We make our own movies #10: The Hold Steady - Stay Positive (2008)

Der Boys And Girls In America var den første Hold Steady-plata jeg hørte, var Stay Postive den første nye utgivelsen jeg fikk oppleve som fullblods fan. Stay Positive kom ut sommeren 2008, halvannet år etter at jeg oppdaget bandet og ett år etter at jeg så dem live for første gang. I løpet av disse atten månedene rakk forventningene til en ny plateutgivelse å bygge seg opp til voldsomme høyder. Jeg registrerte meg på bandets forum, lette opp b-sider og liveopptak og leste det jeg kom over. Og det er noe spesielt med den første utgivelsen etter man har forstått hvor glad man er i et gitt band. Man rekker liksom å bygge seg opp et eierskap til bandet, som ikke bare resulterer i forventninger, men også visse krav. Jeg hadde investert så mye tid og penger i bandet at jeg følte jeg kunne kreve et album av en viss standard.

Infridde Hold Steady? Ja og nei. Både da den kom ut, og særlig i ettertid, er det en plate som gir meg veldig blandede følelser. På den ene side var det en nedtur etter Boys And Girls In America. På noen områder en litt blekere kopi av sin forgjenger, på andre et brudd med det foregående, til svært vekslende suksess. Samtidig er det jo en bra plate. Flere av låtene er av typen jeg jubler for å få live, andre representerer noe annerledes, et lite friskt skifte fra det som hadde kommet tidligere. Da jeg oppsummerte plateåret 2008 på denne bloggen, ranket jeg Stay Positive som årets nest beste plate. Jeg synes fortsatt den står til en sterk femmer på terningen, eller en nier på en titrinnsskala. Så, joda, dette er bra greier. Men det er allikevel kanskje den mest sprikende, minst engasjerende og dermed også den svakeste Hold Steady-plata. Uten at det på noen som helst måte betyr at den ikke er temmelig god.

Det er noen trekk ved den som markerer et klart brudd med de tre foregående utgivelsene. For det første er den langt mørkere – både i tone og tekst. Hold Steady hadde flørtet med mørket tidligere også. Rusavhengigheten og dødsfallet på Separation Sunday var ikke akkurat av det lyste slaget, Almost Killed Me bærer på noen ganske skrekkelige scener fra et liv i undergrunnen, mens den omtalte sentimentaliteten i Boys And Girls heller ikke er lystige saker. Men på Stay Positive antar de mørkere sidene en annen dysterhet. Der Craig Finn to år før kunne beskrive en overdose i humoristiske, nesten romantiske vendinger på en låt som Chillout Tent, er forholdet til rus nå både tristere og sårere. Lord, I'm Discouraged skildrer det hele fra en mors perspektiv (“I bought back the jewelry she sold”), mens Joke About Jamaica forteller historien om hvor uendelig trist det ser ut når det som en gang var ungdommelig festing, har glitt over i middelaldrende og sliten avhengighet. Og der hvor Separation Sunday behandlet et annet dystert tema – døden – på et tegneserieaktig og mytisk vis (med mer vekt på lykken over gjenoppstandelsen), er både One For TheCutters og Both Crosses bekmørke, realistiske og skitne beskrivelser av ikke bare død, men også av drap. Dette betyr ikke at Stay Positive er en gjennomgående mørk plate (og det skal jeg komme tilbake til siden), men det er en tendens til at når deprimerende temaene omtales, er det i en langt mørkere tone enn tidligere.

Et annet trekk ved Stay Positive er at den handler om aldring, samt at den er langt mer selvbiografisk enn noen av de tidligere platene. Og dette henger sammen. Mange av låtene til Hold Steady er skrevet i jeg-form, uten at man umiddelbart tenker at Craig Finn synger om seg selv. Det gjør det langt oftere her. Tittelsporet handler åpenbart om Craig Finn så vel som Hold Steady som band: “The kids at our shows will have kids of their own, the sing-along-songs will be our scriptures”. Finn reflekterer over at han og bandet blir eldre, men går også langt i å hevde at de sannelig har oppnådd mye også – der han på førsteplata drømte om en “unified scene”, har det nå blitt en realitet. Det er dette som ligger i låtas og platas tittel også. En oppfordring til hele scenen, alle invovlerte, om å holde på troen og se fremover. “We gotta stay positive” bør ikke forstås som en gladkristen oppfordring til at alle skal smile så bredt som mulig, men snarere som en avgrensning mot alternativet – destruktivtet og negativitet. Hold Steadys forestilling om konsertsalen som en saliggjørende menighet er vaksinasjonen mot det.

En kombinert omtale av aldring og Hold Steadys varemerke som leverandør av nesten-religiøse allsanger, dukker også opp på det glitrende åpningssporet ConstructiveSummer. “Our psalms are sing-along-songs”, synger Finn allerede i førsteverset, før han i låtas avsluttende preken sier: “Getting older makes it harder to remember/ we are our only saviours/ we're gonna build something this summer”. Vi-et i denne linja kan bety både Hold Steady som band og den bredere forståelsen av Hold Steady. Finn har for vane å avslutte konsertene med å peke på en rekke publikumere, og anonnsere at alle som er her, “all of us, we're The Hold Steady”. Fansen er med, de er en del av vi-et, av “the unified scene”, og presten på scenen forenes med menigheten sin gjennom salmer av allsang. Et tredje eksempel på den selvbiografiske vinkelen er avslutningssporet Slapped Actress. Hele låta kan leses som et bilde der konserten og musikken er filmen, mens bandet er regissørene. “We're the directors/ our hands will hold steady (...) man, we make our own movies” - det er noe frigjørende i dette, en beskjed om at bandet har funnet sin plass, gjør sin greie, og at de trives godt med det. Så mens Craig Finn reflekterer over egen aldring, adresserer han en rekke observasjoner på vegne av bandet – hvem de er, hvor de hører hjemme, hva de driver med. Slikt var det lite av på Boys And Girls In America.

For det tredje er dette en musikalsk mer søkende plate. One For The Cutters innledes av en underlig harpsichord, Navy Sheets skjemmes av en enda merkeligere synth (og denne må du til Spotify eller Wimp for å høre, for jeg finner bare live-versjonen på nettet) , mens Both Crosses er en uvanlig støvete og western-preget Hold Steady-låt, helakustisk med en banjo (signert J. Mascis, av alle) prominent i lydbildet. Ingen av disse vriene er i seg selv oppsiktsvekkende, men de kommer såpass ofte, og er såpass langt unna et ellers ganske stringent Hold Steady-sound at det ender opp med å prege albumet – noen på godt, andre mest på vondt. Jeg kommer aldri til å skjønne hva de tenkte på da de spilte inn Navy Sheets. Noe av mørket beskrevet et stykke lenger opp er også synlig i det musikalske og melodiske. Jeg har ikke musikkfaglig kompetanse til å fastslå hva som foregår, men akkordene virker dystrere og mer urovekkende. One For The Cutters er et godt eksempel her også, det samme er versene i Joke About Jamaica og store deler av Slapped Actress. Noen av disse uventede grepene funker riktig så bra.

Men når alt dette er sagt, er det også verdt å understreke det som kanskje er opplagt: Dette er uten tvil en Hold Steady-plate. Og den inneholder noen umiskjennelige og klassiske Hold Steady-elementer. Det nevnte åpningssporet Constructive Summer er både så Hold Steady som du får det, og samtidig en av de beste låtene de noen gang har laget. Med en råere og mer punka energi enn noen gang tidligere, forener de det nydelige pianoet, de knusende gitarene og Craig Finns cocktail av rockehistorie og religion. Magazines er en annen låt som spiller på kjente strenger. Den er både lys og lett, og selv om jeg synes den er temmelig kjedelig, er det lett å kjenne igjen bandet. Yeah Sapphire er en personlig favoritt som dessverre konsekvent blir oversett live. For meg er den Stay Positives tilsvar til Party Pit på Boys And Girls; en poppa, pianodrevet og bittersøt midtempolåt med en noen hakk mer intens og desperat/lykkelig avslutning (og med et solid nikk tilbake til katalogen med linja “after you left it was a bit sketchy mess, it almost killed me”). Også balladene er av kjent sort. Lord, I'm Discouraged dukker opp på samme sted på plata som First Night på Boys And Girls. Men her snakker vi ikke bare ballade, vi snakker vaskekte power-ballade. En på alle måter storslagen låt blir toppa av en solo som like gjerne kunne vært signert Bon Jovi som Replacements eller Hüsker Dü. Og til slutt, Sequestered In Memphis, som er en typisk Hold Steady-låt i både stil og tone. For meg er den på grensen til for tydelig – i det grad det gir noen mening. Jeg får litt følelsen av et band som har fått i oppdrag å skrive en klassisk Hold Steady-låt, og som treffer veldig bra – bortsett fra at sluttresultatet mangler noe av spissheten og nerven originalen har på sitt beste.

Stay Positive kobler seg også tettere til resten av katalogen i kraft av å være plata der intertekstuelle referanser på tvers av platene gjør seg særlig gjeldende. De tre foregående platene hadde så visst referert til hverandre, men her er det enda flere hint og nikk til låter, linjer og karakterer. Og Stay Positive er faktisk (i alle fall tilsynelatende) enda mer knyttet til plottet på Separation Sunday enn hva Boys And Girls var. Det er verken mulig eller oppnåelig å sortere hendelsene spredd utover platene i noen kronologisk rekkefølge, men det er mye som tyder på at drapet (eller er det drapene i flertall?) som skildres på Stay Positive, er knyttet til ulumskhetene på Separation Sunday. Heller ikke her blir Holly, Gideon eller Charlemagne nevnt ved navn, men det gir lave odds om man gjetter på at de er tilstede – direkte, eller indirekte – i One For The Cutters, Yeah Sapphire eller Both Crosses. Noen hevder at alt som skjer på Stay Positive, skjer midt inne i Separation Sunday. Som om dette er et kapittel som ble revet ut av boka. Jeg tror ikke fortellingen Craig Finn fortalte (eller fortsatt forteller, det gjenstår å se) er så lineær, ei heller at historien er ferdigskrevet eller -tenkt. Og det er jo noe av moroa også: Å forsøke å trekke trådene sammen, samtidig som man fyller inn de blanke sidene med egne antagelser. Det handler egentlig ikke om den endelige destinasjonen, men om reisen dit.

Så hva er Stay Positive, sett under ett? For meg er det en god – en veldig god – plate, som allikevel ikke helt kan måle seg med den fantastiske trippelen som kom forut for den. Det er en plate der Hold Steady prøver og feiler, prøver og treffer og gjør noe av det de gjør aller best like godt som de pleier. Først og fremst er det kanskje lyden av et band som fikk en (relativt sett) voldsom suksess, og som i likhet med mange andre band sliter litt med å foredle den i noe som både er nytt og gjenkjennelig. Men som også leverer noen aldeles glitrende øyeblikk på veien. Stay Positive har en naturlig og viktig plass i Hold Steady-katalogen. Den bidrar med kontekst og perspektiver til det resterende materialet, og er i seg selv god uten å være fantastisk. I lys av en ellers helt fantastisk katalog, er det helt greit.

NESTE: The Hold Steady – Heaven Is Whenever (2010)

2008, #2: «Our psalms are sing-a-long songs»

The Hold Steady
Stay Positive
[Vagrant; 14. juli, 2008]

"We are the directors
Our hands will hold steady
Man, we make our own movies"


Rateyourmusic.com: 3.54
Metacritic.com: 85


Å skrive omtalten til 2008s nest-beste plate, Hold Steadys Stay Positive, er både den enkleste og den vanskeligste oppgaven i dette prosjektet. Det er først og fremst enkelt, fordi det er den plata jeg har hørt soleklart mest på i 2008, hvilket igjen har å gjøre med at Hold Steady per dags dato for meg er klodens aller beste band. Jeg har derfor såpass mye på hjertet både når det gjelder Hold Steady generelt og Stay Positive generelt at det å få ned noen ord på det digitale papiret ikke medfører den store innsatsen. Men nettopp derfor blir det også litt vanskelig. For hvordan kan jeg formidle alle de sterke og personlige inntrykkene Stay Positive har gitt meg til mennesker som kanskje ikke engang har hørt plata? Og hvor skal jeg begynne, hva skal jeg ta med og hvor grundig til verks skal jeg egentlig gå? Og ikke minst: I hvor stor grad skal jeg fokusere på den relative skuffelsen plata representerer for meg, og samtidig forsøke å formidle at det kun var én plate i hele 2008 som var bedre? Gir det i det hele tatt mening? Jeg skal i det minste gjøre et forsøk.

Jeg oppdaget Hold Steady for alvor for litt over to år siden. Etter å ha hørt Separation Sunday et par ganger, og omtrent ukentlig blitt eksponert for Boys And Girls In America på jobb, var jeg ikke overvettes imponert. Men det var liksom noe der, og da plata dukket opp til godt under hundrelappen i romjula 2006, og jeg hadde et (jule-)gavekort pålydende 600 kroner jeg hadde til hensikt å svi av, fant jeg det for godt å ta den med meg hjem. Det er ikke akkurat en avgjørelse jeg har angret på, for allerede ved første gjennomhøring i hjemlige omgivelser, fikk jeg følelsen av at dette kunne bli noe stort. I de påfølgende månedene gjenoppdaget jeg Separation Sunday, jeg kjøpte debutplata Almost Killed Me, lastet ned tallrike bootlegs og spilte Boys And Girls In America nesten daglig. Jeg kunne glede meg til å komme hjem for å feie gjennom en plate i hodetelefoner, og kunne finne på å kjøpe med en sixpack hjem fra jobb med det å drikke meg brisen til lyden av Verdens Beste Band som eneste mål. Og jeg brukte, som de som har pleiet noen som helst form for sosial omgang med meg de seneste par årene allerede vet, enhver anledning til å fortelle mennesker jeg møtte om den fantatiske oppdagelsen jeg hadde gjort. Ikke for å få andres bifall eller i håp om å finne noen å debattere Hold Steady med, men snarere fordi jeg bare måtte. Jeg var som en nyfrelst, og jeg måtte fortelle det til gud og hvermann. Det jeg i romjulen 2006 trodde skulle bli en kortvarig flørt med et nytt og spennende bandbekjentskap, ble en mild besettelse jeg ikke hadde vært i nærheten av siden jeg gjennom Beatles forsto at musikk kunne være en lidenskap like mye som bakgrunnsstøy eller tidtrøyte. I tiden mellom oppdagelsen av Beatles og oppdagelsen av Hold Steady kjøpte jeg omkring 1000 CD-plater. Jeg fant noen favoritter her og der, og brukte mye tid på både Weezer, Oasis og Eels, og senere Velvet Underground, Pixies og Dylan, Wilco, Mountain Goats og Shins - men det var liksom ingenting som kunne måle seg med følelsen av å oppdage Beatles. Naturlig nok, kan man kanskje si - det skal tross alt litt til å matche bandet som kickstartet hele interessen for musikk, og jeg hadde i grunnen slått meg til ro med at man kanskje ikke får et slikt forhold til et band mer enn én gang i livet, og da gjerne i den tidlige og utforskende fasen en gang i tenårene. Derfor var det både overraskende og fryktelig moro å kjenne at det faktisk var mulig, at jeg ikke hadde blitt blasert eller for gammel, og at det fortsatt var mulig å ikke bare oppleve den barnlige og boblende gleden over å oppdage et nytt fantatisk band, men at følelsen faktisk kunne vedvare i måneder og år.

Når jeg i denne omtalen av Stay Positive finner det hensiktsmessig å sette Hold Steady som feonmen for meg personlig inn i en større sammenheng, er det fordi jeg tror (eller vet) at dette er en grunnleggende forutsetning for hvordan jeg ser på Hold Steadys fjerde og seneste album. Det er nemlig noe helt annet å gå på retrospektiv skattejakt i et bands katalog enn det er å stålsette seg for nytt materiale. Forventningene heises til himmels, og sjansene for å bli skuffet er enorme. Og skuffet over en ny utgivelse når jeg på forhånd har forelsket meg i katalogen til et gitt band, det har jeg blitt både titt og ofte.

Craig Finn uttalte i forbindelse med utigvelsen at han med Stay Positve ville gjøre "the waters a little murkier". Og det har han på mange måter lyktes med. På det tekstmessige planet - og det er vanskelig å starte et annet sted når det kommer til et band som gjennom tre plater har fortalt historier som fletter seg i hverandre gjennom tekster som ustanselig refererer til herandre, med et helhetlig persongalleri, og i det minste en antydning til en narrativ kronologi - er det mest slående hvordan trekløveret Holly, Gideon og Charlemange glimrer ved sitt fravær. Tilsynelatende, i alle fall. For selv om de aldri benevnes ved navn (med ett unntak: I "Ask Her For Adderall", som av en eller annen merkelig grunn er benevnt som bonusspor på CD-utgivelsen, men flettet inn i den ordinære tracklista på LP-utgaven) er det vanskelig å tenke seg noe annet enn at de lurer i kulissene her også. Eller gjør de egentlig det? Et annet markant trekk ved Stay Positive er nemlig at fortellingene som fortelles ikke lenger utelukkende omhandler gutter og jenter i alderen femten til toogtyve. Karakterene er voksne, i større grad reflektere og ikke i så rent liten grad mismodige, som om lyset som brant i begge ender i tenårene, er i ferd med å miste noe av styrken. Sånn sett kan Stay Positive ses på som baksiden av medaljen, om blåmandagene som følger "killer parties", der lørdag kun er en "runaway into sunday/ sometimes monday".

Men også på en helt annen måte har Stay Positive blitt en plate som skiller seg fra sine forgjengere på det tekstlige planet. Selv om Hold Steady allerede på Almost Killed Me flettet inn betrakninger om "the scene", og det å være en del av et rockeband inn i historien som ble fortalt, er det først her Craig Finn later til å bli virkelig selvbiografisk. Tittelsporet er på mange måter den fremste representanten for denne vendingen, og låta som fremfor noen setter standarden for Stay Positive som en tilbakeskuende og reflektert plate. "The kids at our shows will have kids of their own", glefser Finn, og minner oss alle på at selv om rocken i seg selv aldri blir gammel, er alle vi som på den ene eller andre måten lever og ånder for musikken, dømt til å bli det. "Stay Positive" er også albumets midtpunkt, og der klimaet og stemningen tar en vendning mot det mørkere. Og den forstås best i lys av åpningssporet "Constructive Summer", som med sin livsbejaende og sorgfrie hymne til ungdommen står for mye av det fortelleren i "Stay Positive" erkjenner at er forbi.

Men Stay Positve er på ingen måte en ren meta-plate om det å spille i band, den tar også opp tråden fra de foregående platene, og spinner videre på den store fortellingen om amerikansk ungdom, og deres hang til den eksessive, men ikke alltid like glamorøse, måten å leve på. Det er svært vanskelig å få tak i om snapshottene som serveres skal settes i sammeheng med Holly, hennes trøblete forhold til både Gideon og Charlemange eller hennes død og gjenoppstandelse - men helt løsrevet fra det foregående narrativet kan hendelsene her umulig være. Etter den mimrende "Constructive Summer" blir vi kastet hodestups inn i en drapsetterforskning i "Sequestered In Mempis", som etterfølges av en beretning om nok et drap i "One For The Cutters". I førstnevnte opplever vi et avhør fra den avhørtes ståsted. Han er på en bar, han møter en kvinne, og etter en kjapp tur på toalettet befinner de seg i bilen hennes. Hva som skjer videre er uklart, men noen er døde, og politiet krever svar. I "One For The Cutters" har vi forflyttet oss til en ikke nærmere definert forstad til en amerikansk universitetsby, der en kvinnelig student rett som det er stikker til skogs sammen med rånerne når livet i kollektivet blir for kjedelig. Det ender slik det gjerne gjør i Hold Steadys låter, med blod, gørr og tvilsomme alibier, og minst ett dødsfall. Disse drapene danner bakteppet for resten av låtene på plata, og selv om vi aldri blir helt kloke på når dette skjer, hvem som er de involverte "he's" og "she's", er det mye som tyder på at persongalleriet fra Minneapolis er involvert. "Yeah Sapphire" skildrer en reise som minner mye om den vi blir med på i Separation Sundays "Crucifixtion Cruise", og både i "Magazines" og "Joke About Jamaica" møter vi kvinner og menn som helt klart kan passere for femten år eldre utgaver av Holly og Charlemagne. Men vi får aldri noen klare svar, og det er litt av poenget. For Hold Steadys rikholdige narrativer er ikke nødvendigvis ment å forstå som én linær fortelling, men snarere små noveller og episoder som vi som lyttere selv må veve sammen. Når det i avslutningssporet "Slapped Actress" kommer en oppfordring om å aldri fortelle noen at "Ybor City almost killed us again" er det naturlig å sette fortellingene i sammenheng med de vi har hørt på de tre foregående platene. Men fravær av både kronologi, tydelig definerte karakterer og en stadig veksling mellom hvem sine øyne vi ser verden gjennom, gjør det umulig å finne Den Røde Tråden. Og det er helt greit. Likesom sjarmen med Dylan-perler som "Visions Of Johanna" eller "Desolation Row" ikke ligger i å forstå men i å føle, er Craig Finns fantastiske univers ett som kler tvetydigheten det svøpes i.

Musikalsk har det også blitt tatt grep - og disse er ikke bare av den gode sorten. Overraskelsen er midlt sagt stor første gangen man hører den merkelige cembaloen på "One For The Cutters", en enerverende trekkspill-imiterende synth setter sitt preg på "Navy Sheets", mens "Both Crosses" har blitt noe såpass spesielt som en akustisk, støvete og banjo-krydret Hold Steady-låt. Men i bunn ligger uttrykket som ble perfeksjonert på Boys And Girls In America, et sound tuftet på like deler Springsteen, Hüsker Dü og Replacements, med klare nikk til 70-tallets bluesinspirerte rock'n'roll, og mer hårete 80-talls-favoritter. Faktisk er gitarsoloen på "Lord I'm Discouraged" mistenkelig lik den Richie Sambora fremfører fra toppen av et fjell i videoen til Bon Jovis "Bed Of Roses". Det er helt på grensen til å bli harry, men sniker seg hårfint under. Boys And Girls viste at Hold Steady hadde en mer nyansert og sensetiv side. Her er det ytterligere foredlet, med det beklagelige resultat at vi her også finner noen av bandets mest intetsigende fremføringer. "Magazines" er for eksempel en låt som nok hadde gjort seg godt på radio, men som er mange hakk for slapp til å stikke seg ut i en bunnsolid katalog, og synth-flørten på "Navy Sheets" er bare slitsom. Allikevel er det i det store og det hele sterkt også musikalsk, og med friere tøyler og et mindre rigid fokus på rett-frem og riffbasert rock'n'roll får også gitarist Tad Kubler og keyboardist Franz Nicolay muligheten til å skinne. Kreativiteten når det kommer til både instrumentering og låtstrukturer skaper en plate som i større grad enn de foregående gir pusterom og dynamikk - problemet er bare at et så godt band som Hold Steady egentlig ikke trenger dynamikken. Eller sagt på en annen måte: De er så gode at det skaper en egen dynamikk i seg selv. Og på 80% av Stay Positive er de fortsatt det tøffeste rockebandet på den nordlige halvkule, og de små feilskjærene som av og til dukker opp får det aldri til å virkelig rykke i skippe-fingeren. Da er det egentlig greit nok.

Men til tross for innvendingene er det vanskelig å komme utenom Stay Positive som en av årets aller beste plater. Finns fantatiske tekster, et gnistrende godt rock'n'roll-band, en respekt for den amerikanske musikkarven og samtidig en vilje til å føre den videre gjør Hold Steady til verdens desidert beste band. Men denne gangen klarte de ikke å lage årets beste plate. Som det fjerde kapittelet i en utrolig fortelling om USA, om ungdom og om livets beinharde realiterer er den et mesterverk. Som rock'n'roll-album mangler den det siste på å prikke inn perfeksjon. Men Hold Steady har fortsatt på sitt beste en gudegitt gave til å skape energisk, gnistrende og intelligent rock, og for menigheten er det bare å konkludere med at Craig Finn har helt rett: Våre salmer er virkelig sing-a-long songs - signert Hold Steady.


Nøkkelspor: Constructive Summer (mp3)
The Hold Steady på Myspace.