Fra blått til hvitt

"I took these blue arrangements and threw them in the sea/ when older waves from older caves brought them back to me"

Når man tenker på hvor tett rock og rus er knyttet sammen er det oppsiktsvekkende lite musikk som handler om bakfylla, fylleangsten og dagen derpå. Kanskje er det fordi man på turné sjelden rekker å være fyllesjuk særlig lenge før man er full igjen. Kanskje handler det mer om at de fleste rockere på et tidspunkt forlater alkoholen og søker andre og sterkere stimuli. Eller så er det rett og slett fordi det er en del morsommere å skrive om det å feste enn å synge om hvordan man føler seg når festen er over.

Uansett, fylleangst er spennende. Den murrende, skumle og klamme følelsen som siger på i løpet av formiddagen, og som (stadig oftere, dessverre) noen ganger vedvarer til godt utpå mandagskvelden. Det handler ikke om å være fysisk dårlig, om å kaste opp eller å ha hodepine. Det handler heller ikke utelukkende om å angre på noe man har gjort. I Danmark har man, så vidt jeg vet i alle fall, ikke noe godt begrep for fylleangsten. De snakker om «tømmermænd», som er den fysiske delen av det, og «moralske tømmermænd», som naturlig nok handler om anger og skyldfølelse. Men det er mer subtilt enn som så. Fylleangsten er ikke bare anger, det er en brennende og intens følelse av utilstrekkelighet, usikkerhet og ubehag. En følelse av at man skulle gjort noe annerledes, at man skulle gitt seg, stoppet og – enkelte ganger – ta tak i sitt eget liv. Uansett hvor bra man har det på fredag kan du banne på at du klarer å finne noe å deppe over på søndag. Sånn er det bare. Og det er ganske interessant i seg selv.

Akkurat som musikken har en naturlig rolle i andre intense situasjoner som forelskelsen, festen og kjærlighetssorgen, har musikken en funksjon å fylle når det kommer til den selvpåførte angsten. Man skal være fryktelig forsiktig før man setter på musikk en tidlig søndag ettermiddag (eller for den saks skyld mandag morgen). Akkurat som i matveien i de kritiske timene etter at rusen har sluppet taket skal man unngå det aller sterkeste, det aller søteste og det aller bitreste. Det må være mildt, men samtidig ha en edge eller en nerve som tangerer det intense mentale ubehaget man føler. Etter mye prøving og feiling har jeg kommet frem til tre kategorier som definerer hva man (eller for å være mer presis, jeg) kan høre på både når jeg er sliten på søndag og marineblå på mandag.

Den første kategorien er kanskje den mest åpenbare: Musikk som handler om de følelsene man sitter der og sutrer over at man har. Som nevnt innledningsvis er det lite musikk om bakrus, men det er noe å finne. Og herregud, det er deilig. Å sette på en plate der en fyr som antakeligvis er en del kulere enn deg selv forteller om hvordan han har det dagen derpå. Om ordene som kommer tilbake med dobbel kraft, om de små glimtene av hendelser man helst skulle vært foruten og om hvor vanskelig det er å sove når ettervirkningene av giften man har helt i seg ikke vil slippe taket. Art Brut er et band som leverer på den fronten. Jeg har mang en gang trøstet meg med låter som Late Sunday Evening («I'm gonna find it hard to sleep tonight/ there's nothing that's been done that can't be undone/ you were sick/ now you're better/ there's work to be done») og Mysterious Bruises («I can't remember anything I've done/ I fought the floor and the floor won»). Det beste botemiddelet mot fylleangst (bortsett fra å oppsøke dem man drakk med, men det er det ikke alltid man har nerver til) er å vite at andre har eller har hatt det like ille. Da er Art Brut en passe bra venn.

Den andre kategorien er instrumental og kanskje også litt storslåtte greier. Postrock, ambient, nær sagt hva som helst, så lenge det er musikk uten ord. Det føles som en mental massasje å høre kontrollert og strukturert støy, uten å måtte forholde seg til et budskap. Favoritten min er kanskje Mogwai, særlig fordi de har en romantisk varme i en del av låtene sine. Men Explosions In The Sky, Migala eller Sigur Ros fungerer greit det også. Postrock er særlig bra fordi musikken tangerer noe intensiteten til følelsene man sitter der med. Det er som om nerven og de litt skarpe kantene treffer den rufsete hjernen man så sårt vil bildgjøre. Samtidig er det såpass abstrakt og fjernt at man slipper å tenke noe særlig. Samtidig skal man være litt forsiktig her, for blir det intenst nok tipper dette forholdet over i slem friksjon. Om musikken minner såpass mye om angsten at den bidrar til å forsterke den heller enn å jevne den ut, kan man fort gå på en smell. Og dét er ikke særlig ålreit.

Den tredje kategorien er kanskje min favoritt. Og jeg vet ikke engang om det er en kategori, for foreløpig inneholder den egentlig bare ett band: Silver Jews. Den mørke, melankolske og bitre Dave Berman har en evne til å tegne noen bilder som fungerer som speil for følelsene man selv sitter med. Litt bitterhet, litt mørke, litt tilbakelent apati. Og bittelitt håp. Det meste av Silver Jews fungerer bra, men min favoritt er nok Bright Flight (2001). Kanskje fordi det var den plata Berman lagde da han var på sitt dårligste, både mentalt og rent rusmessig. Den har en kulhet og en gi faen-attityde som kan bygge selvtilliten selv på den mørkeste søndag. Og den har samtidig den brennende og intense romantikken som samsvarer godt med ønsket om å være et godt menneske. Tekstene på Bright Flight kommer fra et sted der det er mørkt og tungt, men hvor rusen mildner kantene. Og musikken er på et vis så lett å forstå. Country, folk, americana, litt rock'n'roll. Kjærlig og ømt, samtidig lett pulserende. Noen av låtene er såpass triste at de kan få deg til å tippe over, men det er alltid på den gode måten. Og da er det liksom greit.

Det bør lages mer musikk om og for fylleangst.

2008, #11: «...strange victory, strange defeat»

Silver Jews
Lookout Mountain, Lookout Sea
[Drag City; 17. juni, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.39
Metacritic.com: 78

"And failure's got you in its grasp
and you're reaching for your very last
vicious beginning"


Det har blitt påstått både her og der at Lookout Mountain, Lookout Sea er lyden av en Dave Berman - sanger, gitarist, låtskriver i, og, sammen med kona si, det eneste egentlige medlemmet av Silver Jews - som har blitt lykkelig. Etter å ha bruk sensommeren og høsten til å bli godt kjent med det som kun er Silver Jews' sjette album på godt og vel femten år er den mest nærliggende responsen til en slik påstand at alt er relativt.

Silver Jews er kanskje mest kjent - i den grad man kan si de er særlig kjent for noe overhodet - å være prosjektet Stephen Malkmus, best kjent fra Pavement, har lånt både stemmen og gitaren sin til et par ganger i løpet av de siste ti årene. På samme tid som det er fint at Pavement-fans kanskje får øynene opp for et av de flotteste bandene USA har hatt å by på siden midten av 90-tallet og frem til i dag, er det litt trist at når man snakker om Silver Jews, er det først og fremst i form av bisetninger relatert til nettopp Malkmus' deltagelse. Nå har kanskje ikke Berman selv gjort sitt ytterste for å presentere bandet sitt for et bredere publikum heller, for til tross for å ha vært aktiv under det spenstige navnet sent på 80-tallet, var det ikke før i 2006 han la ut på turné for første gang noensinne. Nå var det vel heller ikke bare viljen det sto på, for som en annen kar vi har vært innom tidligere i denne gjennomgangen, har heller ikke Berman hatt det så helt greit. En salig blanding av depresjoner og avhengighet til diverse rusmidler kuliminerte i 2003 i et selvmordsforsøk og påfølgende innleggelse. Rockemyten unnlot heldigvis å bli komplett, og i 2005 kom det mesterlige comeback-albumet Tanglewood Numbers, etterfulgt av den nevnte turnéen.

Og nå er altså Dave Berman lykkelig. Eller er han? Lookout Mountain, Lookout Sea er heldigvis, i tradisjonell Silver Jews-stil, litt for subtil og mangefasettert til at man kan gi noe entydig svar på det. Men jeg kan forstå at førsteinntrykket - særlig om man har best kjennskap til de to mest bejublede albumene, American Water (1998) og Bright Flight (2001) - kan peke i den retningen. Til tross for at også en og annen av låtene på Silver Jews' fire første plater skimter lyset i enden av tunnelen, er nær på alle låtene preget av et mørke og en melankoli som føles langt mer som noe humant, ektefølt og derfor så rørende og noen ganger skremmende, enn som et stilgrep. På Tanglewood Numbers ble derimot den mer lystige siden av country-musikken tatt inn i varmen, og dette er tildels videreført på årets utspill, noe som defintivt kan tolkes som at Berman er - igjen, relativt sett - lykkelig. En låt som "Open Field" må for eksempel være noe av det mest harmoniske Dave Berman har hatt noe med å gjøre.

Men selv om Berman tilsynelatende lever det gode liv sammen med kona Cassie i et lite hus rett utenfor Nashville, er det åpenbart at tungsinnet ikke helt har forlatt den 41 år gamle kroppen. Åpningssporet med den megetsigende tittelen "What Is Not But Could Be If" er et perfekt eksempel på ambivalensen som i positiv forstand preger plata. De dystre versene ser ettertenksomt tilbake på alt som har gått feil, og følgene det har fått. Men i refrenget lysner det musikalsk, og man aner en kime av håp i tekstlinjene også. Det er altså både lov og fruktbart å ha to tanker i hodet på én gang. Et annet møte med noe av den samme tvetydigheten kommer i det som er et av platas aller beste spor, igjen med en beskrivende tittel: "Strange Victory, Strange Defeat". Refrenget føles musikalsk som en triumf, og det støttes opp av en sjeldent oppstemt Berman som messer "strange victory!" hele tre ganger, før han lakonisk bryter rytmen i det den fjerde gjentagelsen uteblir, og tørt avslutter med "strange defeat". For en som først forelsket seg i Silver Jews i møtet med Tanglewood Numbers er det naturlig å trekke en parallell til åpningssporet på 2005-plata, der Cassie med sin lyse, vakre røst ufullendt, og ut i luften synger "If it gets really, really bad...", og ektemann Dave avbryter henne med et tørt "Let's not kid ourselves - it gets really, really bad". Lyset i enden av tunnelen kan like gjerne være et tog.

I det hele tatt er det vanskelig å komme utenom enkeltsporene når man skal oppsummere Lookout. Albumet føles til tider som en novellesamling der Berman som en koselig, men litt bitter onkel tar rollen som forteller av historier fra en svunnen tid, og som alltid ender med en moral relatert til tanken om at det som fremstår som godt ikke alltid er det, og motsatt. Den underlige og maritime "Party Barge", med måkeskrik og skipsbjeller, er en anomali i Silver Jews-katalogen, der Berman forlater innlandet og Nashville, og setter kursen sørover mot Atlanterhavskysten. Det er også verdt å nevne den ordrike og innfløkte Dylan-inspirerte "San Fransisco B.C.", der en barberer må bøte med livet, og Berman blir forlatt av en make som ser bedre muligheter annensteds hen. Men det er også en og annen av disse novellene som ikke engasjerer i like stor grad. Det blir aldri virkelig kjedelig, men låter som "My Pillow Is The Threshold" og avslutningen "We Could Be Looking For The Same Thing" blir satt litt i skyggen av de mer inspirerte narrativene.

Derfor er det også litt vanskelig å sette fingeren på hva Lookout Mountain, Lookout Sea har å formidle som plate. Er Dave Berman en ny og bedre mann? Har han funnet lykken der nede i det Tennessee han så inderlig ønsket å reise til i 2001? Eller er Mørket uadskillelig fra Mannen, og for evig innkapslet i Den Fortvilte Kunstneren? Heldigvis trenger man ikke sette verken én eller to streker under svaret. Man kan nøye seg med å fortape seg i noen nydelige, ambivalente fortellinger som verken konkluderer med det ene eller andre, men som kanskje gir en følelse av å ha forstått en ting eller to om det å leve et liv som ikke er helt A4, og et forsterket håp om at Berman tar med seg Cassie og et lite knippe andre musikere, og vender tilbake til Europa for å gi oss noen leksjoner fra scenekanten.

Nøkkelspor: Strange Victory, Strange Defeat (mp3)
Silver Jews på Myspace.