We make our own movies #12: Alt det andre...: The Hold Steady (2003-2014)

Det er på sin plass med et lite oppsamlingsheat for Hold Steady-materiale også. Der det var ganske enkelt å oppsummere Lifter Puller på denne måten, er det mer trøblete med avleggeren. Hold Steady har foreløpig ikke kommet med noen samleplater, verken best of-plater eller b-sider/rarities-samlinger. De har til gjengjeld gitt ut et par EP-er og et livealbum på fysisk format (i tillegg til en rekke live-utgivelser kun tilgjengelig på digitalt format), og har en etterhvert ganske lang liste over b-sider, låter gitt ut på et soundtrack eller i andre sammenhenger.

Jeg innser at en gjennomgang av dette materialet er for spesielt interesserte. Men om man liker Hold Steady (og det gjetter jeg på at du gjør hvis du først har klikket deg inn på denne posten), er det verdt å merke seg at det finnes noen skjulte skatter som enten er gjemt bort på baksiden av en syvtommer eller på et soundtrack du trolig aldri ellers ville sjekket ut. En god del av disse låtene er heller ikke tilgjengelig på Spotify eller Wimp, og således ikke noe man snubler over om man scroller seg gjennom materialet på streamingtjenestene.

Dette er derfor å regne som en rough guide til Hold Steadys produksjon utover studioplatene.

Live: A Positive Rage/Live at Fingerprints/Taped Show Archive

Jeg har vært inne på det et par ganger tidligere: Hold Steady er et makeløst liveband. Å omtale konserter som et religiøst møte mellom den ekstatiske pastoren på alteret, og den entusiastiske menigheten nede på gulvet er kanskje en klisjé, men jeg har aldri sett floskelen komme til live på samme måte som under Hold Steady-konserter. Samtidig er det ikke til å underslå at opplevelsen, det å faktisk være der, er temmelig mye større enn å høre den gjengitt på plate. Jeg var glad da Hold Steady i 2009 slapp livealbumet A Positive Rage. Det var en fin mulighet til å høre et opptak av en av disse seremoniene, sågar på en plate som var mixet og mastret, og derfor trolig hadde brukbar lyd. Og det ble en fin utgivelse. Spilt inn på tampen av Boys And Girls In America-turneen, med noen smakebiter av hva som skulle komme på Stay Positive og et fint utvalg av låter. Et flott dokument av en turné som var magisk for alle oss som fikk oppleve deler av den. Men på plate føles det unektelig litt blasst. Lyden er overførbar, men varmen, svetten, spyttet, alkoholen, det kommer liksom ikke med. Derfor er det sjelden jeg drar frem igjen A Positive Rage i dag.

Da søker jeg heller til det rikholdige Taped Show Archive, som en kjernekar av en ildsjel holder ved like. Her kan man finne en rekke bootleg-opptak av Hold Steady-konserter. Og selv om man vel skal være godt over gjennomsnittlig glad i bandet for å bruke en time eller to på liveopptak i høyst varierende lydkvalitet, er det mye fint å finne for den interesserte.

Skulle man ikke få nok av både offisielle og uoffisielle opptak av Hold Steady i all sin konsertprakt, finnes det også en rekke akustiske opptakk å oppdrive. Hold Steady har bemerkelsesverdig ofte gjort akustiske minikonserter, ofte i forbindelse med promotering av nye plater, showcases eller signeringsrunder i platebutikker. Sistnevnte er festet til fysisk format på EP-en Live at Fingerprints, som både finnes som en enkeltstående utgivelse, og som følger med som bonusdisk på deluxe-utgaven av Boys And Girls In America. Selv om en akustisk utgave av Hold Steady naturligvis ikke kan måle seg med den elektriske maskinen av et liveband de er på sitt beste, har de også laget noen veldig fine akustiske versjoner av flere av låtene sine. Og de er – igjen, om du er over gjennomsnittlig interessert – verdt å høre.

B-sider/bonusspor

Man skulle tro at det godt inn på 2000-tallet var mulig å tilby lyttere over hele verden de samme låtene – om ikke annet enn digitalt via det vi kjenner som Internett. Men slik er det altså ikke. Derfor er det en rekke Hold Steady-låter som kun er tilgjengelig på de australske utgavene av platene. Både Almost Killed Me og Boys And Girls In America kom ut i egen australsk utgave med en serie ekstraspor. Noen av dem er tilgjengelige på iTunes, andre som b-sider på vinylsingler og noen ikke i det hele tatt.

Flere av b-sidene til Almost Killed Me er jævlig gode. Særlig Hot Fries, en låt som kunne passet godt inn på Separation Sunday (ikke minst tekstmessig), er et funn. Også You Gotta Dance (With Who You Came To The Dance With) er knallgod. Den har kanskje mer til felles med både soundet og tematikken på Boys And Girls enn noe annet, og forsterker inntrykket av Craig Finn som et låtskriver som tenkte stort og bredt allerede fra starten av. Milkcrate Mosh er heller ingen dårlig låt. Det var for øvrig den første syvtommeren Hold Steady ga ut, i et håndnummerert opplag på 500. Jeg er ganske fornøyd med at den står i hylla mi.

Bonussporene til Boys And Girls In America er kanskje enda bedre. Minst to av låtene – Girls Like Status og Arms And Hearts – står ikke det grann tilbake fra materialet på selve albumet. Girls Like Status er en lystig, munnspilltung og feiende flott poplåt om damer, biler og dop. Den har også noen ubetalelige referanser til Mountain Goats og Dillinger Four. Arms And Hearts hører tematisk hjemme i Separation Sunday-universet, og er en slags melankolsk hymne om død og gjenoppstandelse. Avslutningen, der hele bandet kommer inn og pøser på med gitarer, er enorm. Jeg har aldri vært så heldig å se denne live, men de som har fått den midt i trynet på konsert, forteller at det er noe av det fineste de har opplevd.

I forbindelse med Stay Positive fortsatte bandet trenden med å spe på originalplata med et knippe ekstralåter. Én av disse, Ask Her For Adderall, er på vinylutgaven blandet inn i den originale tracklista, mens den ikke er å finne på CD-utgaven. Der kunne man imidlertid finne den som én av tre låter (sammen med Cheyenne Sunrise og Two-Handed Handshake) pakket sammen på ett langt spor mot slutten av plata. I tillegg ble to låter fra Stay Positive-innspillingene sluppet som digitale bonusspor til A Positive Rage. Det dreier seg om 40 Bucks og Spectres. Av disse fem låtene, er Ask Her For Adderall den soleklart beste. Jeg setter den ofte i sammenheng med Girls Like Status. Begge er låter som på mange vis er bedre enn mesteparten av albumet de kunne vært plassert på, men samtidig hører jeg at de er valgt bort til fordel for låter som er temmelig like. Kanskje bandet tenkte det ville bli for mye av det gode – men jeg er ikke helt enig i hvilke låter som fikk bli med til plate, og hvilke som ble henvis til bonussporstatus. De resterende fire låtene er gode alle sammen, og går fint inn i Hold Steady-katalogen, både musikalsk og tematisk.

Heaven Is Whenever-innspillingene resulterte bare i to slike bonusspor, nemlig Touchless og Ascension Blues. Sistnevnte er – som tittelen antyder – en slags oppfølger til Arms And Hearts. Touchless er på sin side det fremste eksempelet på gitarist Tad Kublers erklærte kjærlighet til Oasis. Her har han lånt mer enn litt fra 1995-singelen Some Might Say. Teksten handler om turnélivet, om det man må anta er innpåslitne fans, og hvor matt man kan bli av å våkne opp på en turnébuss på nok et nytt sted.

I tillegg genererte nok innspillingsperioden mellom Stay Positive og Heaven Is Whenever noen låter til. Låter som Goin' On A Hike, Separate Vacations og Ballad Of The Midnight Hauler ble spilt side om side med låter som We Can Get Togehter og Our Whole Lives i løpet av 2009. Jeg var så heldig å få høre to av disse på End Of The Road-festivalen i England, september 2009. Noen studioinnspilling av låtene har imidlertid aldri sett dagens lys. Og ingen ser ut til å vite om låtene bare ble testet ut live, eller om det finnes innspillinger av disse et sted. I så fall skulle det vært bra stas å høre dem.

De siste tilskuddene til dette sidesporet av bandets katalog er de tre bonussporene som er sluppet i forbindelse med den nyeste plata, Teeth Dreams. Men dem tror jeg kanskje jeg skal si mer om i omtalen av akkurat den plata.

Soundtrack/hyllestplater/annet

En tredje kategori med ikke-albumrelatert materiale er den drøye håndfullen med låter Hold Steady har levert til filmer, serier eller hyllestplater. To av disse låtene handler om baseball – både Don't Call Them Twinkies og Take Me Out To The Ballgame er Hold Steady-originaler spilt inn til spesfikke arrangementer eller tilstelinger. Og begge er å finne digitalt på nettet.

Når det gjelder TV/film, er kanskje Game of Thrones-låta The Bear And The Maiden Fear den mest kjente. Den er (etter hva jeg har skjønt) basert på forfatterens originaltekst, men det er Hold Steady som har laget musikken. Det morsomme er at låta ikke bare dukker opp som en fullelektrisk innspilling som a) avslutter en av GoT-episodene, og b) ble utgitt som b-siden på en syvtommer til Record Store Day i 2013, men også fremføres i selve GoT-epiosden. Flere ganger kan man høre drikkfeldige bønder og krigere i Westeroes synge låta. A-siden til nevnte syvtommer inneholder forresten nok et spor som nok stammer fra tiden forut for Heaven Is Whenever, nemlig den spøkelsesaktige og temmelig tøffe Criminal Fingers. Der blir vi introdusert for en karakter som ikke dukker opp noe annet sted i Hold Steady-universet, en litt lyssky fyr ved navn Walter.

Ja, og forresten, når vi snakker om TV (og apropos bildet som ledsager denne posten): Jeg vet ikke helt hvajeg skal si om dette, du må nesten se og høre det med egne øyne/ører.

Hold Steady bidro også til soundtracket til den fantastiske Bob Dylan-filmen I'm Not There, der de covret Can You Please Crawl Out Your Window. På omtrent samme tid bidro de også på samleplaten War Child: Heroes, der Bruce Springsteen hadde håndplukket Hold Steady til å gjøre en versjon av Atlantic City.

Og når vi snakker om coverlåter: I januar i år slapp bandet også EP-en RAGS. Det var en del av et veledighetsprosjekt til støtte for langvarig fan Mike Van Jura. Konseptet var at hvert bandmedlem valgte seg ut en låt, bandet covret låtene og samlet dem på en EP som ble solgt til inntekt for Van Juras etterlatte. EP-en ble sluppet digitalt tidligere i år, og kommer litt senere i år på vinyl til dem som bidro til prosjektet.

--

Det har lenge vært et ønske fra den harde kjernen i fanbasen å få gitt ut mye av dette materialet samlet på fysisk format. Først og fremst fordi det hadde blitt en jævlig bra utgivelse, men også fordi tilgjengeligheten på en del av disse låtene er heller lav. Jeg krysser også fingrene for en slik utgivelse. For selv om Hold Steady er et band som stort sett makter å sette sammen gode album, er det ingen tvil om at det finnes mye gull under overflaten også.

NESTE: The Hold Steady – Teeth Dreams (2014)

Heller enn å lenke til hver enkelt låt nevnt i denne gjennomgangen, poster jeg Youtube-videoer av noen høydepunkter:

Kontrafaktisk historieskriving: Et tankespinn.

I juli 1966 hadde Bob Dylan det som må være en av de mest omtalte og mest myteomspunnede motorsykkelulykker noen sinne. Det er ikke så mye vi vet om det, annet en at han etter et par år der han nok fikk i seg flere gram amfetamin enn mat og røkte omkrin 200 sigaretter for hver time han sov, var temmelig sliten. 29. juli satte han seg på motorsykkelen, og tok fatt på turen som på mange måter representerer det andre store vendepunktet (det første var åpenbart overgangen fra akustisk til elektrisk) i hans karriere.

Blonde On Blonde, utgitt bare to drøye måneder før motorsykkelulykken, hadde det Dylan selv har beskrevet som "that thin, wild mercury sound". Hvinende orgler, elektriske gitarer og et skarpt trommesound. Referansene til den mer blues- og rockorienterte Highway 61 Revisited var helt klart der, men Blonde On Blonde tok det hele et steg videre. Det var selve lyden av Bob Dylan anno 1966, verdens kanskje aller kuleste menneske. Men Dylan skulle aldri vende tilbake til det tynne, ville kvikksølv-soundet. Motorsykkelulykken skulle forandre ham for alltid.

Etter å ha gjenvunnet helsa og kreftene i sitt hjem i nærheten av Woodstock, upstate New York, kjente Dylan det krible i fingrene. Det rolige landsens livet med kona Sara var vel og bra, men han måtte spille musikk igjen . Men der resten av verden allerede var i gang med flette blomsterkranser, lete opp runde solbriller med fargede glass og stirre inn i et kaleidoskop med hodet fullt av syre, valgte Dylan - som vanlig - en annen vei. Bob Dylan var ikke lenger den sarkastiske, likegyldige og spottende hipsteren som bare måneder tidligere hadde snerret "I don't believe you! You're a liar!" til under gjennomsnittelig fornøyde britiske folk-purister. Han hadde rett og slett blitt en annen. Og der en hippebølge i sterk vekst fant freden og kjærligheten i kjemiske substanser, vendte Dylan seg andre veien, mot naturen. Og en kveld der oppe i Woodstock, og dette er ikke noe jeg finner på, med fullmånen skinnende klart fra himmelen, stirret Bob Dylan mot "the bleak woods", og sa til seg selv: "Something's gonna change".

Forandringen besto åpenbart i å kaste hele hipster-kulturen på bålet, ignorere den (i dobbel forstand) blomstrende hippie-kulturen og heller vende blikket bakover, både i personlig og historisk forstand. Bob Dylan gjenoppdaget folk, country og blues, og plukket samtidig opp den akustiske gitaren igjen. Men på det drøye året som gikk fra Dylan gikk elektrisk i 1965 til den mytiske motorsykkelulykken i 1966, hadde han fått smaken på bandkonseptet. Han trengte medspillere, kreativ input og en bredere instrumental palett. Høsten 1966, etter å ha gjenvunnet både mental og fysisk helse, og etter å ha byttet ut amfetamin med mat, plukket han derfor opp telefonen, og ringte noen gamle venner. Kunne de tenke seg å møte ham for å skrive noen nye låter, jamme litt og generelt ha det hyggelig sammen? Det kunne de. Vinteren og våren 1967 tilbrakte Dylan i kjelleren på et digert hus kalt The Big Pink sammen med en samling musikere som kreativt nok kalte seg The Band.

På omtrent samme tid, i mars 1967, slapp et New York-band bestående av noen tidligere kunststudenter og en waliser som hadde kommet til USA for å studere klassisk musikk, sitt debutalbum. Det skulle vise seg å bli en kommersiell flopp, og salget begrenset seg til noen få tusen eksemplarer. Mye av den salgsmessige nedturen kan nok tilskrives mangel på markedsføring og en kommersielle strategi, men det er vel heller ingen dristig påstand at bandet rent musikalsk var noe forut for sin tid. I løpet av 70-tallet skulle et par av medlemmene oppnå temmelig suksessfulle solokarrierer, og da punken slo igjennom for alvor i tiårets siste halvdel ble interessen for denne merkelige, mørke og skitne plata i skjæringspunktet mellom kunstrock, garasjerock og støy plassert i den retrospektive protopunk-båsen. I dag er Velvet Underground & Nico for en klassiker å regne.

Og det er her vårt kontrafaktiske historieprosjekt begynner å ta sin form. Velvet Underground & Nico var ferdig innspilt på senhøsten i 1966, på omtrent samme tid som Bob Dylan fant igjen både inspirasjon og kunstnerisk skaperkraft. Velvet Underground var klare for nye prosjekter, og Bob Dylan var klar for å, om ikke akkurat gjenopplive karrieren som sådan, så i det minste det å skape musikk igjen.

La oss derfor tenke oss følgende scenario: Bob Dylan sitter der ute foran huset sitt i Woodstock og stirrer på fullmånen. Han erkjenner at "something's gonna change", men vet ennå ikke helt hva dette "something" egentlig skal tuftes på. Fremfor å sette seg ned og klimpre på den akustiske gitaren, reiser han til New York City, oppsøker kunstmiljøene og tar opp igjen den tvilsomme livsførselen. Andy Warhol, popkunstneren hvis navn pryder coveret på Velvet Underground & Nico, introduserer ham for et ungt og fremadstormende band, ledet av de smått eksentriske, men allikevel visjonære Lou Reed og John Cale. De finner tonen. Velvet Underground har akkurat lagt siste hånd på verket på sitt debutalbum, og er klare for nye musikalske utfordringer. Dylan, åpenbart klar for å lage musikk igjen, men samtidig klar for å gjøre noe nytt og annet enn hva han har gjort tidligere, kommer med et forslag: Hva om de forsøker å skape noe sammen? Dylan, alltid i opposisjon til de gjeldende kulturelle strømningene, ser hvordan det hedonistiske mørket i Reed og Cales uttrykk er en perfekt kommentar til den gryende flower power-bevegelsen. Reed og Cale ser både kunstneriske og kommersielle muligheter i den gylne sjansen til å få samarbeide med en av tidenes mest anerkjente musikere. De gjør en avtale. Vinteren 1967 går de i studio sammen, og lager et mesterverk.

Dette mesterverket får vi dessverre aldri høre, av den enkle grunn at et slikt møte naturligvis aldri fant sted. Men det kunne det jo ha gjort. Både Dylan og Velvet Underground var inne i en fase der de var klare for nye prosjekter. Dylan ville skape musikk igjen, og det på en annen måte enn han hadde gjort før motorsykkelulykken. Velvet Underground hadde ferdigprodusert førstealbumet sitt, og var klare for nye utfordringer. I stedet for Velvet Underground & Bob Dylan fikk vi i 1968 White Light/White Heat. Og i 1975 så endelig opptakene gjort der nede i kjelleren på The Big Pink dagens lys, på den doble oppsamlingen The Basement Tapes. Begge plater er et studie i skaperkraft og visjoner, men på ganske forskjellige måter. Og jeg er ikke i tvil om at fantasifosteret jeg presenterte litt lenger opp hadde vært dobbelt så interessant som White Light/White Heat og The Basement Tapes til sammen. Men slik kan man vel kanskje tenke om alt.

Nå lurer du kanskje på opphavet til dette tankespinnet. Det har jeg ikke til hensikt å si så mye om. Jeg vil allikevel vri oppmerksomheten cirka 150 kilomter sørvest og 40 år frem i tid, nærmere bestemt til Philadelphia, 2008, der et lite band kalt War On Drugs spiller inn og utgir sitt debutalbum, Wagonwheel Blues. Åpningssporet heter "Arms Like Boulders", og setter et fint punktum for dette tankespinnet om det Dave Berman kanskje ville ha kalt "what is not but could be if".