta, og det bastante riffet er tilbake.

Den hektiske tøff i trynet-åpningen understrekes av teksten Finn topper LBI med. Han åpner med et snedig grep jeg vanskelig kan lese som noe annet enn et ønske om å formidle at han er fortelleren, og nå er han her: “Okay, I guess I pick it up right after the breakdown”, glefser han. Her er det et narrativ som skal fullføres, og han som forteller historien har behov for å klargjøre hvor han begynner. Så er det in medias res for alle penga:

“She walks out of the crowd
Her vision's kinda cloudy
The Sudafeds are down
The crowd cheered when she threw up a beer”

Og sånn er settingen satt. Nattklubber, piller og oppkast. Og ikke lenge etter: Introduksjonen av en annen stadig tilbakevennende karakter. Om jeg skulle sitert alle linjer som gir meg frysninger på Half Dead And Dynamite, ville dette blitt en ulevelig lang tekst. Men jeg synes vi skal unne oss denne syrlige, megetsigende og fryktelige morsomme linja der vi blir kjent med universets mest hensynsølse lånehai: “She says she's waiting on the steady type, then she disappears with the eyepatch-guy”.

Men dette er ikke bare albumet der Craig Finn begynner å skinne som historieforteller og vokalist, det er også albumet der bandet strammer seg kraftig opp. Dan Monicks innledende trommeslag er begynnelsen en drøy halvtime lang reise der han er ryggraden i kompet, og samspillet hans med bassist Tommy Roach fungerer upåklagelig. Gitarist Steve Barone forlater den mer generiske 90-tallsindien, og konsentrerer seg heller om det slagkraftige – og når han spiller melodifigurer, gjør han det med en helt annen teft og spissfindighet enn halvåret tidligere.

Dette er også albumet der gitarist Steve Barone utvider reportoaret sitt til å også inbefatte keyboard. Og allerede i introen til platas andre låt, I Like The Lights (her i liveversjon, det ser ut som originalen er borte fra Youtube), har keyboardet fått en prominent rolle. Vi snakker ikke en feit prog-syntheziser her, snarere et keyboard som både i utgangspunktet må ha hørtes ut som, og som gjennom produksjonen har kommet enda tettere på, en svært simpel, og nesten leketøysaktig lyd. I utgangspunktet burde det kollidert ganske kraftig med det tighte kompet, men det fungerer overraskende bra, og blir fort en integrert del av soundet.

Det er litt uklart om jenta som kaster opp til stående applaus i LBI, er hun som blir identifisert som Jenny i I Like The Lights. De to låtene er i alle fall to sider av det samme miljøet, men der hovedpersonen i LBI nøyer seg med Sudafed og øl, havner I Like The Lights-Jenny i baksetet på en taxi med en pipe i hånda. Da er det også sannsynlig at vi allerede har møtt Nightclub Dwight, mannen som både er kjent for å røyke temmelig tett av pipa (som trolig verken inneholder tobakk eller pot, men langt sterkere saker), og som stadig vekk treffer på Juania, Jenny og de andre damene som befolker Lifter Pullers verden. Men uansett: Det er altså denne verdenen vi trekkes inn i på de to første sporene av Half Dead And Dynamite – og der skal vi stort sett forbli til Lifter Puller legger inn årene.

En låt som ikke er en del av dette universet, men som snarere føles som noe Craig Finn har erfart på et mer (om enn ikke helt) personlig plan, er Nassau Coliseum. Den dukket først opp som b-side forut for debutplata, men er her i en ny tagning. Og den er nok et eksempel på hvilket band Lifter Puller var i ferd med å bli. En episk (i ordets rette forstand, Torgeir) ballade om en forsmådd kjæreste, gatevold og livet på campus, ender opp i en lang opplisting av ulike nord- og mellom-amerikanske destinasjoner, før den tar turen tilbake til der konsertsalen Nassau Coliseum befinner seg: “I wanna fuck you, I wanna fuck you/ out in Long Island". Låta høres egentlig mer ut som en Hold Steady-låt enn en Lifter Puller-låt, og hadde ikke gjort seg bort som avslutningsspor på et tenkt og ikke-utgitt Hold Steady-album. 

Nassau Coliseum/Long Island forteller oss også at i det minste deler av Half Dead finner sted sørøst for hendelsene skildret på Lifter Puller. I LBI I Like The Lights får vi greie på at Jenny bor i Brooklyn Heights, og at de drøye festene hun deltar på er i New Jersey. Craig Finn flyttet ikke til New York før etter at Lifter Puller la opp, men det er åpenbart at byen påvirket tekstuniverset hans noen år før den td.

På god vei inn i en låt for låt-gjennomgang, skal jeg runde av denne sekvensen ved å kort nevne at Sherman City er minst like god som de tre overnevne, at Viceburgh er en glimrende power-ballade på sitt helt eget vis og at avslutningen Rock For Lite Brite er verdig et lite essay i seg selv. Den runder av plata på samme måte som den åpnet med – et smell. Mens bandet sakte men sikkert trapper opp intensiteten, skildrer Craig Finn et anfall av paranoia hos en dopselgende slacker, som avslutter både plata og kjærestens liv på dette viset: “Bang, bang, now you're shooting like a soldier/ your girlfriend's dead, and you got blood on your stereo system”.

Lifter Puller har på Half Dead And Dynamite rett og slett blitt et band av et helt annet format. De har funnet sin stemme, i bunnen ligger det en grunnleggende trygghet, og over denne strør de ut kreativitet i en helt annen skala enn på debuten. Ikke minst høres dette veldig ut som Lifter Puller. Det er ikke direkte unikt, og mange av grepene og teamene er utforsket utallige ganger av andre band. Men akkurat denne miksen, den sylskarpe blandingen av harde riff, knallsterke tekster og en sublim evne til å stramme skrustikken enda et hakk med nesten umerkelige musikalske grep, føles allikevel så unikt. Jeg vet om mange band som gjør deler av det Lifter Puller her gjør, men jeg kan ikke komme på noen som kombinerer elementene på akkurat denne måten. Jeg har tidligere skrevet om hvordan førtifem sekunder avSherman City kan innkapsle alt Lifter Puller handler om, og selv om det er en overdrivelse, er det et uttrykk for at det selv i små partier av en plate som denne, finner man en klar og tydelig identitet.

Der Lifter Puller handlet om sløv suburbia, handler Half Dead And Dynamite om storbyen og speed. Fortere, hardere, sterkere – både i tematikk og musikk. Og selv om det er lyden av et band on the run (skjønt, om de jager eller blir jaget er ikke så godt å si), holder de hodet kaldt, og leverer sitt første nesten-mesterverk. Og uten “nesten”-prefikset hadde det kanskje ikke vært et like godt Lifter Puller-album heller.

NESTE: Lifter Puller – Entertainment And Arts EP (1998)

...som et lite apropos synes jeg vi alle skal unne oss et sjeldent videoopptak av Lifter Puller fra omtrent den tida Half Dead... kom ut. Her er en knallversjon av åpningsnummeret. Og en bekreftelse på at Craig Finn opptrer omtrent like spastisk når han opptrer i et tomt studio som foran et par tusen fans: