...than we could dare to try: Om internett, dugnad og verdens vakreste reunion

På vei til jobb en dag forrige uke, der jeg – som man jo gjerne gjør i dag – bladde kjapt og formålsløst gjennom en rekke nettsider på mobilen min, så jeg en overskrift jeg aldri trodde jeg skule få se. ”NEUTRAL MILK HOTEL REUNITE FOR TOUR”, sto det, rødt på hvitt. Jeg har aldri laget en liste over band jeg aldri har sett, men inderlig gjerne vil se. Men på t-banen den morgenen slo det meg at det trolig ikke er noe band i verden, hvis medlemmer er i live, jeg heller vil se gjenforent enn Neutral Milk Hotel.

På en rolig og beleilig helligdag som den i dag, tenkte jeg at jeg kanskje burde hedre denne erkjennelsen med å spille gjennom NMH sitt mesterverk, deres andre og siste plate, In The Aeroplane Over The Sea (1998). Men da jeg skulle finne frem albumet, kom jeg over en annen plate som vekket langt større interesse. En plate som i aller høyeste grad er NMH-relatert, men som kanskje forteller mer om både bandet, musikken de laget og facsinasjonen den har skapt for så mange, enn noen beskrivelse av selve albumet vil gjøre.

Men først bittelitt om In The Aeroplane… i seg selv.

 Jeg har sagt det en del ganger hist og her, og jeg nøler ikke med å si det igjen: Den gangen tidlig på sommeren i 2002 da jeg for første gang hørte In The Aeroplane Over The Sea, var vendepunktet for min interesse for musikk, og begynnelsen på en helt annen måte å lytte til, tenke om og forholde seg til musikk på. Jeg hadde naturligvis vært glad i musikk før sommeren 2002 også. Først gjennom et nesten usunt og autistpreget forhold til Beatles, dernest gjennom å oppdage band jeg så vidt hadde hørt på 90-tallet (Weezer, Oasis) i albumformat. Jeg fant etter hvert nygamle favoritter som Velvet Underground, Pixies og 70-tallsutgaven av Bob Dylan, relativt samtidige greier som Eels og blodferske stjerneskudd som White Stripes og Strokes.  Da jeg oppdaget Neutral Milk Hotel åpnet det seg imidlertid en ny verden. In The Aeroplane Over The Sea var så rå, så naken og så hjerteskjærende desperat. Mannen som vrengte ut av seg de skranglete og skjøre melodiene, akkompagnert av stramme akustiske gitarer, blåsere og sag, hørtes ut som om det sto om livet. Og lydbildet som omkranset ham, var så fremmed, det hørtes ut som den kom fra en annen tid, ja, nesten en annen verden.

Det hjalp også med mytene rundt både bandet og plata. Historiene gikk ut på at hele In The Aeroplane… handler om Anne Frank, og at vokalist og låtskriver Jeff Mangum hadde en syretripp-influert misjon om å reise tilbake i tid for å redde henne. Naturlig nok en ganske absurd tanke, men når man lyttet til plata, både hørtes og føltes det reelt nok for Mangum. Historien skulle også ha det til at Mangum kort tid etter at plata kom ut, fikk et slags mentalt sammenbrudd, for deretter å gå under jorden. En interessant nok (om enn ganske erketypisk, i et rockeperspektiv) historie i seg selv, men enda mer fascinerende når albumet hørtes så til de grader ektefølt, desperat og bunnløst ærlig ut.  For meg ble møtet med både myten og musikken en slags erkjennelse av hva musikk på sitt beste kunne være, noe så rått og inderlig at det overgikk virkeligheten og gikk opp i en slags høyere enhet. At musikk var, i mangel av et bedre ord, ren kunst.

Både tipsene om at plata fantes, store ord om hvor god den var og fortellingene jeg skisserte ovenfor, kom ikke ut av det blå. Eller, det gjorde de på sett og vis: De kom til meg via Internett, fra ansiktsløse mennesker med mer eller mindre veloverveide nick og kallenavn, på VGs debattforum (VGD). Fra jeg første gang forvillet meg inn på forumets musikkavdeling høsten 2001, fikk jeg stadig flere hint og vink om hva jeg kanskje kunne like, om jeg var beredt til å legge den verste Beatles-fundamentalismen på hylla. Ett av de soleklart mest (og best) omtalte bandene var nettopp Neutral Milk Hotel. Og hadde det ikke vært for VGD vet jeg ikke om (eller i alle fall ikke når, hvilket jo heller ikke er helt ubetydelig) jeg ville oppdaget dem. Hadde det ikke vært for konteksten de ansiktsløse debattantene utstyrte meg med, hadde jeg kanskje ikke orket å ta meg tid til å se storheten i musikken. Og uten den påfølgende debatten om av linje X i låt Y egentlig betydde, eller om lydene i The Fool skulle forestille togene som rullet inn i konsentrasjonsleirene, hadde kanskje ikke interessen og kjærligheten vedvart på samme måte.

Og med et kollektivt VGDs brennende engasjement for Neutral Milk Hotel, er vi tilbake til den plata jeg snakket om for litt for mange avsnitt siden. VGD nøyde seg nemlig ikke med å debattere In The Aeroplane… nærmest til døde. Et knippe debattanter bestemte seg like godt for å spille inn en hyllestplate. Fra VGD til NMH, iksom. Primus motor var en kvinne som kalte seg for aneli, som tok på seg å samle inn alle bidragene, brenne ut eksemplarer av plata, printe cover, og deretter sende per post til alle som ville ha. En annen debattant tok på seg å lage coveret, og en håndfull andre bidro med det som jo kanskje var det viktigste, nemlig nyinnspillinger av alle låtene på In The Aeroplane…

 Each Song A Little More Than We Could Dare To Try. Selvfølgelig måtte den hete det. Linja fra åpningssporet The King Of Carrot Flowers pt. I beskrev både ydmykheten de fleste av oss hadde i møtet med plata generelt, og (vil jeg tro) de som spilte inn låtene spesielt. I tilleg føltes ”we”-biten som en signatur fra hele VGD, avdeling musikk. Neutral Milk Hotel var liksom vårt band – i alle fall følte jeg det sånn. Ikke bare mitt, men en skjult skatt jeg kunne dele med andre folk jeg aldri trodde jeg skulle treffe ansikt til ansikt.

Selv fulgte jeg prosjektet fra sidelinjen, allikevel med ikke så rent lite entusiasme. Det var noe vakkert over at en gjeng med ukjente mennesker på et debattforum a) hadde sånn en voldsom kjærlighet til et amerikansk rockealbum gitt ut for fire-fem år siden, b) delte den kjærligheten i tekstlig form på nettet, og c) endte opp med å gjøre en felles innsats for at alle som likte plata, skulle få sin helt egen VGD-versjon av den i posten.

I ettertid fremstår hele det lille, store prosjektet som et uttrykk for en tid der internett var på sitt aller beste. VGD var et forum som både var stort nok til å tiltrekke seg mange interessante folk, men også lite nok til at folk rakk å få et forhold til hverandre og hverandres preferanser. Teknologien hadde kommet langt nok til at det å spille inn låter, sende via e-post, for deretter å brenne ut på en CD-plate var en enkel sak. Men den hadde heller ikke kommet lenger enn at de aller fleste av oss så på det å få en fysisk plate i posten som den endelige, og naturlige kulminasjonen av opplegget. Mennesker av kjøtt og blod møttes på nett under pseudonymer og skapte noe som i dag både er fysisk manifest (jeg sitter med plata foran meg nå), og allikevel litt mystisk og spennende. Det er illustrerende at flere av artistene på plata er kreditert med sitt VGD-nick fremfor et artist- eller døpenavn. I dag  vet jeg hvem flere av disse menneskene er. Jeg møter noen av dem på konsert nå og da, skåler, slår av en liten prat.  Noen har jeg aldri møtt, men vet allikevel at de fortsatt driver med musikk, under andre navn enn den gangen. Andre kjenner jeg kun som nickene som opererte inne på VGD for ti år siden.

Jeg hørte på plata i dag, for første gang siden 2003-2004. Den var fin. Den minnet meg om hvor jævlig bra Neutral Milk Hotel er. Men den minnet meg kanskje mest om måten vi tenkte, skrev og følte om Neutral Milk Hotel på et enkelt, men effektivt nettforum for pluss/minus ti år siden.

Jeg elsker fortsatt Neutral Milk Hotel. Og jeg elsker In The Aeroplane Over The Sea. Å gjenoppdage et – som sagt – lite men stort VGD-prosjekt ment å hedre originalutgivelsen, fikk meg til å både huske og forstå mer om hvorfor det ble sånn.

Så får man bare krysse fingrene for at Neutral Milk Hotel spiller på norsk jord i løpet av 2014. Da er jeg defintivt på plass. Og jeg tipper en del av folkene som skjuler seg bak pseudonymer som galveston, Subsqueeze, rockette, spilk eller mortasam vil ta turen også.

(Jeg har dessverre ingen av låtene tilgjengelig, ellers skulle jeg gladelig delt dem. I stedet kan jeg jo legge ved et par låter fra originalalbumet. De er pokker meg verdt å høre på de også)

En beretning om utmattelse, del I

De siste månedene har jeg merket en gryende følelse av utmattelse når det kommer til musikk. I flere år har jakten på musikk, det å lytte til den, lese om opphavsmennene og -kvinnene i musikkmagasiner og på nett og det å diskutere hva man tenker og mener om utgivelser med både anonyme nettpersonaer og mennesker av kjøtt og blod fylt mye av fritiden min. Det har gjort at jeg både har oppdaget fryktelig mye god musikk og lært mye om både både mitt eget og andres forhold til den. Men i løpet av våren og sommeren har det altså sneket seg inn en liten følelse av utmattelse, en følelse av at dette ikke lenger er verken like givende, morsomt eller viktig som det en gang var. Hvorfor har det blitt slik?

Jeg kan si med en gang at jeg ikke har noe fullgodt svar på spørsmålet. Men i løpet av den siste uka har jeg både gjennom mimring, diskusjoner og observasjonen av omtalen av en forestående plateutgivelse på nett begynt fått noen tanker som har fått meg til å se moderne musikk og ikke minst konsumet av den i et litt annet lys.

Kanskje kan det være hensiktsmessig å tenke tilbake til der alt begynte. Ikke Edens Hage og alt det der, ei heller elektrisk gitar, hoftevrikk og hele populærmusikkens spede fødsel. Nei, jeg tenker mer i retning av der det begynte for meg: I 1999, da jeg for alvor oppdaget The Beatles. Møtet med det relativt sagnomsuste kulturfenomenet ble begynnelsen på et kjærlighetsforhold til musikk generelt. Jeg lånte det blå dobbeltalbumet av én kompis, deretter fire-fem studioalbum av en annen. I løpet av noen måneder forstod jeg at dette var noe helt spesielt, og jeg begynte å grave dypere. Vinteren og våren 2000 lånte jeg det som var å oppdrive av Beatles-litteratur på biblioteket i Hønefoss, jeg skrev skoleoppgaver om bandet, lånte Anthology på VHS av faren til en venninne og begynte etterhvert å saumfare Napster for alternative opptak og ytterligere informasjon. Med en hastighet på 3 kb/s lastet jeg ned liveopptak, demoer og alternative versjoner, jeg leste om Paul Is Dead-myten og jeg dro på konsert med det lokale tributebandet. Helt frem til godt ut i 2001, nesten to år etter at jeg hørte den blå samleplaten for første gang, var Beatles alt jeg tenkte på, rent musikalsk.

Når jeg tenker tilbake på det i dag fremstår det nesten som steinalderen. VHS, 33.6-modem og det å henge på et fysisk bibliotek for å finne mer informasjon. Selv om man allerede i 1999 kunne finne en del greier på nettet var det før Youtube, Wikipedia, torrent-teknologi og store og allment populære diskusjonsforum. Å laste ned plater var naturligvis mulig, men det var vanskeligere å finne gode kilder for å gjøre det, og det tok lang tid. For en 15-åring med en fast men tøyelig regel om én time internett per dag (det handlet ikke om å komme-seg-ut-i-det-grønne men snarere om penger - man betalte jo faktisk for hvert enkelt tellerskritt den gangen) var det ikke all verden man fikk tak i, og det å hente ned 40mb store videofiler av Hey Jude-videoen var litt av et prosjekt. Det var i det hele tatt vanskeligere og mer tidkrevende å få den fulle og hele oversikten over et band og deres produksjon. Og selv om en ganske voldsom og en til tider nesten usunn interesse nok spilte inn, tror jeg nok teknologi og tilgjengelighet var en medvirkende årsak til at det tok nesten to år fra jeg oppdaget Beatles til jeg følte jeg kjente dem fra A til Å.

Vi spoler frem til 2010. I august slipper det kanadiske indiebandet Arcade Fire sin tredje plate, The Suburbs, en utgivelse som det stilles store forventninger til på gutterom, blogger og studenthybler over hele den vestlige verden. Bandet og plateselskapet deres har fått et og annet klapp på skulderen for å klare å holde plata borte fra nettet så lenge som de har gjort. At en plate ikke har lekket halvannen uke før dens offisielle utgivelsesdato er unntaket heller enn regelen. Men for to dager siden, fredag 23. juli, kunne endelig bloggere og forumdebattanter melde om at den var å finne på fildelingsnettverkene. Katta var ute av sekken.

Samme dag poster Stereogum, en relativt innflytelsesrik musikkblogg med fokus på indie og alternative, sin omtale av plata i sin "Premature Evaluation"-spalte. Stereogum anmelder utelukkende plater som ikke har kommet ut, og de følger aldri opp med noen annen "evaulation" enn den premature. Det kan godt hende de har hatt en promoutgave av plata i hende i noen dager/uker allerede, men nå som plata har lekket er det altså på tide å felle en (prematur) dom:

"As with the multiple album covers, Arcade Fire want to try multiple takes and versions, and don’t want to compromise. That’s good and bad: while the album may not drag, it does hit a long stretch of sameness on the second half. "

Jeg vet ikke hvor mange ganger Stereogum har hørt plata (teksten har ingen byline utover nettopp "Stereogum"), men i innledningen er det snakk om hvilket inntrykk plata gir "on first listen", og de sitter altså med følelsen av "sameness". Om dette skulle endre seg etter to eller tre gjennomhøringer er i denne sammenhengen irrelevant: Stereogums greie er premature evalueringer, og sånn er det med den saken. I kommentarfeltet under saken får vi høre hva leserne mener om plata. Alex Young mener at det "certainly [is] and above average album, and probably ranks over Neon Bible", mens Owen Perry kaller det for "a wonderful album that will age well". Stefan Urschler er noen hakk mer kontant når han postulerer at "[Arcade Fire] made the best indie album in 2010".

Debatten om Arcade Fires seneste utspill foregår også på andre arenaer. På rateyourmusic.com, der brukerne selv karaktersetter og anmelder plater, er responsen ganske enorm. 218 brukere har allerede felt sin dom på en skala fra 1 til 5, med et foreløpig gjennomsnitt på 3.65. I tillegg har hele 56 brukere skrevet en omtale av plata. Selv om mange av disse nok stammer fra tidligere i år, og stort sett er av typen "So excited, gonna be great!"/"They still suck, and will continue to suck for all eternity" er det allerede på plass en del seriøse anmeldelser. Brukeren LongDarkBlues har skrevet en flere hundre ord lang tekst der han konkluderer med at albumet kun er middels (2.5 stjerner), mens WhiteCollarBoy har rukket å høre gjennom plata hele tre ganger, og gir den 5/5 stjerner og full score. Begge omtalene er postet 23. juli, samme dag som plata lekket på nettet, elleve dager før den har fysisk release. Innen utgivelsesdagen har en temmelig stor prosentandel av de som liker Arcade Fire ikke bare hørt plata, de har også gjort seg opp en mening, diskutert den med andre og felt en dom. The Suburbs, et relativt omfangsrikt konseptalbum, er både konsumert og ferdigfordøyd uten at noen har holdt et fysisk eksemplar av platen i hendene. Next, please.

Så hvor er det egentlig jeg vil med dette? Hva er egentlig sammenhengen mellom hvordan en musikalsk understimulert 15-åring ser lyset gjennom Beatles og hvordan en kollektiv indieverden konsumerer den nyeste Arcade Fire-plata online? Jeg tror i alle fall det forteller noe om hvordan vi konsumerer musikk. Der jeg brukte måneder på å komme under huden på Beatles, og hele to år før jeg egentlig var klar for noe nytt, har jeg i løpet av et snaut døgn halvannen uke før plata har release hørt gjennom The Suburbs to ganger, diskutert den på nettet og lest både brukerbaserte og redaksjonelle anmeldelser av den. Hadde jeg vært tilstrekkelig interessert, kunne jeg funnet liveklipp av låtene på Youtube, lest intervjuer med bandet og lest om innspillingsprosessen - alt uten å forlate sofaen. Informasjonen er overveldende, muligheten til interaktiv kontakt med andre lyttere likeså. Å gå på et bibliotek for å lese om Arcade Fire er omtrent like meningsfylt og hensiktsmessig som å ta bussen til Oslo for å lese VGs papirutgave i Akersgata. Alt er kun et tastetrykk unna, og med tilstrekkelig mange tastetrykkere spredd over hele verden, er antallet meningsytrere nærmest ubegrenset. Jeg kan trygt si at jeg konsumerer og erfarer The Suburbs i 2010 på en annen måte enn jeg konsumerte og erfarte Abbey Road i 1999.

Dette er jo en bra greie. Tilgjengelighet, både av musikken i seg selv og informasjon og diskusjon om den, er en bra greie. Men kanskje det kan bli litt for mye av det gode? Og at ting noen ganger går litt for fort? Da jeg oppdaget Beatles var det en lang og møysommelig prosess. Det var et kjærlighetsforhold som fikk tid til å utvikle seg gjennom tiden det tok å få lånt og kjøpt platene, bestille bøker på biblioteket og vente på at den grisetrege internettlinja skulle hente den tyskspråklige demoversjonen av Get Back. Jeg fikk tid til å konsumere musikken i et bedagelig tempo, et som både ga rom for refleksjon og modning, men som også ga meg muligheten til å savne og hige etter mer materiale. I dag er det umulig å føle et savn etter musikk eller informasjon om den i stort mer enn fem minutter. Det er tiden det tar å laste ned en utgivelse, og mens man venter kan man saumfare Wikipedia, Metacritic og ulike debattforum etter meninger, fortolkninger og synspunkter. Det tok 36 timer fra jeg ble klar over The Suburbs tilstedeværelse på nettet til jeg ikke bare hadde hørt den et par ganger, men også fått et solid innblikk i hva folket der ute mente om den. Med mindre man klarer seg uten søvn og mat, er det ikke så mye tid igjen til følelsen av å være uinformert.

Men er ikke dette utelukkende positivt? At man ikke trenger å henge på biblioteket i småbyen og vente på at de skal få inn Shout!, eller være prisgitt faren til en venninnes goodwill i form av å låne bort åtte Anthology-VHS'er? Jo, selvfølgelig er det positivt. Men kanskje man mister noe på veien også. For hvor blir det av jakten, mystikken og følelsen av å ha mer i vente? Jeg har lovpriset utviklingen som gjør musikk tilgjengelig for massene, og jeg ville aldri frivillig reist tilbake til en tid der et utall barrierer gjorde musikkonsum til et strev. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at tilgjengeligheten, enkelheten og interaktiviteten har en bakside også. At den til tider kan forpurre det dype og personlige forholdet man bygger opp til musikk man sakte men sikkert kommer under huden på - ikke bare rent musikalsk, men også med tanke på kontekst og bakgrunnsinformasjon. Det er naturligvis en helt hypotetisk problemstilling, men hvordan hadde forholdet mitt til Beatles vært om jeg var født fem år senere, og også oppdaget Beatles fem år senere?

Det er vanskelig å svare på, og jeg skal heller ikke gjøre et forsøk på å gjøre det. Men det er utvilsomt noen avgjørende forskjeller på hvordan jeg konsumerte musikk for ti år siden og hvordan jeg gjør det i dag. Er det derfor jeg er utmattet? Eller er det bare fordi jeg begynner å bli gammel? Jeg håper ikke det.

De siste 48 timene med The Suburbs-mania på nettet har i alle fall fått meg til å tenke. Både på Beatles, hvordan det var da jeg oppdaget dem og hvordan jeg konsumerer musikk i dag, men også på internett og musikk mer generelt - om den store grøten av nedlasting, Spotify, blogg og debatt. Derfor titulerer jeg dette innlegget del I, og vender tilbake til noen generelle tanker om moderne musikkonsum i løpet av de neste dagene.