En beretning om utmattelse, del I

De siste månedene har jeg merket en gryende følelse av utmattelse når det kommer til musikk. I flere år har jakten på musikk, det å lytte til den, lese om opphavsmennene og -kvinnene i musikkmagasiner og på nett og det å diskutere hva man tenker og mener om utgivelser med både anonyme nettpersonaer og mennesker av kjøtt og blod fylt mye av fritiden min. Det har gjort at jeg både har oppdaget fryktelig mye god musikk og lært mye om både både mitt eget og andres forhold til den. Men i løpet av våren og sommeren har det altså sneket seg inn en liten følelse av utmattelse, en følelse av at dette ikke lenger er verken like givende, morsomt eller viktig som det en gang var. Hvorfor har det blitt slik?

Jeg kan si med en gang at jeg ikke har noe fullgodt svar på spørsmålet. Men i løpet av den siste uka har jeg både gjennom mimring, diskusjoner og observasjonen av omtalen av en forestående plateutgivelse på nett begynt fått noen tanker som har fått meg til å se moderne musikk og ikke minst konsumet av den i et litt annet lys.

Kanskje kan det være hensiktsmessig å tenke tilbake til der alt begynte. Ikke Edens Hage og alt det der, ei heller elektrisk gitar, hoftevrikk og hele populærmusikkens spede fødsel. Nei, jeg tenker mer i retning av der det begynte for meg: I 1999, da jeg for alvor oppdaget The Beatles. Møtet med det relativt sagnomsuste kulturfenomenet ble begynnelsen på et kjærlighetsforhold til musikk generelt. Jeg lånte det blå dobbeltalbumet av én kompis, deretter fire-fem studioalbum av en annen. I løpet av noen måneder forstod jeg at dette var noe helt spesielt, og jeg begynte å grave dypere. Vinteren og våren 2000 lånte jeg det som var å oppdrive av Beatles-litteratur på biblioteket i Hønefoss, jeg skrev skoleoppgaver om bandet, lånte Anthology på VHS av faren til en venninne og begynte etterhvert å saumfare Napster for alternative opptak og ytterligere informasjon. Med en hastighet på 3 kb/s lastet jeg ned liveopptak, demoer og alternative versjoner, jeg leste om Paul Is Dead-myten og jeg dro på konsert med det lokale tributebandet. Helt frem til godt ut i 2001, nesten to år etter at jeg hørte den blå samleplaten for første gang, var Beatles alt jeg tenkte på, rent musikalsk.

Når jeg tenker tilbake på det i dag fremstår det nesten som steinalderen. VHS, 33.6-modem og det å henge på et fysisk bibliotek for å finne mer informasjon. Selv om man allerede i 1999 kunne finne en del greier på nettet var det før Youtube, Wikipedia, torrent-teknologi og store og allment populære diskusjonsforum. Å laste ned plater var naturligvis mulig, men det var vanskeligere å finne gode kilder for å gjøre det, og det tok lang tid. For en 15-åring med en fast men tøyelig regel om én time internett per dag (det handlet ikke om å komme-seg-ut-i-det-grønne men snarere om penger - man betalte jo faktisk for hvert enkelt tellerskritt den gangen) var det ikke all verden man fikk tak i, og det å hente ned 40mb store videofiler av Hey Jude-videoen var litt av et prosjekt. Det var i det hele tatt vanskeligere og mer tidkrevende å få den fulle og hele oversikten over et band og deres produksjon. Og selv om en ganske voldsom og en til tider nesten usunn interesse nok spilte inn, tror jeg nok teknologi og tilgjengelighet var en medvirkende årsak til at det tok nesten to år fra jeg oppdaget Beatles til jeg følte jeg kjente dem fra A til Å.

Vi spoler frem til 2010. I august slipper det kanadiske indiebandet Arcade Fire sin tredje plate, The Suburbs, en utgivelse som det stilles store forventninger til på gutterom, blogger og studenthybler over hele den vestlige verden. Bandet og plateselskapet deres har fått et og annet klapp på skulderen for å klare å holde plata borte fra nettet så lenge som de har gjort. At en plate ikke har lekket halvannen uke før dens offisielle utgivelsesdato er unntaket heller enn regelen. Men for to dager siden, fredag 23. juli, kunne endelig bloggere og forumdebattanter melde om at den var å finne på fildelingsnettverkene. Katta var ute av sekken.

Samme dag poster Stereogum, en relativt innflytelsesrik musikkblogg med fokus på indie og alternative, sin omtale av plata i sin "Premature Evaluation"-spalte. Stereogum anmelder utelukkende plater som ikke har kommet ut, og de følger aldri opp med noen annen "evaulation" enn den premature. Det kan godt hende de har hatt en promoutgave av plata i hende i noen dager/uker allerede, men nå som plata har lekket er det altså på tide å felle en (prematur) dom:

"As with the multiple album covers, Arcade Fire want to try multiple takes and versions, and don’t want to compromise. That’s good and bad: while the album may not drag, it does hit a long stretch of sameness on the second half. "

Jeg vet ikke hvor mange ganger Stereogum har hørt plata (teksten har ingen byline utover nettopp "Stereogum"), men i innledningen er det snakk om hvilket inntrykk plata gir "on first listen", og de sitter altså med følelsen av "sameness". Om dette skulle endre seg etter to eller tre gjennomhøringer er i denne sammenhengen irrelevant: Stereogums greie er premature evalueringer, og sånn er det med den saken. I kommentarfeltet under saken får vi høre hva leserne mener om plata. Alex Young mener at det "certainly [is] and above average album, and probably ranks over Neon Bible", mens Owen Perry kaller det for "a wonderful album that will age well". Stefan Urschler er noen hakk mer kontant når han postulerer at "[Arcade Fire] made the best indie album in 2010".

Debatten om Arcade Fires seneste utspill foregår også på andre arenaer. På rateyourmusic.com, der brukerne selv karaktersetter og anmelder plater, er responsen ganske enorm. 218 brukere har allerede felt sin dom på en skala fra 1 til 5, med et foreløpig gjennomsnitt på 3.65. I tillegg har hele 56 brukere skrevet en omtale av plata. Selv om mange av disse nok stammer fra tidligere i år, og stort sett er av typen "So excited, gonna be great!"/"They still suck, and will continue to suck for all eternity" er det allerede på plass en del seriøse anmeldelser. Brukeren LongDarkBlues har skrevet en flere hundre ord lang tekst der han konkluderer med at albumet kun er middels (2.5 stjerner), mens WhiteCollarBoy har rukket å høre gjennom plata hele tre ganger, og gir den 5/5 stjerner og full score. Begge omtalene er postet 23. juli, samme dag som plata lekket på nettet, elleve dager før den har fysisk release. Innen utgivelsesdagen har en temmelig stor prosentandel av de som liker Arcade Fire ikke bare hørt plata, de har også gjort seg opp en mening, diskutert den med andre og felt en dom. The Suburbs, et relativt omfangsrikt konseptalbum, er både konsumert og ferdigfordøyd uten at noen har holdt et fysisk eksemplar av platen i hendene. Next, please.

Så hvor er det egentlig jeg vil med dette? Hva er egentlig sammenhengen mellom hvordan en musikalsk understimulert 15-åring ser lyset gjennom Beatles og hvordan en kollektiv indieverden konsumerer den nyeste Arcade Fire-plata online? Jeg tror i alle fall det forteller noe om hvordan vi konsumerer musikk. Der jeg brukte måneder på å komme under huden på Beatles, og hele to år før jeg egentlig var klar for noe nytt, har jeg i løpet av et snaut døgn halvannen uke før plata har release hørt gjennom The Suburbs to ganger, diskutert den på nettet og lest både brukerbaserte og redaksjonelle anmeldelser av den. Hadde jeg vært tilstrekkelig interessert, kunne jeg funnet liveklipp av låtene på Youtube, lest intervjuer med bandet og lest om innspillingsprosessen - alt uten å forlate sofaen. Informasjonen er overveldende, muligheten til interaktiv kontakt med andre lyttere likeså. Å gå på et bibliotek for å lese om Arcade Fire er omtrent like meningsfylt og hensiktsmessig som å ta bussen til Oslo for å lese VGs papirutgave i Akersgata. Alt er kun et tastetrykk unna, og med tilstrekkelig mange tastetrykkere spredd over hele verden, er antallet meningsytrere nærmest ubegrenset. Jeg kan trygt si at jeg konsumerer og erfarer The Suburbs i 2010 på en annen måte enn jeg konsumerte og erfarte Abbey Road i 1999.

Dette er jo en bra greie. Tilgjengelighet, både av musikken i seg selv og informasjon og diskusjon om den, er en bra greie. Men kanskje det kan bli litt for mye av det gode? Og at ting noen ganger går litt for fort? Da jeg oppdaget Beatles var det en lang og møysommelig prosess. Det var et kjærlighetsforhold som fikk tid til å utvikle seg gjennom tiden det tok å få lånt og kjøpt platene, bestille bøker på biblioteket og vente på at den grisetrege internettlinja skulle hente den tyskspråklige demoversjonen av Get Back. Jeg fikk tid til å konsumere musikken i et bedagelig tempo, et som både ga rom for refleksjon og modning, men som også ga meg muligheten til å savne og hige etter mer materiale. I dag er det umulig å føle et savn etter musikk eller informasjon om den i stort mer enn fem minutter. Det er tiden det tar å laste ned en utgivelse, og mens man venter kan man saumfare Wikipedia, Metacritic og ulike debattforum etter meninger, fortolkninger og synspunkter. Det tok 36 timer fra jeg ble klar over The Suburbs tilstedeværelse på nettet til jeg ikke bare hadde hørt den et par ganger, men også fått et solid innblikk i hva folket der ute mente om den. Med mindre man klarer seg uten søvn og mat, er det ikke så mye tid igjen til følelsen av å være uinformert.

Men er ikke dette utelukkende positivt? At man ikke trenger å henge på biblioteket i småbyen og vente på at de skal få inn Shout!, eller være prisgitt faren til en venninnes goodwill i form av å låne bort åtte Anthology-VHS'er? Jo, selvfølgelig er det positivt. Men kanskje man mister noe på veien også. For hvor blir det av jakten, mystikken og følelsen av å ha mer i vente? Jeg har lovpriset utviklingen som gjør musikk tilgjengelig for massene, og jeg ville aldri frivillig reist tilbake til en tid der et utall barrierer gjorde musikkonsum til et strev. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at tilgjengeligheten, enkelheten og interaktiviteten har en bakside også. At den til tider kan forpurre det dype og personlige forholdet man bygger opp til musikk man sakte men sikkert kommer under huden på - ikke bare rent musikalsk, men også med tanke på kontekst og bakgrunnsinformasjon. Det er naturligvis en helt hypotetisk problemstilling, men hvordan hadde forholdet mitt til Beatles vært om jeg var født fem år senere, og også oppdaget Beatles fem år senere?

Det er vanskelig å svare på, og jeg skal heller ikke gjøre et forsøk på å gjøre det. Men det er utvilsomt noen avgjørende forskjeller på hvordan jeg konsumerte musikk for ti år siden og hvordan jeg gjør det i dag. Er det derfor jeg er utmattet? Eller er det bare fordi jeg begynner å bli gammel? Jeg håper ikke det.

De siste 48 timene med The Suburbs-mania på nettet har i alle fall fått meg til å tenke. Både på Beatles, hvordan det var da jeg oppdaget dem og hvordan jeg konsumerer musikk i dag, men også på internett og musikk mer generelt - om den store grøten av nedlasting, Spotify, blogg og debatt. Derfor titulerer jeg dette innlegget del I, og vender tilbake til noen generelle tanker om moderne musikkonsum i løpet av de neste dagene.

Silver Lining vs. I Like The Lights

Når regnet pøser og vinden pisker, mitt primære transportmiddel heter sykkel og det eneste som venter på andre siden av byen er et litt for tomt tekstdokument, er det fristende å velge sofa foran skole. I alle fall for en times tid.

Beulah handler om alt annet enn pøsende vind, piskende regn og presserende oppgaver. Det handler stort sett om sol, sommer og perfekt popmusikk. Selv om det regner på den hjemmelagede musikkvideoen. Lifter Puller handler heller ikke om regn og vind, men heller om biler, dop, snakkesynging og å leve et liv som gjør det naturlig å uttale "I don't quite know what happened, I woke up with my dress wide open".

De har vel egentlig ikke så mye til felles, Beulah og Lifter Puller. Bortsett fra de trillende gitarlinjene som bærer henholdsvis Silver Lining (0:08) og I Like The Lights (0:38). Og den nostalgiske stemningen i begge låtene, at de begge er fra siste halvdel av 90-tallet, og at der den ene låta mimer om punken på det tekstlige planet, har den andre et lite break (2:14) som sender tankene til God Save The Queen. Også er de jævlig bra, da, begge to. De gjør en nitrist onsdag litt bedre. Det er akkurat nå fellesnenver nok.

BEULAH - SILVER LINING (THE COAST IS NEVER CLEAR, 1999)

LIFTER PULLER - I LIKE THE LIGHTS (HALF DEAD AND DYNAMITE, 1997)

Et musikkhistorisk vendepunkt/anbefalt litteratur

Søksmål er en greie vi ikke har den helt store tradisjonen for i Norge. Jeg har riktig nok opplevd å bli truet med søksmål en gang, men sjansen for at feiden mellom meg og den litt forstyrrede naboen som ønsket en "skjønnsmessig fastsatt erstatning for tapt arbeidstid" hadde havnet i Konfliktrådet er vel ganske stor. I USA er de derimot glade i sånt. Og for nøyaktig ti år siden, den 7. desember 1999, kom det første av en rekke søksmål som skulle være med på å endre musikkbransjen for alltid.

Husker du Napster? Det gjør du sikkert. Det kan godt hende det fantes P2P-tjenester for deling av musikk før Napster også, men det var den enkle og effektive oppfinnelsen til tenåringen Shawn Fanning som virkelig fikk deling av musikk over nettet til å eksplodere. Det var helt fantastisk: Man kunne søke opp nesten hva det skulle være, og etter (det som den gangen ble oppfattet som sympatiske) tjue minutter, hadde man en vederlagsfri mp3-fil klar til avspilling i Winamp. Selvfølgelig var det noe man kicket på.

De som ikke var like happy var menneskene som levde av å produsere og selge CD-plater. De var forutseende nok til å forstå at om forbrukerne heller enn å betale et sted mellom 149 og 199 kroner for et album, kunne laste ned så mye musikk de bare orket uten at en krone gikk til verken platebutikken, plateselskapet eller artisten, ville det etterhvert bli temmelig vanskelig å leve av å selge CD-er. Og den eneste løsningen de så på problemet var å gå til rettslige skritt. For nøyaktig ti år siden saksøkte derfor RIAA (Recording Industry Association of America) Napster Inc. for fryktelig mange penger.

Fortellingen om Fanning, Napster og RIAA er et av de naturlige omdreiningspunktene i den temmelig interessante "The Appetite For Self-Destruction", ført i pennen av Rolling Stone-journalisten Steve Knopper. Boka handler om musikkbransjens vekst og fall, gjennom de gylne 80-årene der MTV, Michael Jakcson og CD-platen gjorde det lukrativt å selge musikk igjen, og frem mot nettopp Napster, P2P, iPod og torrents, og en tilsynelatende uendelig og uungåelig økonomisk krise. Det er på den ene siden en fortelling om eksentriske platemoguler, driftige foretningsfolk og innovatører med teknologisk spisskompetanse, på den annen side en beretning om hvordan en hel bransje spekket av intelligente mennesker med en tilsynelatende teft for økonomisk gevinst feilet kapitalt i å tilpasse seg et nytt marked, og dermed har malt seg selv inn i et hjørne. Om ikke søksmålet mot Napster var the point of no return for de store plateselskapene, er det liten tvil om at det fra den dagen i desember 1999 og frem til i dag stort sett har gått én vei for den en gang så mektige musikkbransjen - nedover.

Debatten om ulovig nedlasting, piratvirksomhet, musikkbransjen, artistene, heltene og skurkene er stor og uoverskuelig, og jeg har fortsatt problemer med å komme til enighet med meg selv om hva som er rett og galt, hvem som profitterer og hvem som taper på utviklingen. Men uansett hvor man står i spørsmål knyttet til opphavsrettigheter og musikkonsum er det verdt å bruke noen timer på å lese Knoppers skildring av hva som har foregått bak kulissene de seneste trevde årene.

£7.49/€9.99 på Play. Bestill, les og nyt. Så tar vi opp igjen nedlastingsdebatten en annen dag.

Kontrafaktisk historieskriving: Et tankespinn.

I juli 1966 hadde Bob Dylan det som må være en av de mest omtalte og mest myteomspunnede motorsykkelulykker noen sinne. Det er ikke så mye vi vet om det, annet en at han etter et par år der han nok fikk i seg flere gram amfetamin enn mat og røkte omkrin 200 sigaretter for hver time han sov, var temmelig sliten. 29. juli satte han seg på motorsykkelen, og tok fatt på turen som på mange måter representerer det andre store vendepunktet (det første var åpenbart overgangen fra akustisk til elektrisk) i hans karriere.

Blonde On Blonde, utgitt bare to drøye måneder før motorsykkelulykken, hadde det Dylan selv har beskrevet som "that thin, wild mercury sound". Hvinende orgler, elektriske gitarer og et skarpt trommesound. Referansene til den mer blues- og rockorienterte Highway 61 Revisited var helt klart der, men Blonde On Blonde tok det hele et steg videre. Det var selve lyden av Bob Dylan anno 1966, verdens kanskje aller kuleste menneske. Men Dylan skulle aldri vende tilbake til det tynne, ville kvikksølv-soundet. Motorsykkelulykken skulle forandre ham for alltid.

Etter å ha gjenvunnet helsa og kreftene i sitt hjem i nærheten av Woodstock, upstate New York, kjente Dylan det krible i fingrene. Det rolige landsens livet med kona Sara var vel og bra, men han måtte spille musikk igjen . Men der resten av verden allerede var i gang med flette blomsterkranser, lete opp runde solbriller med fargede glass og stirre inn i et kaleidoskop med hodet fullt av syre, valgte Dylan - som vanlig - en annen vei. Bob Dylan var ikke lenger den sarkastiske, likegyldige og spottende hipsteren som bare måneder tidligere hadde snerret "I don't believe you! You're a liar!" til under gjennomsnittelig fornøyde britiske folk-purister. Han hadde rett og slett blitt en annen. Og der en hippebølge i sterk vekst fant freden og kjærligheten i kjemiske substanser, vendte Dylan seg andre veien, mot naturen. Og en kveld der oppe i Woodstock, og dette er ikke noe jeg finner på, med fullmånen skinnende klart fra himmelen, stirret Bob Dylan mot "the bleak woods", og sa til seg selv: "Something's gonna change".

Forandringen besto åpenbart i å kaste hele hipster-kulturen på bålet, ignorere den (i dobbel forstand) blomstrende hippie-kulturen og heller vende blikket bakover, både i personlig og historisk forstand. Bob Dylan gjenoppdaget folk, country og blues, og plukket samtidig opp den akustiske gitaren igjen. Men på det drøye året som gikk fra Dylan gikk elektrisk i 1965 til den mytiske motorsykkelulykken i 1966, hadde han fått smaken på bandkonseptet. Han trengte medspillere, kreativ input og en bredere instrumental palett. Høsten 1966, etter å ha gjenvunnet både mental og fysisk helse, og etter å ha byttet ut amfetamin med mat, plukket han derfor opp telefonen, og ringte noen gamle venner. Kunne de tenke seg å møte ham for å skrive noen nye låter, jamme litt og generelt ha det hyggelig sammen? Det kunne de. Vinteren og våren 1967 tilbrakte Dylan i kjelleren på et digert hus kalt The Big Pink sammen med en samling musikere som kreativt nok kalte seg The Band.

På omtrent samme tid, i mars 1967, slapp et New York-band bestående av noen tidligere kunststudenter og en waliser som hadde kommet til USA for å studere klassisk musikk, sitt debutalbum. Det skulle vise seg å bli en kommersiell flopp, og salget begrenset seg til noen få tusen eksemplarer. Mye av den salgsmessige nedturen kan nok tilskrives mangel på markedsføring og en kommersielle strategi, men det er vel heller ingen dristig påstand at bandet rent musikalsk var noe forut for sin tid. I løpet av 70-tallet skulle et par av medlemmene oppnå temmelig suksessfulle solokarrierer, og da punken slo igjennom for alvor i tiårets siste halvdel ble interessen for denne merkelige, mørke og skitne plata i skjæringspunktet mellom kunstrock, garasjerock og støy plassert i den retrospektive protopunk-båsen. I dag er Velvet Underground & Nico for en klassiker å regne.

Og det er her vårt kontrafaktiske historieprosjekt begynner å ta sin form. Velvet Underground & Nico var ferdig innspilt på senhøsten i 1966, på omtrent samme tid som Bob Dylan fant igjen både inspirasjon og kunstnerisk skaperkraft. Velvet Underground var klare for nye prosjekter, og Bob Dylan var klar for å, om ikke akkurat gjenopplive karrieren som sådan, så i det minste det å skape musikk igjen.

La oss derfor tenke oss følgende scenario: Bob Dylan sitter der ute foran huset sitt i Woodstock og stirrer på fullmånen. Han erkjenner at "something's gonna change", men vet ennå ikke helt hva dette "something" egentlig skal tuftes på. Fremfor å sette seg ned og klimpre på den akustiske gitaren, reiser han til New York City, oppsøker kunstmiljøene og tar opp igjen den tvilsomme livsførselen. Andy Warhol, popkunstneren hvis navn pryder coveret på Velvet Underground & Nico, introduserer ham for et ungt og fremadstormende band, ledet av de smått eksentriske, men allikevel visjonære Lou Reed og John Cale. De finner tonen. Velvet Underground har akkurat lagt siste hånd på verket på sitt debutalbum, og er klare for nye musikalske utfordringer. Dylan, åpenbart klar for å lage musikk igjen, men samtidig klar for å gjøre noe nytt og annet enn hva han har gjort tidligere, kommer med et forslag: Hva om de forsøker å skape noe sammen? Dylan, alltid i opposisjon til de gjeldende kulturelle strømningene, ser hvordan det hedonistiske mørket i Reed og Cales uttrykk er en perfekt kommentar til den gryende flower power-bevegelsen. Reed og Cale ser både kunstneriske og kommersielle muligheter i den gylne sjansen til å få samarbeide med en av tidenes mest anerkjente musikere. De gjør en avtale. Vinteren 1967 går de i studio sammen, og lager et mesterverk.

Dette mesterverket får vi dessverre aldri høre, av den enkle grunn at et slikt møte naturligvis aldri fant sted. Men det kunne det jo ha gjort. Både Dylan og Velvet Underground var inne i en fase der de var klare for nye prosjekter. Dylan ville skape musikk igjen, og det på en annen måte enn han hadde gjort før motorsykkelulykken. Velvet Underground hadde ferdigprodusert førstealbumet sitt, og var klare for nye utfordringer. I stedet for Velvet Underground & Bob Dylan fikk vi i 1968 White Light/White Heat. Og i 1975 så endelig opptakene gjort der nede i kjelleren på The Big Pink dagens lys, på den doble oppsamlingen The Basement Tapes. Begge plater er et studie i skaperkraft og visjoner, men på ganske forskjellige måter. Og jeg er ikke i tvil om at fantasifosteret jeg presenterte litt lenger opp hadde vært dobbelt så interessant som White Light/White Heat og The Basement Tapes til sammen. Men slik kan man vel kanskje tenke om alt.

Nå lurer du kanskje på opphavet til dette tankespinnet. Det har jeg ikke til hensikt å si så mye om. Jeg vil allikevel vri oppmerksomheten cirka 150 kilomter sørvest og 40 år frem i tid, nærmere bestemt til Philadelphia, 2008, der et lite band kalt War On Drugs spiller inn og utgir sitt debutalbum, Wagonwheel Blues. Åpningssporet heter "Arms Like Boulders", og setter et fint punktum for dette tankespinnet om det Dave Berman kanskje ville ha kalt "what is not but could be if".

2008, #1: «And I sleep on the balcony after class»

Vampire Weekend
Vampire Weekend
[XL; 28. januar 2008]

Rateyourmusic.com: 3.34
Metacritic.com: 82


"Don't you want to get out of Cape Cod
Out of Cape Cod tonight?"


Årets første og friskeste overraskelse virket ikke som om den hadde årets album-potensialet i seg. Den var lettbent, leken og lystig, og hadde en evne til å få det vanskelige til å lyde enkelt, og det enkle til å lyde vanskelig. Kort og godt en samling smarte pop-låter av et ungt band som verken fant opp kruttet eller revolusjonerte noe som helst, men som i det minste hadde laget en plate som kunne fungere som soundtracket for noen lyse vår- og sommermåneder. I dag, over ett år senere, står den allikevel igjen som 2008s beste plate. Mot alle odds.

Det kan hende Vampire Weekend var et band som boblet i undergrunnen en stund før deres selvtitulerte album kom ut i januar i fjor, men for meg kom de som et gnistrende pop-lyn fra klar himmel, ikledd nystrøkede skjorter og tynne gensere i friske farger, med et passe corny bandnavn og med en særdeles ikke-indie bakgrunn fra Ivy League-universitetet Columbia. Sven Ove Bakke skrev i Dagbladet at bandet nesten var "for smarte for sitt eget beste", og stilte spørsmålet om Vampire Weekend var litt for perfekte for sin egen tid - som om leken med afro-pop, indie-pop og referanser til et utall kontemporære indie-band mens tungen hele veien berører kinnet var like mye en oppkonstruert practical joke som et genuint verk fra unge og ambisiøse kunstnere. Heldigvis fulgte han opp med spørsmålet: "Gjør det noe?". Svaret er helt klart nei.

Vampire Weekend er riktignok en veldig - i anførselstegn - riktig plate. På den ene siden fanger den opp trender og referanser som har fått lov å utvikle seg litt på siden av mainstreamen de siste årene, og da i særlig grad inspirasjonen fra afro-pop, Paul Simon anno Graceland, og den tørre, rytmiske sounden til Talking Heads. På den annen side har albumet en solid fot plantet i den amerikanske/canadiske indie-bølgen som har skylt over musikkverdenen de siste fem-seks årene, og det lukter både Architechture In Helsinki og Shins i det lystige men avmålte humøret som preger plata. Den virkelige prestasjonen består derimot i måten disse retningene er parret på, og ikke minst hvordan Erza Koenig og hans kumpaner spisser og foredler de ulike referansene og tendensene. Det er fryktelig lett å avfeie Vampire Weekend som et band som har kastet seg på en eksisterende trend, og som høster av dens frukter med et skjevt glis. Men jo mer man lytter til de elleve små låtene, jo mer forstår man at Vampire Weekend har skapt noe som i sannhet er ekte og unikt. Det er lov å stjele når man gjør det med stil, og tyveriet blir kunst når tyvgodset smeltes om til genuine artifakter med opphavsmennenes fingeravtrykk preget i seg.

Jeg tenker ofte at plata som står igjen som årets sterkeste utgivelse, bør være en mastodont av en plate, som både har episke, monumentale og livsomveltende kvaliteter. Det skal liksom hvile en storhet over plata som definerer et helt år. Men hva er egentlig storhet? Trenger man å legge ansiktet i alvorlige folder, og berette om livets store spørsmål? Eller holder det å samle et knippe perfekte pop-låter på et perfekt pop-album, og på den måten representere lykken gjennom de små heller enn de store ting? I fjor vendte LCD Soundsystem opp ned på noen av mine oppfatninger om musikk, og i 2006 var det Hold Steady som satte verden i brann. Vampire Weekend har ikke den samme voldsomheten i det de gjør, og de har tilsynelatende ikke den samme inderligheten i hva de gjør heller. De later ikke til å være drevet av en indre flamme som brenner intenst, og får kunstneren til å skinne, snarere tvert imot: De fremstår som fire unge menn som nok synes det er morsomt å lage musikk, men som verken har som mål å endre sitt eget eller andres liv med det de gjør. Men kanskje ligger storheten nettopp i denne tilforlateligheten, i den optimistiske, ungdommelige og sorgfrie tilgangen til det å lage musikk. Vampire Weekend lager ikke musikk som slår meg i bakken, eller får meg til å revurdere mine oppfatninger om livets fundamentale spørsmål. Men de har laget en plate som selv etter femti gjennomhøringer fortsatt har evnen til å få meg til å føle meg boblende nysgjerrig, lett og lystig og fri og frank. En plate som er i stand til å avdekke storheten i nettopp de små tingene.

Vampire Weekend er klinisk fri for dødpunkter, den har en uovertruffen dynamikk og en imponerende balanse. De sløve solskinsslåtene som lukter både gress og solbris avløses av låtene man setter på når solen så smått er på vei ned, og man tar den første slurken av en florlett Budweiser, før man vender tilbake til den tilbakelente følelsen av lyse sommernetter som erfares best i en mild og bedøvende rus. Noen ganger er Afrika-inspirasjonen det styrende, andre ganger er det balkongen på Columbia som danner bakteppet for handlingene. Koenigs vokal er alltid sentral i lydbildet, men er aldri i nærheten av å fremstå som påtrengende eller oppjaget. Selv når gitarene kvesses noen hakk, som i radiohitten "Walcott", er han elegant tilbakelent og kul. Selv om dødpunktene altså er ikke-eksisterende, er Vampire Weekend på sitt aller beste når de lar de serverer sylskarp indiepop som hovedrett, og bruker de afrikanske inspirasjonskildene som krydder, som på smarte "Oxford Comma" eller den bittersøte "I Stand Corrected". Og som om ikke de ti foregående låtene var nok, avslutter de med sin kanskje beste låt, "The Kids Don't Stand A Chance". Isolert sett har den ingen av kvalitetene en skikkelig avslutningslåt skal ha, men den fungerer allikevel helt upåklagelig, og sørger for at albumet avsluttes på en måte som gjør at man hungrer for mer.

Joda, Vampire Weekend er smart på grensen til det kalkulerte, så lett at den står i fare for å forsvinne til himmels for aldri å komme tilbake og så leken at den står i fare for å fremstå som useriøs. Men den faller alltid ned på rett side av grensa, og denne nesten provoserende selvsikkerheten, og flørten med det som fort kunne ha blitt uspiselig, gjør at albumet fremstår som enda mer overbevisende, imponerende og sterkt. Vampire Weekend var det beste bandet i 2008, helt fra albumet kom ut i januar og fylte et vinterkaldt kollektivrom i Bergen, via en strålende konsert på Hove, og til jeg i november hentet frem igjen vårfølelsen på en tett og klam 350S-buss mellom Hulgårds Plads og Nørreport. Til tross for å ha SOMMERPLATE skrevet over hele seg, viste den en forbløffende evne til å fungere uavhengig av tid, sted og temperatur.

En moderne klassiker, og en verdig vinner av utmerkelsen årets plate, 2008.


Nøkkelspor: Oxford Comma (mp3)
Vampire Weekend på Myspace

2008, #2: «Our psalms are sing-a-long songs»

The Hold Steady
Stay Positive
[Vagrant; 14. juli, 2008]

"We are the directors
Our hands will hold steady
Man, we make our own movies"


Rateyourmusic.com: 3.54
Metacritic.com: 85


Å skrive omtalten til 2008s nest-beste plate, Hold Steadys Stay Positive, er både den enkleste og den vanskeligste oppgaven i dette prosjektet. Det er først og fremst enkelt, fordi det er den plata jeg har hørt soleklart mest på i 2008, hvilket igjen har å gjøre med at Hold Steady per dags dato for meg er klodens aller beste band. Jeg har derfor såpass mye på hjertet både når det gjelder Hold Steady generelt og Stay Positive generelt at det å få ned noen ord på det digitale papiret ikke medfører den store innsatsen. Men nettopp derfor blir det også litt vanskelig. For hvordan kan jeg formidle alle de sterke og personlige inntrykkene Stay Positive har gitt meg til mennesker som kanskje ikke engang har hørt plata? Og hvor skal jeg begynne, hva skal jeg ta med og hvor grundig til verks skal jeg egentlig gå? Og ikke minst: I hvor stor grad skal jeg fokusere på den relative skuffelsen plata representerer for meg, og samtidig forsøke å formidle at det kun var én plate i hele 2008 som var bedre? Gir det i det hele tatt mening? Jeg skal i det minste gjøre et forsøk.

Jeg oppdaget Hold Steady for alvor for litt over to år siden. Etter å ha hørt Separation Sunday et par ganger, og omtrent ukentlig blitt eksponert for Boys And Girls In America på jobb, var jeg ikke overvettes imponert. Men det var liksom noe der, og da plata dukket opp til godt under hundrelappen i romjula 2006, og jeg hadde et (jule-)gavekort pålydende 600 kroner jeg hadde til hensikt å svi av, fant jeg det for godt å ta den med meg hjem. Det er ikke akkurat en avgjørelse jeg har angret på, for allerede ved første gjennomhøring i hjemlige omgivelser, fikk jeg følelsen av at dette kunne bli noe stort. I de påfølgende månedene gjenoppdaget jeg Separation Sunday, jeg kjøpte debutplata Almost Killed Me, lastet ned tallrike bootlegs og spilte Boys And Girls In America nesten daglig. Jeg kunne glede meg til å komme hjem for å feie gjennom en plate i hodetelefoner, og kunne finne på å kjøpe med en sixpack hjem fra jobb med det å drikke meg brisen til lyden av Verdens Beste Band som eneste mål. Og jeg brukte, som de som har pleiet noen som helst form for sosial omgang med meg de seneste par årene allerede vet, enhver anledning til å fortelle mennesker jeg møtte om den fantatiske oppdagelsen jeg hadde gjort. Ikke for å få andres bifall eller i håp om å finne noen å debattere Hold Steady med, men snarere fordi jeg bare måtte. Jeg var som en nyfrelst, og jeg måtte fortelle det til gud og hvermann. Det jeg i romjulen 2006 trodde skulle bli en kortvarig flørt med et nytt og spennende bandbekjentskap, ble en mild besettelse jeg ikke hadde vært i nærheten av siden jeg gjennom Beatles forsto at musikk kunne være en lidenskap like mye som bakgrunnsstøy eller tidtrøyte. I tiden mellom oppdagelsen av Beatles og oppdagelsen av Hold Steady kjøpte jeg omkring 1000 CD-plater. Jeg fant noen favoritter her og der, og brukte mye tid på både Weezer, Oasis og Eels, og senere Velvet Underground, Pixies og Dylan, Wilco, Mountain Goats og Shins - men det var liksom ingenting som kunne måle seg med følelsen av å oppdage Beatles. Naturlig nok, kan man kanskje si - det skal tross alt litt til å matche bandet som kickstartet hele interessen for musikk, og jeg hadde i grunnen slått meg til ro med at man kanskje ikke får et slikt forhold til et band mer enn én gang i livet, og da gjerne i den tidlige og utforskende fasen en gang i tenårene. Derfor var det både overraskende og fryktelig moro å kjenne at det faktisk var mulig, at jeg ikke hadde blitt blasert eller for gammel, og at det fortsatt var mulig å ikke bare oppleve den barnlige og boblende gleden over å oppdage et nytt fantatisk band, men at følelsen faktisk kunne vedvare i måneder og år.

Når jeg i denne omtalen av Stay Positive finner det hensiktsmessig å sette Hold Steady som feonmen for meg personlig inn i en større sammenheng, er det fordi jeg tror (eller vet) at dette er en grunnleggende forutsetning for hvordan jeg ser på Hold Steadys fjerde og seneste album. Det er nemlig noe helt annet å gå på retrospektiv skattejakt i et bands katalog enn det er å stålsette seg for nytt materiale. Forventningene heises til himmels, og sjansene for å bli skuffet er enorme. Og skuffet over en ny utgivelse når jeg på forhånd har forelsket meg i katalogen til et gitt band, det har jeg blitt både titt og ofte.

Craig Finn uttalte i forbindelse med utigvelsen at han med Stay Positve ville gjøre "the waters a little murkier". Og det har han på mange måter lyktes med. På det tekstmessige planet - og det er vanskelig å starte et annet sted når det kommer til et band som gjennom tre plater har fortalt historier som fletter seg i hverandre gjennom tekster som ustanselig refererer til herandre, med et helhetlig persongalleri, og i det minste en antydning til en narrativ kronologi - er det mest slående hvordan trekløveret Holly, Gideon og Charlemange glimrer ved sitt fravær. Tilsynelatende, i alle fall. For selv om de aldri benevnes ved navn (med ett unntak: I "Ask Her For Adderall", som av en eller annen merkelig grunn er benevnt som bonusspor på CD-utgivelsen, men flettet inn i den ordinære tracklista på LP-utgaven) er det vanskelig å tenke seg noe annet enn at de lurer i kulissene her også. Eller gjør de egentlig det? Et annet markant trekk ved Stay Positive er nemlig at fortellingene som fortelles ikke lenger utelukkende omhandler gutter og jenter i alderen femten til toogtyve. Karakterene er voksne, i større grad reflektere og ikke i så rent liten grad mismodige, som om lyset som brant i begge ender i tenårene, er i ferd med å miste noe av styrken. Sånn sett kan Stay Positive ses på som baksiden av medaljen, om blåmandagene som følger "killer parties", der lørdag kun er en "runaway into sunday/ sometimes monday".

Men også på en helt annen måte har Stay Positive blitt en plate som skiller seg fra sine forgjengere på det tekstlige planet. Selv om Hold Steady allerede på Almost Killed Me flettet inn betrakninger om "the scene", og det å være en del av et rockeband inn i historien som ble fortalt, er det først her Craig Finn later til å bli virkelig selvbiografisk. Tittelsporet er på mange måter den fremste representanten for denne vendingen, og låta som fremfor noen setter standarden for Stay Positive som en tilbakeskuende og reflektert plate. "The kids at our shows will have kids of their own", glefser Finn, og minner oss alle på at selv om rocken i seg selv aldri blir gammel, er alle vi som på den ene eller andre måten lever og ånder for musikken, dømt til å bli det. "Stay Positive" er også albumets midtpunkt, og der klimaet og stemningen tar en vendning mot det mørkere. Og den forstås best i lys av åpningssporet "Constructive Summer", som med sin livsbejaende og sorgfrie hymne til ungdommen står for mye av det fortelleren i "Stay Positive" erkjenner at er forbi.

Men Stay Positve er på ingen måte en ren meta-plate om det å spille i band, den tar også opp tråden fra de foregående platene, og spinner videre på den store fortellingen om amerikansk ungdom, og deres hang til den eksessive, men ikke alltid like glamorøse, måten å leve på. Det er svært vanskelig å få tak i om snapshottene som serveres skal settes i sammeheng med Holly, hennes trøblete forhold til både Gideon og Charlemange eller hennes død og gjenoppstandelse - men helt løsrevet fra det foregående narrativet kan hendelsene her umulig være. Etter den mimrende "Constructive Summer" blir vi kastet hodestups inn i en drapsetterforskning i "Sequestered In Mempis", som etterfølges av en beretning om nok et drap i "One For The Cutters". I førstnevnte opplever vi et avhør fra den avhørtes ståsted. Han er på en bar, han møter en kvinne, og etter en kjapp tur på toalettet befinner de seg i bilen hennes. Hva som skjer videre er uklart, men noen er døde, og politiet krever svar. I "One For The Cutters" har vi forflyttet oss til en ikke nærmere definert forstad til en amerikansk universitetsby, der en kvinnelig student rett som det er stikker til skogs sammen med rånerne når livet i kollektivet blir for kjedelig. Det ender slik det gjerne gjør i Hold Steadys låter, med blod, gørr og tvilsomme alibier, og minst ett dødsfall. Disse drapene danner bakteppet for resten av låtene på plata, og selv om vi aldri blir helt kloke på når dette skjer, hvem som er de involverte "he's" og "she's", er det mye som tyder på at persongalleriet fra Minneapolis er involvert. "Yeah Sapphire" skildrer en reise som minner mye om den vi blir med på i Separation Sundays "Crucifixtion Cruise", og både i "Magazines" og "Joke About Jamaica" møter vi kvinner og menn som helt klart kan passere for femten år eldre utgaver av Holly og Charlemagne. Men vi får aldri noen klare svar, og det er litt av poenget. For Hold Steadys rikholdige narrativer er ikke nødvendigvis ment å forstå som én linær fortelling, men snarere små noveller og episoder som vi som lyttere selv må veve sammen. Når det i avslutningssporet "Slapped Actress" kommer en oppfordring om å aldri fortelle noen at "Ybor City almost killed us again" er det naturlig å sette fortellingene i sammenheng med de vi har hørt på de tre foregående platene. Men fravær av både kronologi, tydelig definerte karakterer og en stadig veksling mellom hvem sine øyne vi ser verden gjennom, gjør det umulig å finne Den Røde Tråden. Og det er helt greit. Likesom sjarmen med Dylan-perler som "Visions Of Johanna" eller "Desolation Row" ikke ligger i å forstå men i å føle, er Craig Finns fantastiske univers ett som kler tvetydigheten det svøpes i.

Musikalsk har det også blitt tatt grep - og disse er ikke bare av den gode sorten. Overraskelsen er midlt sagt stor første gangen man hører den merkelige cembaloen på "One For The Cutters", en enerverende trekkspill-imiterende synth setter sitt preg på "Navy Sheets", mens "Both Crosses" har blitt noe såpass spesielt som en akustisk, støvete og banjo-krydret Hold Steady-låt. Men i bunn ligger uttrykket som ble perfeksjonert på Boys And Girls In America, et sound tuftet på like deler Springsteen, Hüsker Dü og Replacements, med klare nikk til 70-tallets bluesinspirerte rock'n'roll, og mer hårete 80-talls-favoritter. Faktisk er gitarsoloen på "Lord I'm Discouraged" mistenkelig lik den Richie Sambora fremfører fra toppen av et fjell i videoen til Bon Jovis "Bed Of Roses". Det er helt på grensen til å bli harry, men sniker seg hårfint under. Boys And Girls viste at Hold Steady hadde en mer nyansert og sensetiv side. Her er det ytterligere foredlet, med det beklagelige resultat at vi her også finner noen av bandets mest intetsigende fremføringer. "Magazines" er for eksempel en låt som nok hadde gjort seg godt på radio, men som er mange hakk for slapp til å stikke seg ut i en bunnsolid katalog, og synth-flørten på "Navy Sheets" er bare slitsom. Allikevel er det i det store og det hele sterkt også musikalsk, og med friere tøyler og et mindre rigid fokus på rett-frem og riffbasert rock'n'roll får også gitarist Tad Kubler og keyboardist Franz Nicolay muligheten til å skinne. Kreativiteten når det kommer til både instrumentering og låtstrukturer skaper en plate som i større grad enn de foregående gir pusterom og dynamikk - problemet er bare at et så godt band som Hold Steady egentlig ikke trenger dynamikken. Eller sagt på en annen måte: De er så gode at det skaper en egen dynamikk i seg selv. Og på 80% av Stay Positive er de fortsatt det tøffeste rockebandet på den nordlige halvkule, og de små feilskjærene som av og til dukker opp får det aldri til å virkelig rykke i skippe-fingeren. Da er det egentlig greit nok.

Men til tross for innvendingene er det vanskelig å komme utenom Stay Positive som en av årets aller beste plater. Finns fantatiske tekster, et gnistrende godt rock'n'roll-band, en respekt for den amerikanske musikkarven og samtidig en vilje til å føre den videre gjør Hold Steady til verdens desidert beste band. Men denne gangen klarte de ikke å lage årets beste plate. Som det fjerde kapittelet i en utrolig fortelling om USA, om ungdom og om livets beinharde realiterer er den et mesterverk. Som rock'n'roll-album mangler den det siste på å prikke inn perfeksjon. Men Hold Steady har fortsatt på sitt beste en gudegitt gave til å skape energisk, gnistrende og intelligent rock, og for menigheten er det bare å konkludere med at Craig Finn har helt rett: Våre salmer er virkelig sing-a-long songs - signert Hold Steady.


Nøkkelspor: Constructive Summer (mp3)
The Hold Steady på Myspace.

2008, #3: «Dream girls in cool cars/ Cool girls in dream cars»

Neon Neon
Stainless Style
[Lex; 17. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.22
Metacritic.com: 79

"I told her on Alderaan
That nothing else was going on"


Jeg merker det strider litt imot fornuften å hevde at Stainless Style var 2008s tredje beste plate. Og uten at jeg klarer å bli helt enig med meg selv om hva som er sannheten, kan det kanskje settes spørsmålstegn ved om den egentlig er det. Allikevel har jeg landet på at den fortjener listens første pallplassering. For noen ganger trenger man plater som denne, plater som overrasker og slår en overende med noe som både er morsomt, friskt og spennende. I 2008 var det få som maktet å gjøre dette på samme måte som Neon Neon.

Og nettopp det at Stainless Style både er morsom, og når den ble utgitt kom som en solid overraskelse, er ikke av liten viktighet. I løpet av et år kommer det alltid plater man har store forventninger til, og som stort sett innfrir. Det dukker også opp plater av artister man er såpass glad i fra før at man gidder og orker å bruke tid på å bli kjent med albumet, og se om det skjuler seg noe bak det ikke alltid umiddelbart tiltalende. Men over tolv måneder er det også alltid et album eller to som kommer ut fra det store intet, og som man som lytter møter med både mangel på forventninger og et friskt sinn. Og det er ofte disse platene som - i hvert fall for en periode - gjør sterkest inntrykk.

Neon Neon er det litt merkelige møtet mellom Gruff Rhys, primært kjent fra det walisiske pop-bandet Super Furry Animals, og den amerikanske produsenten Boom Bip. Sammen har de laget noe så sjeldent som en relativt ironifri retroreise til 80-tallets syntetiske synthpop, som føles både genuin, ekte og kjærlig. Skjønt, som konsept og pastisj har prosjektet noen merkelige brister som indikerer at skapergleden og lekenheten sto høyere i kurs enn det å skape noe sømløst og 100% tidsriktig. For mellom de autentiske synthpop-pastisjene, finner vi hiphop og rap som definitivt ikke hører 80-, men snarere 00-tallet til, først og fremst representert gjennom gjestene fra Spank Rock. Man får litt følelsen av at de to karene hadde 80-tallets soniske tidskoloritt som utgangspunkt, men underveis fant ut at det var like moro å blande den tyggegummi-aktige synthpopen med kontemporære produksjonstriks, og inspirasjon fra moderne hiphop og r&b. Resultatet er i alle fall noe som både er refererende og unikt på en gang.

Men det er ikke bare på det musikalske planet at Stainless Style har et konseptuelt preg, også i fortellingene vi følger gjennom tekstene er det en soleklar rød tråd - en ganske morsom en, sådan. Stainless Style er nemlig et album som handler mer eller mindre utelukkende om John DeLorean, mannen som oppfant bilen vi kan skue i Back To The Future-filmene. Eller som Rhys selv sier: "A full-on concept record about the wives and lives of John DeLorean". Det er med andre ord et album som stort sett handler om biler og damer, om Hollywood og dekadanse, om Raquel Welch og Michael Douglas, om kokain og solbriller og om seier og tap. En klassisk rise and fall-fortelling, med tung inspirasjon fra virkeligehtens 80-tall. Det sier seg selv at det blir ganske fantastisk.

Jeg har tenkt lenge og vel på hvordan jeg skal formidle hvordan jeg oppfatter Stainless Style, og jeg begynner etterhvert å forstå at det er en ganske vanskelig oppgave. Jeg tror rett og slett det handler om at albumet er av det slaget som på en ubeskrivelig måte oser av glede og lyst, og virkelig er lyden av to mennesker som kommer sammen og gjør noe de begge synes er fryktelig gøy. Hele ferden gjennom 80-tallet, John DeLoreans liv og neonfarget synthpop er så lettbent og fri, og allikevel så stram og strukturert. Skjønt, det tok litt tid å se strukturen: De første gjennomspillingene etterlot følelsen av kaos og mangel på system. Men nettopp fordi albumet er en sann lykkepille av en pop-plate, får man lyst til å ta seg tid til å se sammenhengene også. Og når de åpenbarer seg, sitter man igjen med et album som fortsatt er morsomt, lekent og kaotisk, men som også gir mening som helhet.

Jeg vet ikke om jeg kan ta Stainless Style ut av hylla om tre år, og forsvare 3. plassen på 2008-lista - så slitesterk tror jeg kanskje ikke at den er. Men jeg er helt sikker på at den i 2008 sto for noe av det friskeste og morsomste som kom ut på plate, og at den var blant de viktigste brikkene i musikksommeren som gikk. Noen ganger er alt man trenger en vitamininnsprøytning, noe som tar deg mens du har guarden nede, og som genuint overrasker. Når det skjer, genererer det en glede som kanskje ikke alltid glir over i et evig kjærlighetsforhold, men så er det vel heller ikke alltid det som er poenget. Årets store sommerflørt var Neon Neon, og den var heftig nok til at pallplasseringen er i boks.


Nøkkelspor: Raquel (Youtube)
Neon Neon på Myspace