En beretning om utmattelse, del I

De siste månedene har jeg merket en gryende følelse av utmattelse når det kommer til musikk. I flere år har jakten på musikk, det å lytte til den, lese om opphavsmennene og -kvinnene i musikkmagasiner og på nett og det å diskutere hva man tenker og mener om utgivelser med både anonyme nettpersonaer og mennesker av kjøtt og blod fylt mye av fritiden min. Det har gjort at jeg både har oppdaget fryktelig mye god musikk og lært mye om både både mitt eget og andres forhold til den. Men i løpet av våren og sommeren har det altså sneket seg inn en liten følelse av utmattelse, en følelse av at dette ikke lenger er verken like givende, morsomt eller viktig som det en gang var. Hvorfor har det blitt slik?

Jeg kan si med en gang at jeg ikke har noe fullgodt svar på spørsmålet. Men i løpet av den siste uka har jeg både gjennom mimring, diskusjoner og observasjonen av omtalen av en forestående plateutgivelse på nett begynt fått noen tanker som har fått meg til å se moderne musikk og ikke minst konsumet av den i et litt annet lys.

Kanskje kan det være hensiktsmessig å tenke tilbake til der alt begynte. Ikke Edens Hage og alt det der, ei heller elektrisk gitar, hoftevrikk og hele populærmusikkens spede fødsel. Nei, jeg tenker mer i retning av der det begynte for meg: I 1999, da jeg for alvor oppdaget The Beatles. Møtet med det relativt sagnomsuste kulturfenomenet ble begynnelsen på et kjærlighetsforhold til musikk generelt. Jeg lånte det blå dobbeltalbumet av én kompis, deretter fire-fem studioalbum av en annen. I løpet av noen måneder forstod jeg at dette var noe helt spesielt, og jeg begynte å grave dypere. Vinteren og våren 2000 lånte jeg det som var å oppdrive av Beatles-litteratur på biblioteket i Hønefoss, jeg skrev skoleoppgaver om bandet, lånte Anthology på VHS av faren til en venninne og begynte etterhvert å saumfare Napster for alternative opptak og ytterligere informasjon. Med en hastighet på 3 kb/s lastet jeg ned liveopptak, demoer og alternative versjoner, jeg leste om Paul Is Dead-myten og jeg dro på konsert med det lokale tributebandet. Helt frem til godt ut i 2001, nesten to år etter at jeg hørte den blå samleplaten for første gang, var Beatles alt jeg tenkte på, rent musikalsk.

Når jeg tenker tilbake på det i dag fremstår det nesten som steinalderen. VHS, 33.6-modem og det å henge på et fysisk bibliotek for å finne mer informasjon. Selv om man allerede i 1999 kunne finne en del greier på nettet var det før Youtube, Wikipedia, torrent-teknologi og store og allment populære diskusjonsforum. Å laste ned plater var naturligvis mulig, men det var vanskeligere å finne gode kilder for å gjøre det, og det tok lang tid. For en 15-åring med en fast men tøyelig regel om én time internett per dag (det handlet ikke om å komme-seg-ut-i-det-grønne men snarere om penger - man betalte jo faktisk for hvert enkelt tellerskritt den gangen) var det ikke all verden man fikk tak i, og det å hente ned 40mb store videofiler av Hey Jude-videoen var litt av et prosjekt. Det var i det hele tatt vanskeligere og mer tidkrevende å få den fulle og hele oversikten over et band og deres produksjon. Og selv om en ganske voldsom og en til tider nesten usunn interesse nok spilte inn, tror jeg nok teknologi og tilgjengelighet var en medvirkende årsak til at det tok nesten to år fra jeg oppdaget Beatles til jeg følte jeg kjente dem fra A til Å.

Vi spoler frem til 2010. I august slipper det kanadiske indiebandet Arcade Fire sin tredje plate, The Suburbs, en utgivelse som det stilles store forventninger til på gutterom, blogger og studenthybler over hele den vestlige verden. Bandet og plateselskapet deres har fått et og annet klapp på skulderen for å klare å holde plata borte fra nettet så lenge som de har gjort. At en plate ikke har lekket halvannen uke før dens offisielle utgivelsesdato er unntaket heller enn regelen. Men for to dager siden, fredag 23. juli, kunne endelig bloggere og forumdebattanter melde om at den var å finne på fildelingsnettverkene. Katta var ute av sekken.

Samme dag poster Stereogum, en relativt innflytelsesrik musikkblogg med fokus på indie og alternative, sin omtale av plata i sin "Premature Evaluation"-spalte. Stereogum anmelder utelukkende plater som ikke har kommet ut, og de følger aldri opp med noen annen "evaulation" enn den premature. Det kan godt hende de har hatt en promoutgave av plata i hende i noen dager/uker allerede, men nå som plata har lekket er det altså på tide å felle en (prematur) dom:

"As with the multiple album covers, Arcade Fire want to try multiple takes and versions, and don’t want to compromise. That’s good and bad: while the album may not drag, it does hit a long stretch of sameness on the second half. "

Jeg vet ikke hvor mange ganger Stereogum har hørt plata (teksten har ingen byline utover nettopp "Stereogum"), men i innledningen er det snakk om hvilket inntrykk plata gir "on first listen", og de sitter altså med følelsen av "sameness". Om dette skulle endre seg etter to eller tre gjennomhøringer er i denne sammenhengen irrelevant: Stereogums greie er premature evalueringer, og sånn er det med den saken. I kommentarfeltet under saken får vi høre hva leserne mener om plata. Alex Young mener at det "certainly [is] and above average album, and probably ranks over Neon Bible", mens Owen Perry kaller det for "a wonderful album that will age well". Stefan Urschler er noen hakk mer kontant når han postulerer at "[Arcade Fire] made the best indie album in 2010".

Debatten om Arcade Fires seneste utspill foregår også på andre arenaer. På rateyourmusic.com, der brukerne selv karaktersetter og anmelder plater, er responsen ganske enorm. 218 brukere har allerede felt sin dom på en skala fra 1 til 5, med et foreløpig gjennomsnitt på 3.65. I tillegg har hele 56 brukere skrevet en omtale av plata. Selv om mange av disse nok stammer fra tidligere i år, og stort sett er av typen "So excited, gonna be great!"/"They still suck, and will continue to suck for all eternity" er det allerede på plass en del seriøse anmeldelser. Brukeren LongDarkBlues har skrevet en flere hundre ord lang tekst der han konkluderer med at albumet kun er middels (2.5 stjerner), mens WhiteCollarBoy har rukket å høre gjennom plata hele tre ganger, og gir den 5/5 stjerner og full score. Begge omtalene er postet 23. juli, samme dag som plata lekket på nettet, elleve dager før den har fysisk release. Innen utgivelsesdagen har en temmelig stor prosentandel av de som liker Arcade Fire ikke bare hørt plata, de har også gjort seg opp en mening, diskutert den med andre og felt en dom. The Suburbs, et relativt omfangsrikt konseptalbum, er både konsumert og ferdigfordøyd uten at noen har holdt et fysisk eksemplar av platen i hendene. Next, please.

Så hvor er det egentlig jeg vil med dette? Hva er egentlig sammenhengen mellom hvordan en musikalsk understimulert 15-åring ser lyset gjennom Beatles og hvordan en kollektiv indieverden konsumerer den nyeste Arcade Fire-plata online? Jeg tror i alle fall det forteller noe om hvordan vi konsumerer musikk. Der jeg brukte måneder på å komme under huden på Beatles, og hele to år før jeg egentlig var klar for noe nytt, har jeg i løpet av et snaut døgn halvannen uke før plata har release hørt gjennom The Suburbs to ganger, diskutert den på nettet og lest både brukerbaserte og redaksjonelle anmeldelser av den. Hadde jeg vært tilstrekkelig interessert, kunne jeg funnet liveklipp av låtene på Youtube, lest intervjuer med bandet og lest om innspillingsprosessen - alt uten å forlate sofaen. Informasjonen er overveldende, muligheten til interaktiv kontakt med andre lyttere likeså. Å gå på et bibliotek for å lese om Arcade Fire er omtrent like meningsfylt og hensiktsmessig som å ta bussen til Oslo for å lese VGs papirutgave i Akersgata. Alt er kun et tastetrykk unna, og med tilstrekkelig mange tastetrykkere spredd over hele verden, er antallet meningsytrere nærmest ubegrenset. Jeg kan trygt si at jeg konsumerer og erfarer The Suburbs i 2010 på en annen måte enn jeg konsumerte og erfarte Abbey Road i 1999.

Dette er jo en bra greie. Tilgjengelighet, både av musikken i seg selv og informasjon og diskusjon om den, er en bra greie. Men kanskje det kan bli litt for mye av det gode? Og at ting noen ganger går litt for fort? Da jeg oppdaget Beatles var det en lang og møysommelig prosess. Det var et kjærlighetsforhold som fikk tid til å utvikle seg gjennom tiden det tok å få lånt og kjøpt platene, bestille bøker på biblioteket og vente på at den grisetrege internettlinja skulle hente den tyskspråklige demoversjonen av Get Back. Jeg fikk tid til å konsumere musikken i et bedagelig tempo, et som både ga rom for refleksjon og modning, men som også ga meg muligheten til å savne og hige etter mer materiale. I dag er det umulig å føle et savn etter musikk eller informasjon om den i stort mer enn fem minutter. Det er tiden det tar å laste ned en utgivelse, og mens man venter kan man saumfare Wikipedia, Metacritic og ulike debattforum etter meninger, fortolkninger og synspunkter. Det tok 36 timer fra jeg ble klar over The Suburbs tilstedeværelse på nettet til jeg ikke bare hadde hørt den et par ganger, men også fått et solid innblikk i hva folket der ute mente om den. Med mindre man klarer seg uten søvn og mat, er det ikke så mye tid igjen til følelsen av å være uinformert.

Men er ikke dette utelukkende positivt? At man ikke trenger å henge på biblioteket i småbyen og vente på at de skal få inn Shout!, eller være prisgitt faren til en venninnes goodwill i form av å låne bort åtte Anthology-VHS'er? Jo, selvfølgelig er det positivt. Men kanskje man mister noe på veien også. For hvor blir det av jakten, mystikken og følelsen av å ha mer i vente? Jeg har lovpriset utviklingen som gjør musikk tilgjengelig for massene, og jeg ville aldri frivillig reist tilbake til en tid der et utall barrierer gjorde musikkonsum til et strev. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at tilgjengeligheten, enkelheten og interaktiviteten har en bakside også. At den til tider kan forpurre det dype og personlige forholdet man bygger opp til musikk man sakte men sikkert kommer under huden på - ikke bare rent musikalsk, men også med tanke på kontekst og bakgrunnsinformasjon. Det er naturligvis en helt hypotetisk problemstilling, men hvordan hadde forholdet mitt til Beatles vært om jeg var født fem år senere, og også oppdaget Beatles fem år senere?

Det er vanskelig å svare på, og jeg skal heller ikke gjøre et forsøk på å gjøre det. Men det er utvilsomt noen avgjørende forskjeller på hvordan jeg konsumerte musikk for ti år siden og hvordan jeg gjør det i dag. Er det derfor jeg er utmattet? Eller er det bare fordi jeg begynner å bli gammel? Jeg håper ikke det.

De siste 48 timene med The Suburbs-mania på nettet har i alle fall fått meg til å tenke. Både på Beatles, hvordan det var da jeg oppdaget dem og hvordan jeg konsumerer musikk i dag, men også på internett og musikk mer generelt - om den store grøten av nedlasting, Spotify, blogg og debatt. Derfor titulerer jeg dette innlegget del I, og vender tilbake til noen generelle tanker om moderne musikkonsum i løpet av de neste dagene.

Silver Lining vs. I Like The Lights

Når regnet pøser og vinden pisker, mitt primære transportmiddel heter sykkel og det eneste som venter på andre siden av byen er et litt for tomt tekstdokument, er det fristende å velge sofa foran skole. I alle fall for en times tid.

Beulah handler om alt annet enn pøsende vind, piskende regn og presserende oppgaver. Det handler stort sett om sol, sommer og perfekt popmusikk. Selv om det regner på den hjemmelagede musikkvideoen. Lifter Puller handler heller ikke om regn og vind, men heller om biler, dop, snakkesynging og å leve et liv som gjør det naturlig å uttale "I don't quite know what happened, I woke up with my dress wide open".

De har vel egentlig ikke så mye til felles, Beulah og Lifter Puller. Bortsett fra de trillende gitarlinjene som bærer henholdsvis Silver Lining (0:08) og I Like The Lights (0:38). Og den nostalgiske stemningen i begge låtene, at de begge er fra siste halvdel av 90-tallet, og at der den ene låta mimer om punken på det tekstlige planet, har den andre et lite break (2:14) som sender tankene til God Save The Queen. Også er de jævlig bra, da, begge to. De gjør en nitrist onsdag litt bedre. Det er akkurat nå fellesnenver nok.

BEULAH - SILVER LINING (THE COAST IS NEVER CLEAR, 1999)

LIFTER PULLER - I LIKE THE LIGHTS (HALF DEAD AND DYNAMITE, 1997)

2008, #2: «Our psalms are sing-a-long songs»

The Hold Steady
Stay Positive
[Vagrant; 14. juli, 2008]

"We are the directors
Our hands will hold steady
Man, we make our own movies"


Rateyourmusic.com: 3.54
Metacritic.com: 85


Å skrive omtalten til 2008s nest-beste plate, Hold Steadys Stay Positive, er både den enkleste og den vanskeligste oppgaven i dette prosjektet. Det er først og fremst enkelt, fordi det er den plata jeg har hørt soleklart mest på i 2008, hvilket igjen har å gjøre med at Hold Steady per dags dato for meg er klodens aller beste band. Jeg har derfor såpass mye på hjertet både når det gjelder Hold Steady generelt og Stay Positive generelt at det å få ned noen ord på det digitale papiret ikke medfører den store innsatsen. Men nettopp derfor blir det også litt vanskelig. For hvordan kan jeg formidle alle de sterke og personlige inntrykkene Stay Positive har gitt meg til mennesker som kanskje ikke engang har hørt plata? Og hvor skal jeg begynne, hva skal jeg ta med og hvor grundig til verks skal jeg egentlig gå? Og ikke minst: I hvor stor grad skal jeg fokusere på den relative skuffelsen plata representerer for meg, og samtidig forsøke å formidle at det kun var én plate i hele 2008 som var bedre? Gir det i det hele tatt mening? Jeg skal i det minste gjøre et forsøk.

Jeg oppdaget Hold Steady for alvor for litt over to år siden. Etter å ha hørt Separation Sunday et par ganger, og omtrent ukentlig blitt eksponert for Boys And Girls In America på jobb, var jeg ikke overvettes imponert. Men det var liksom noe der, og da plata dukket opp til godt under hundrelappen i romjula 2006, og jeg hadde et (jule-)gavekort pålydende 600 kroner jeg hadde til hensikt å svi av, fant jeg det for godt å ta den med meg hjem. Det er ikke akkurat en avgjørelse jeg har angret på, for allerede ved første gjennomhøring i hjemlige omgivelser, fikk jeg følelsen av at dette kunne bli noe stort. I de påfølgende månedene gjenoppdaget jeg Separation Sunday, jeg kjøpte debutplata Almost Killed Me, lastet ned tallrike bootlegs og spilte Boys And Girls In America nesten daglig. Jeg kunne glede meg til å komme hjem for å feie gjennom en plate i hodetelefoner, og kunne finne på å kjøpe med en sixpack hjem fra jobb med det å drikke meg brisen til lyden av Verdens Beste Band som eneste mål. Og jeg brukte, som de som har pleiet noen som helst form for sosial omgang med meg de seneste par årene allerede vet, enhver anledning til å fortelle mennesker jeg møtte om den fantatiske oppdagelsen jeg hadde gjort. Ikke for å få andres bifall eller i håp om å finne noen å debattere Hold Steady med, men snarere fordi jeg bare måtte. Jeg var som en nyfrelst, og jeg måtte fortelle det til gud og hvermann. Det jeg i romjulen 2006 trodde skulle bli en kortvarig flørt med et nytt og spennende bandbekjentskap, ble en mild besettelse jeg ikke hadde vært i nærheten av siden jeg gjennom Beatles forsto at musikk kunne være en lidenskap like mye som bakgrunnsstøy eller tidtrøyte. I tiden mellom oppdagelsen av Beatles og oppdagelsen av Hold Steady kjøpte jeg omkring 1000 CD-plater. Jeg fant noen favoritter her og der, og brukte mye tid på både Weezer, Oasis og Eels, og senere Velvet Underground, Pixies og Dylan, Wilco, Mountain Goats og Shins - men det var liksom ingenting som kunne måle seg med følelsen av å oppdage Beatles. Naturlig nok, kan man kanskje si - det skal tross alt litt til å matche bandet som kickstartet hele interessen for musikk, og jeg hadde i grunnen slått meg til ro med at man kanskje ikke får et slikt forhold til et band mer enn én gang i livet, og da gjerne i den tidlige og utforskende fasen en gang i tenårene. Derfor var det både overraskende og fryktelig moro å kjenne at det faktisk var mulig, at jeg ikke hadde blitt blasert eller for gammel, og at det fortsatt var mulig å ikke bare oppleve den barnlige og boblende gleden over å oppdage et nytt fantatisk band, men at følelsen faktisk kunne vedvare i måneder og år.

Når jeg i denne omtalen av Stay Positive finner det hensiktsmessig å sette Hold Steady som feonmen for meg personlig inn i en større sammenheng, er det fordi jeg tror (eller vet) at dette er en grunnleggende forutsetning for hvordan jeg ser på Hold Steadys fjerde og seneste album. Det er nemlig noe helt annet å gå på retrospektiv skattejakt i et bands katalog enn det er å stålsette seg for nytt materiale. Forventningene heises til himmels, og sjansene for å bli skuffet er enorme. Og skuffet over en ny utgivelse når jeg på forhånd har forelsket meg i katalogen til et gitt band, det har jeg blitt både titt og ofte.

Craig Finn uttalte i forbindelse med utigvelsen at han med Stay Positve ville gjøre "the waters a little murkier". Og det har han på mange måter lyktes med. På det tekstmessige planet - og det er vanskelig å starte et annet sted når det kommer til et band som gjennom tre plater har fortalt historier som fletter seg i hverandre gjennom tekster som ustanselig refererer til herandre, med et helhetlig persongalleri, og i det minste en antydning til en narrativ kronologi - er det mest slående hvordan trekløveret Holly, Gideon og Charlemange glimrer ved sitt fravær. Tilsynelatende, i alle fall. For selv om de aldri benevnes ved navn (med ett unntak: I "Ask Her For Adderall", som av en eller annen merkelig grunn er benevnt som bonusspor på CD-utgivelsen, men flettet inn i den ordinære tracklista på LP-utgaven) er det vanskelig å tenke seg noe annet enn at de lurer i kulissene her også. Eller gjør de egentlig det? Et annet markant trekk ved Stay Positive er nemlig at fortellingene som fortelles ikke lenger utelukkende omhandler gutter og jenter i alderen femten til toogtyve. Karakterene er voksne, i større grad reflektere og ikke i så rent liten grad mismodige, som om lyset som brant i begge ender i tenårene, er i ferd med å miste noe av styrken. Sånn sett kan Stay Positive ses på som baksiden av medaljen, om blåmandagene som følger "killer parties", der lørdag kun er en "runaway into sunday/ sometimes monday".

Men også på en helt annen måte har Stay Positive blitt en plate som skiller seg fra sine forgjengere på det tekstlige planet. Selv om Hold Steady allerede på Almost Killed Me flettet inn betrakninger om "the scene", og det å være en del av et rockeband inn i historien som ble fortalt, er det først her Craig Finn later til å bli virkelig selvbiografisk. Tittelsporet er på mange måter den fremste representanten for denne vendingen, og låta som fremfor noen setter standarden for Stay Positive som en tilbakeskuende og reflektert plate. "The kids at our shows will have kids of their own", glefser Finn, og minner oss alle på at selv om rocken i seg selv aldri blir gammel, er alle vi som på den ene eller andre måten lever og ånder for musikken, dømt til å bli det. "Stay Positive" er også albumets midtpunkt, og der klimaet og stemningen tar en vendning mot det mørkere. Og den forstås best i lys av åpningssporet "Constructive Summer", som med sin livsbejaende og sorgfrie hymne til ungdommen står for mye av det fortelleren i "Stay Positive" erkjenner at er forbi.

Men Stay Positve er på ingen måte en ren meta-plate om det å spille i band, den tar også opp tråden fra de foregående platene, og spinner videre på den store fortellingen om amerikansk ungdom, og deres hang til den eksessive, men ikke alltid like glamorøse, måten å leve på. Det er svært vanskelig å få tak i om snapshottene som serveres skal settes i sammeheng med Holly, hennes trøblete forhold til både Gideon og Charlemange eller hennes død og gjenoppstandelse - men helt løsrevet fra det foregående narrativet kan hendelsene her umulig være. Etter den mimrende "Constructive Summer" blir vi kastet hodestups inn i en drapsetterforskning i "Sequestered In Mempis", som etterfølges av en beretning om nok et drap i "One For The Cutters". I førstnevnte opplever vi et avhør fra den avhørtes ståsted. Han er på en bar, han møter en kvinne, og etter en kjapp tur på toalettet befinner de seg i bilen hennes. Hva som skjer videre er uklart, men noen er døde, og politiet krever svar. I "One For The Cutters" har vi forflyttet oss til en ikke nærmere definert forstad til en amerikansk universitetsby, der en kvinnelig student rett som det er stikker til skogs sammen med rånerne når livet i kollektivet blir for kjedelig. Det ender slik det gjerne gjør i Hold Steadys låter, med blod, gørr og tvilsomme alibier, og minst ett dødsfall. Disse drapene danner bakteppet for resten av låtene på plata, og selv om vi aldri blir helt kloke på når dette skjer, hvem som er de involverte "he's" og "she's", er det mye som tyder på at persongalleriet fra Minneapolis er involvert. "Yeah Sapphire" skildrer en reise som minner mye om den vi blir med på i Separation Sundays "Crucifixtion Cruise", og både i "Magazines" og "Joke About Jamaica" møter vi kvinner og menn som helt klart kan passere for femten år eldre utgaver av Holly og Charlemagne. Men vi får aldri noen klare svar, og det er litt av poenget. For Hold Steadys rikholdige narrativer er ikke nødvendigvis ment å forstå som én linær fortelling, men snarere små noveller og episoder som vi som lyttere selv må veve sammen. Når det i avslutningssporet "Slapped Actress" kommer en oppfordring om å aldri fortelle noen at "Ybor City almost killed us again" er det naturlig å sette fortellingene i sammenheng med de vi har hørt på de tre foregående platene. Men fravær av både kronologi, tydelig definerte karakterer og en stadig veksling mellom hvem sine øyne vi ser verden gjennom, gjør det umulig å finne Den Røde Tråden. Og det er helt greit. Likesom sjarmen med Dylan-perler som "Visions Of Johanna" eller "Desolation Row" ikke ligger i å forstå men i å føle, er Craig Finns fantastiske univers ett som kler tvetydigheten det svøpes i.

Musikalsk har det også blitt tatt grep - og disse er ikke bare av den gode sorten. Overraskelsen er midlt sagt stor første gangen man hører den merkelige cembaloen på "One For The Cutters", en enerverende trekkspill-imiterende synth setter sitt preg på "Navy Sheets", mens "Both Crosses" har blitt noe såpass spesielt som en akustisk, støvete og banjo-krydret Hold Steady-låt. Men i bunn ligger uttrykket som ble perfeksjonert på Boys And Girls In America, et sound tuftet på like deler Springsteen, Hüsker Dü og Replacements, med klare nikk til 70-tallets bluesinspirerte rock'n'roll, og mer hårete 80-talls-favoritter. Faktisk er gitarsoloen på "Lord I'm Discouraged" mistenkelig lik den Richie Sambora fremfører fra toppen av et fjell i videoen til Bon Jovis "Bed Of Roses". Det er helt på grensen til å bli harry, men sniker seg hårfint under. Boys And Girls viste at Hold Steady hadde en mer nyansert og sensetiv side. Her er det ytterligere foredlet, med det beklagelige resultat at vi her også finner noen av bandets mest intetsigende fremføringer. "Magazines" er for eksempel en låt som nok hadde gjort seg godt på radio, men som er mange hakk for slapp til å stikke seg ut i en bunnsolid katalog, og synth-flørten på "Navy Sheets" er bare slitsom. Allikevel er det i det store og det hele sterkt også musikalsk, og med friere tøyler og et mindre rigid fokus på rett-frem og riffbasert rock'n'roll får også gitarist Tad Kubler og keyboardist Franz Nicolay muligheten til å skinne. Kreativiteten når det kommer til både instrumentering og låtstrukturer skaper en plate som i større grad enn de foregående gir pusterom og dynamikk - problemet er bare at et så godt band som Hold Steady egentlig ikke trenger dynamikken. Eller sagt på en annen måte: De er så gode at det skaper en egen dynamikk i seg selv. Og på 80% av Stay Positive er de fortsatt det tøffeste rockebandet på den nordlige halvkule, og de små feilskjærene som av og til dukker opp får det aldri til å virkelig rykke i skippe-fingeren. Da er det egentlig greit nok.

Men til tross for innvendingene er det vanskelig å komme utenom Stay Positive som en av årets aller beste plater. Finns fantatiske tekster, et gnistrende godt rock'n'roll-band, en respekt for den amerikanske musikkarven og samtidig en vilje til å føre den videre gjør Hold Steady til verdens desidert beste band. Men denne gangen klarte de ikke å lage årets beste plate. Som det fjerde kapittelet i en utrolig fortelling om USA, om ungdom og om livets beinharde realiterer er den et mesterverk. Som rock'n'roll-album mangler den det siste på å prikke inn perfeksjon. Men Hold Steady har fortsatt på sitt beste en gudegitt gave til å skape energisk, gnistrende og intelligent rock, og for menigheten er det bare å konkludere med at Craig Finn har helt rett: Våre salmer er virkelig sing-a-long songs - signert Hold Steady.


Nøkkelspor: Constructive Summer (mp3)
The Hold Steady på Myspace.

Massive high!

Tror jeg nøyer meg med å si følgende: Franz Nicolay er verdens kuleste keyboardist i verdens aller beste band. I går fikk jeg, en time etter å ha sendt ham en liten beskjed på Facebook med en desperat forespørsel om de ikke kunne vende tilbake til Europa for å gjøre opp for de avlyste konsertene i høst, svaret dere kan bivåne ovenfor.

Ganske glad nå. Ganske glad.

2008, #11: «...strange victory, strange defeat»

Silver Jews
Lookout Mountain, Lookout Sea
[Drag City; 17. juni, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.39
Metacritic.com: 78

"And failure's got you in its grasp
and you're reaching for your very last
vicious beginning"


Det har blitt påstått både her og der at Lookout Mountain, Lookout Sea er lyden av en Dave Berman - sanger, gitarist, låtskriver i, og, sammen med kona si, det eneste egentlige medlemmet av Silver Jews - som har blitt lykkelig. Etter å ha bruk sensommeren og høsten til å bli godt kjent med det som kun er Silver Jews' sjette album på godt og vel femten år er den mest nærliggende responsen til en slik påstand at alt er relativt.

Silver Jews er kanskje mest kjent - i den grad man kan si de er særlig kjent for noe overhodet - å være prosjektet Stephen Malkmus, best kjent fra Pavement, har lånt både stemmen og gitaren sin til et par ganger i løpet av de siste ti årene. På samme tid som det er fint at Pavement-fans kanskje får øynene opp for et av de flotteste bandene USA har hatt å by på siden midten av 90-tallet og frem til i dag, er det litt trist at når man snakker om Silver Jews, er det først og fremst i form av bisetninger relatert til nettopp Malkmus' deltagelse. Nå har kanskje ikke Berman selv gjort sitt ytterste for å presentere bandet sitt for et bredere publikum heller, for til tross for å ha vært aktiv under det spenstige navnet sent på 80-tallet, var det ikke før i 2006 han la ut på turné for første gang noensinne. Nå var det vel heller ikke bare viljen det sto på, for som en annen kar vi har vært innom tidligere i denne gjennomgangen, har heller ikke Berman hatt det så helt greit. En salig blanding av depresjoner og avhengighet til diverse rusmidler kuliminerte i 2003 i et selvmordsforsøk og påfølgende innleggelse. Rockemyten unnlot heldigvis å bli komplett, og i 2005 kom det mesterlige comeback-albumet Tanglewood Numbers, etterfulgt av den nevnte turnéen.

Og nå er altså Dave Berman lykkelig. Eller er han? Lookout Mountain, Lookout Sea er heldigvis, i tradisjonell Silver Jews-stil, litt for subtil og mangefasettert til at man kan gi noe entydig svar på det. Men jeg kan forstå at førsteinntrykket - særlig om man har best kjennskap til de to mest bejublede albumene, American Water (1998) og Bright Flight (2001) - kan peke i den retningen. Til tross for at også en og annen av låtene på Silver Jews' fire første plater skimter lyset i enden av tunnelen, er nær på alle låtene preget av et mørke og en melankoli som føles langt mer som noe humant, ektefølt og derfor så rørende og noen ganger skremmende, enn som et stilgrep. På Tanglewood Numbers ble derimot den mer lystige siden av country-musikken tatt inn i varmen, og dette er tildels videreført på årets utspill, noe som defintivt kan tolkes som at Berman er - igjen, relativt sett - lykkelig. En låt som "Open Field" må for eksempel være noe av det mest harmoniske Dave Berman har hatt noe med å gjøre.

Men selv om Berman tilsynelatende lever det gode liv sammen med kona Cassie i et lite hus rett utenfor Nashville, er det åpenbart at tungsinnet ikke helt har forlatt den 41 år gamle kroppen. Åpningssporet med den megetsigende tittelen "What Is Not But Could Be If" er et perfekt eksempel på ambivalensen som i positiv forstand preger plata. De dystre versene ser ettertenksomt tilbake på alt som har gått feil, og følgene det har fått. Men i refrenget lysner det musikalsk, og man aner en kime av håp i tekstlinjene også. Det er altså både lov og fruktbart å ha to tanker i hodet på én gang. Et annet møte med noe av den samme tvetydigheten kommer i det som er et av platas aller beste spor, igjen med en beskrivende tittel: "Strange Victory, Strange Defeat". Refrenget føles musikalsk som en triumf, og det støttes opp av en sjeldent oppstemt Berman som messer "strange victory!" hele tre ganger, før han lakonisk bryter rytmen i det den fjerde gjentagelsen uteblir, og tørt avslutter med "strange defeat". For en som først forelsket seg i Silver Jews i møtet med Tanglewood Numbers er det naturlig å trekke en parallell til åpningssporet på 2005-plata, der Cassie med sin lyse, vakre røst ufullendt, og ut i luften synger "If it gets really, really bad...", og ektemann Dave avbryter henne med et tørt "Let's not kid ourselves - it gets really, really bad". Lyset i enden av tunnelen kan like gjerne være et tog.

I det hele tatt er det vanskelig å komme utenom enkeltsporene når man skal oppsummere Lookout. Albumet føles til tider som en novellesamling der Berman som en koselig, men litt bitter onkel tar rollen som forteller av historier fra en svunnen tid, og som alltid ender med en moral relatert til tanken om at det som fremstår som godt ikke alltid er det, og motsatt. Den underlige og maritime "Party Barge", med måkeskrik og skipsbjeller, er en anomali i Silver Jews-katalogen, der Berman forlater innlandet og Nashville, og setter kursen sørover mot Atlanterhavskysten. Det er også verdt å nevne den ordrike og innfløkte Dylan-inspirerte "San Fransisco B.C.", der en barberer må bøte med livet, og Berman blir forlatt av en make som ser bedre muligheter annensteds hen. Men det er også en og annen av disse novellene som ikke engasjerer i like stor grad. Det blir aldri virkelig kjedelig, men låter som "My Pillow Is The Threshold" og avslutningen "We Could Be Looking For The Same Thing" blir satt litt i skyggen av de mer inspirerte narrativene.

Derfor er det også litt vanskelig å sette fingeren på hva Lookout Mountain, Lookout Sea har å formidle som plate. Er Dave Berman en ny og bedre mann? Har han funnet lykken der nede i det Tennessee han så inderlig ønsket å reise til i 2001? Eller er Mørket uadskillelig fra Mannen, og for evig innkapslet i Den Fortvilte Kunstneren? Heldigvis trenger man ikke sette verken én eller to streker under svaret. Man kan nøye seg med å fortape seg i noen nydelige, ambivalente fortellinger som verken konkluderer med det ene eller andre, men som kanskje gir en følelse av å ha forstått en ting eller to om det å leve et liv som ikke er helt A4, og et forsterket håp om at Berman tar med seg Cassie og et lite knippe andre musikere, og vender tilbake til Europa for å gi oss noen leksjoner fra scenekanten.

Nøkkelspor: Strange Victory, Strange Defeat (mp3)
Silver Jews på Myspace.

Crushing low

"We had some massive highs/ we had some crushing lows"

La oss starte med det viktigste: The Hold Steady er verdens beste band. Denne tittelen har de fått først og fremst på grunn av fire nesten-perfekte plater på like mange år, men også fordi de er så svinegode live. Jeg har dessverre bare hatt gleden av å føle dette virkelig nært på kroppen én eneste gang, på Hove-festivalens største scene i dagslys. Ikke akkuat den idéelle settingen å oppleve et fullblods rockeband i, men det var likefullt en av sommeren 2007s største opplevelser. De skulle spille på Øya senere samme sommer, men det hadde skjedd en misforståelse mellom festivalen og managmentet, så det ble ingenting av. Siden den gang har Hold Steady vært innom Europa et par ganger, men da kun i Storbritannia, mens europeere i andre land har blitt holdt utenfor moroa. Men i høst skulle det tas igjen, med konserter både i Oslo, Göteborg, Stockholm, Amsterdam og København. Det sier seg selv at jeg var klar for konserten i sistnevnte by, men for å få en skikkelig dose Hold Steady når de først var innom Europa, bestilte jeg og Tine flybilletter til Amsterdam også. Det var ikke særlig smart.

Kanskje man rett og slett burde vite bedre enn å utfordre skjebnen gjennom å bli grådig. Hadde det kanskje ikke holdt med den København-konserten, Jonas? Måtte du på død og liv reise Europa på tvers for å se dem enda en gang? Nå kommer straffen. I går kunngjorde bandet at de avlyser hele Europa-turnéen. Årsaken er noe som både høres trivielt og skummelt ut, en betennelse i gitaristens bukspyttkjertel. Man føler jo en viss sympati for den sengeliggende musikeren, men det er ikke til å legge skjul på at jeg synes mest synd på meg selv. Jeg har gledet meg så inderlig til disse konsertene, til å endelig få oppleve det tøffeste og beste bandet på hele kloden in action. Det får jeg nok tidsnok muligheten til - ryktene går allerede om at turnéen blir gjennomført på nyåret. Da er det kjedeligere for Lars, som har tatt seg fri fra jobben, og kommer nedover i anledning København-konserten. Og det er litt kjedelig for Tine og meg også - for selv om Amsterdam sikkert er en fin by i oktober, er det kanskje andre turer, til helt andre priser, vi hadde tatt om ikke Hold Steady var booket til byen akkurat den mandagen.

Jeg trodde ærlig talt at Wilco-insidenten var nok uflaks for en stund, men jeg er tydeligvis ikke ferdig med uhellet helt ennå. Nå er det bare å håpe og be om at de faktisk vender tilbake til vinteren. Jeg tør ikke helt tenke på hva jeg kan finne på å gjøre om det ikke skjer. Jeg trenger noen massive nights nå.