Something far better I'm told: Om det man vet, det man ikke visste og Kjip Amerikansk Rock

Etter at jeg fikk både fancy telefon og fancy nettbrett til min disposisjon, er det svært sjelden jeg setter meg ned med en konvensjonell laptop med et ordinært tastatur. Nå gjør jeg imidlertid det. Jeg hadde faktisk tenkt å logge meg inn her, og skrive noen ord om en plate jeg likte veldig godt for ganske mange år siden, og som det slo meg en morgen jeg sto i dusjen at jeg liker ganske godt fortsatt. Og skal jeg skrive noen ord, er det greit med et tastatur. Så da sitter jeg her med laptopen. Men som den flyktige og moderne nettbruker jeg er, gikk jeg verken til denne nettadressen eller til et tekstbehandlingsverktøy først. Jeg skummet nettaviser, leste om en gledelig meningsmåling, sjekket reaksjoner på Twitter og Facebook, begynte å lete opp Lifter Puller-plater på ebay og Discogs, ble såpass inspirert at jeg reiste meg opp og satte på en plate (Vampire Weekends nyeste, den er bra), og klikket meg videre inn på rateyourmusic.com for å se om jeg hadde husket å registrere de Lifter Puller-platene jeg fant på forrige ebay/Discogs-runde.

Det var da jeg kom over dette internettsammentreffet som jeg gjerne skulle sagt man sjelden opplever, men som jeg etter hvert har erfart at man opplever ganske ofte, kort og godt fordi jeg sitter og suser på nettet i 12-13 av døgnets timer, og fordi det rett og slett er uungåelig at ikke slike sammentreff dukker opp med en viss frekvens.

Dette var imidlertid av det mer odde slaget. Plata jeg hadde satt meg ned for å skrive noen ord om var den (i 2013) ikke akkurat voldsomt populære debutplata til Marcy Playground. Et band og en plate jeg riktignok tenker på nå og da, men ikke akkurat ukentlig. Og ikke minst et band andre, eller skal jeg si internettet som sådan, ikke finner det verdt å vie oppmerksomhet særlig mye oftere. Hva er sjansen for at jeg, en hvilken som hels junikveld, skal finne det for godt å skrive noen ord om en femten år gammel ikke-klassiker av en plate, og at et nettsted som Rateyourmusic, som inneholder et temmelig mangesifret antall plateanmeldelser, på den samme junikvelden kjører en anmeldelse av Marcy Playground – Marcy Playground på forsiden? Ikke så veldig stor (men stor nok til at  jeg skriver det på kontoen for nevnte uungåelige internettsammentreff heller enn  søke etter kosmiske forklaringer (men liten nok til at jeg har brukt tre avsnitt, og nå parantes inne i en parantes til å reflektere over det, men/så nok om det)).

For dette skal, som så ofte før, handle om en blanding av en slags banal teknologiskepsis, naiv nostalgi og om en plate som jeg kanskje holder høyere enn rettmessig er – eller?

Marcy Playgrounds debutalbum kom i 1997, men jeg kan aldri tenke meg at jeg hørte det før året etter Det var nemlig ikke før i november ’97 at Sex and Candy ble gitt ut på singel, og den nådde så vidt jeg husker en Absolute Music-samleplate våren 1998. Jeg likte Sex and Candy. Jeg var ikke fortapt i den (det var jeg vel ikke av noe musikk på den tiden), men den var fin. Kul, sløv og med en sommervarm intensitet – det siste sikkert fordi jeg hørte den stadig oftere i løpet av sommeren, ettersom min gode venn Joachim hadde gått til det steg å kjøpe hele albumet for 179 kroner på Torgersen Musikk. Jeg tror vi hørte mye på hele plata den sommeren. Ikke på den måten man leser om i oppvekstromaner, at vi lå fortapte rundt platespilleren og drømte oss til USA og alt det der, mer at den sto på i bakgrunnen mens vi spilte Nintendo, før vi stakk ut på sykkel, dro og badet, besøkte det lokale linkepartyet, eller noe annet trivielt.

Men vi hørte altså på hele plata. Og den hadde andre fine låter enn Sex and Candy. Den hadde et kult åpningsspor, en litt skummel og samtidig så lettbent sak om vampyrer i New York (og hei, mens vi snakker om tilfeldigheter og sammentreff, det slo meg ikke før jeg skrev den setningen at jeg nå sitter og hører på Moderen Vampires Of The City, en plate som har blitt beskrevet som Vampire Weekends hyllest til… New York) en sår ballade om ei navngitt dame (Sherry Fraser) og en sang som inkorporerte den gamle barnesangen om én og to og tre indianer og så videre. Senere har det slått meg at det var en av de første samtidige, engelskspråklige platene som hadde noe jeg i ettertid kan identifisere som hooks (jeg må presisere samtidig fordi jeg noen år tidligere hadde funnet dette i Bon Jovi, og engelskspråklig fordi jeg så definitivt hadde funnet det samme i Di Derre). Hvem var egentlig hun der Sherry Fraser? Hun hadde et navn, så hun fantes plutselig på et vis. Hva visste jeg egentlig om New York? Jeg måtte i alle fall forsøke å forestille meg kulissene disse vampyrene beveget seg i. Fantes den barnesangen på engelsk også, altså, aha, det visste jeg ikke. Hva betyr Poppies? Hvorfor synger han om India og dronningen? Har det noe med koloniene å gjøre? Men det var vel England? Du skjønner greia. Jeg var (nesten) 14 år gammel, og en plate fikk meg til å tenke over de tingene der. Ikke en låt, men en hel plate. Det er klart det festet seg.

Femten år senere vet jeg en hel del mer om både Marcy Playground og om greiene de sang om på debutplata. Men, og det er kanskje like viktig, jeg vet også mer om smak, hierarkier, referanser, kred og at alt det der finnes, at det er bakteppet, noen ganger uttalt, andre ganger ikke, for alle samtaler om kultur generelt og musikk spesielt. Da jeg oppdaget Marcy Playground eksisterte de i et kontekstløst vakuum. De var amerikanske menn som lagde musikk. Det var omtrent det jeg visste.

I dag vet jeg at de red på en bølge av post-grunge (eller skal man si post-post grunge), at de nok hadde hørt mye på Nirvana, Pearl Jam og flere av deres like, men kanskje vel så mye på sine samtidige, de som kom rett etter på, som Weezer og Offspring. De er regnet som et one hit wonder, og de er selvfølgelig mildt hatet for nettopp den ene hitten. Skjønt hatet, de er per i dag, for perifere til at noen nærer hat til dem. De er obskure, et ganske kjipt band som lagde kjipe plater der de vannet ut essensen til de ganske bra som kom før dem, og de veldig bra som kom før dem igjen. De er Kjip Amerikansk Rock, fra en æra musikkhistorien har forlatt. De var mellom bølger, de vannet ut, drakk og kastet opp igjen restene av det som var bra, de pekte ikke fremover. De er et sånt band man glemmer, men husker på grunn av Sex and Candy, humrer litt av, glemmer igjen. 

Femten år senere vet jeg også dette. Jeg lånte plata av Joachim på et tidspunkt. Det kan ha vært allerede i 1998, men det kan også ha vært i 2001 eller der omkring, da jeg hadde begynt å virkelig interessere meg for musikk, og således husket at jeg hadde digget noe greier for noen år siden, og ville gjenoppleve det jeg opplevde da. Jeg vet at jeg tok den med meg hjem, at jeg aldri leverte den tilbake og at jeg hørte en god del på den i løpet av årene frem til 2003. Jeg vet at jeg fikk en venninne som likte plata akkurat like godt som meg, vi spilte den i sin helhet på fest, og vi sang med, trolig til en viss irritasjon for andre. Når vi møtes i dag, og vi begge er fulle, snakker vi om Marcy Playground. Jeg vet at jeg ble vokalist i et husband på en bitteliten pub, vi spilte coverlåter og vi tok med Poppies i settet vårt, og jeg vet at jeg elsket å synge den låta der (selv om jeg fortsatt ikke helt skjønte hva det der med Kina og dronningen og India skulle bety, jeg vet faktisk ikke helt om jeg skjønner hva det betyr i dag).

Så har det gått rundt ti år, ti år der Marcy Playground til en viss grad har vært en del av bevisstheten min, men aldri i nevneverdig viktig grad. Jeg har playlistet en og annen låt på fest (også fra den undervurderte andreplata), jeg har nynnet på Poppies når jeg tenker tilbake på husbandet vårt, jeg har lurt på om de la opp, eller om de holder på fortsatt, et godt stykke under radaren. Jeg har opplevd, hørt, lest, diskutert ting som har satt meg i stand til å formulere det fordomsfulle og triste avsnittet  to hakk lenger opp. Jeg har hørt nye band som har tatt meg med storm, band som har vært både like og temmelig ulike Marcy Playground. Og det er da det slår meg: Hva skjer om jeg setter på Marcy Playground nå?

Jeg synes den er dritbra. Rett og slett. Når gitarene slår inn i Poppies, er det akkurat like tøft, Sherry Fraser er akkurat like sår, vampyrene i New York er fortsatt både ertende og litt skumle. Jeg hører naturligvis gode minner, men jeg hører først og fremst gode låter, og viktigst av alt, skillet mellom de to er uviktig. De kjære, få, sjeldne platene man fikk lov til å oppleve nærmest kontekstløst, de som bare var musikk man likte (men ikke nødvendigvis elsket), som var der, som fargela en sommer, som var bakgrunnsstøy, men allikevel seg inn, som skapte mild undring som forsvant i neste sekund, som man kom tilbake til, som man internaliserte og som til slutt bare ble… musikk. De platene vil alltid være gode. Er det nostalgi? Ja. Nostalgi som står i veien for bedre vitende? Tja. Kan man høre dem med nye, friske, smartere ører? Nei, det er umulig. Ignorance is bliss, eller noe sånt. Savnet etter å høre musikk i et vakuum, uten kontekst, er både banalt, naivt og sørgelig sentimentalt. Å tillate seg å tenke tanken (eller tenke at man skal tenke tanken) om at man kanskje burde ha revurdert sitt syn på plater som denne er kynisk og skremmende. Gleden over at man fant noen sånne plater før man (i alle fall for en periode) ble for smart for sitt eget beste, er derimot ganske nydelig.

 I sin Rateyourmusic-omtale av plata skriver wyattte:

”Truth be told, Marcy Playground were never anything extraordinary, in and of themselves”

Det er helt sant. Men de var der i 1998. Jeg fant dem, og de fant ørene mine. Og nå er de der for alltid. 

...than we could dare to try: Om internett, dugnad og verdens vakreste reunion

På vei til jobb en dag forrige uke, der jeg – som man jo gjerne gjør i dag – bladde kjapt og formålsløst gjennom en rekke nettsider på mobilen min, så jeg en overskrift jeg aldri trodde jeg skule få se. ”NEUTRAL MILK HOTEL REUNITE FOR TOUR”, sto det, rødt på hvitt. Jeg har aldri laget en liste over band jeg aldri har sett, men inderlig gjerne vil se. Men på t-banen den morgenen slo det meg at det trolig ikke er noe band i verden, hvis medlemmer er i live, jeg heller vil se gjenforent enn Neutral Milk Hotel.

På en rolig og beleilig helligdag som den i dag, tenkte jeg at jeg kanskje burde hedre denne erkjennelsen med å spille gjennom NMH sitt mesterverk, deres andre og siste plate, In The Aeroplane Over The Sea (1998). Men da jeg skulle finne frem albumet, kom jeg over en annen plate som vekket langt større interesse. En plate som i aller høyeste grad er NMH-relatert, men som kanskje forteller mer om både bandet, musikken de laget og facsinasjonen den har skapt for så mange, enn noen beskrivelse av selve albumet vil gjøre.

Men først bittelitt om In The Aeroplane… i seg selv.

 Jeg har sagt det en del ganger hist og her, og jeg nøler ikke med å si det igjen: Den gangen tidlig på sommeren i 2002 da jeg for første gang hørte In The Aeroplane Over The Sea, var vendepunktet for min interesse for musikk, og begynnelsen på en helt annen måte å lytte til, tenke om og forholde seg til musikk på. Jeg hadde naturligvis vært glad i musikk før sommeren 2002 også. Først gjennom et nesten usunt og autistpreget forhold til Beatles, dernest gjennom å oppdage band jeg så vidt hadde hørt på 90-tallet (Weezer, Oasis) i albumformat. Jeg fant etter hvert nygamle favoritter som Velvet Underground, Pixies og 70-tallsutgaven av Bob Dylan, relativt samtidige greier som Eels og blodferske stjerneskudd som White Stripes og Strokes.  Da jeg oppdaget Neutral Milk Hotel åpnet det seg imidlertid en ny verden. In The Aeroplane Over The Sea var så rå, så naken og så hjerteskjærende desperat. Mannen som vrengte ut av seg de skranglete og skjøre melodiene, akkompagnert av stramme akustiske gitarer, blåsere og sag, hørtes ut som om det sto om livet. Og lydbildet som omkranset ham, var så fremmed, det hørtes ut som den kom fra en annen tid, ja, nesten en annen verden.

Det hjalp også med mytene rundt både bandet og plata. Historiene gikk ut på at hele In The Aeroplane… handler om Anne Frank, og at vokalist og låtskriver Jeff Mangum hadde en syretripp-influert misjon om å reise tilbake i tid for å redde henne. Naturlig nok en ganske absurd tanke, men når man lyttet til plata, både hørtes og føltes det reelt nok for Mangum. Historien skulle også ha det til at Mangum kort tid etter at plata kom ut, fikk et slags mentalt sammenbrudd, for deretter å gå under jorden. En interessant nok (om enn ganske erketypisk, i et rockeperspektiv) historie i seg selv, men enda mer fascinerende når albumet hørtes så til de grader ektefølt, desperat og bunnløst ærlig ut.  For meg ble møtet med både myten og musikken en slags erkjennelse av hva musikk på sitt beste kunne være, noe så rått og inderlig at det overgikk virkeligheten og gikk opp i en slags høyere enhet. At musikk var, i mangel av et bedre ord, ren kunst.

Både tipsene om at plata fantes, store ord om hvor god den var og fortellingene jeg skisserte ovenfor, kom ikke ut av det blå. Eller, det gjorde de på sett og vis: De kom til meg via Internett, fra ansiktsløse mennesker med mer eller mindre veloverveide nick og kallenavn, på VGs debattforum (VGD). Fra jeg første gang forvillet meg inn på forumets musikkavdeling høsten 2001, fikk jeg stadig flere hint og vink om hva jeg kanskje kunne like, om jeg var beredt til å legge den verste Beatles-fundamentalismen på hylla. Ett av de soleklart mest (og best) omtalte bandene var nettopp Neutral Milk Hotel. Og hadde det ikke vært for VGD vet jeg ikke om (eller i alle fall ikke når, hvilket jo heller ikke er helt ubetydelig) jeg ville oppdaget dem. Hadde det ikke vært for konteksten de ansiktsløse debattantene utstyrte meg med, hadde jeg kanskje ikke orket å ta meg tid til å se storheten i musikken. Og uten den påfølgende debatten om av linje X i låt Y egentlig betydde, eller om lydene i The Fool skulle forestille togene som rullet inn i konsentrasjonsleirene, hadde kanskje ikke interessen og kjærligheten vedvart på samme måte.

Og med et kollektivt VGDs brennende engasjement for Neutral Milk Hotel, er vi tilbake til den plata jeg snakket om for litt for mange avsnitt siden. VGD nøyde seg nemlig ikke med å debattere In The Aeroplane… nærmest til døde. Et knippe debattanter bestemte seg like godt for å spille inn en hyllestplate. Fra VGD til NMH, iksom. Primus motor var en kvinne som kalte seg for aneli, som tok på seg å samle inn alle bidragene, brenne ut eksemplarer av plata, printe cover, og deretter sende per post til alle som ville ha. En annen debattant tok på seg å lage coveret, og en håndfull andre bidro med det som jo kanskje var det viktigste, nemlig nyinnspillinger av alle låtene på In The Aeroplane…

 Each Song A Little More Than We Could Dare To Try. Selvfølgelig måtte den hete det. Linja fra åpningssporet The King Of Carrot Flowers pt. I beskrev både ydmykheten de fleste av oss hadde i møtet med plata generelt, og (vil jeg tro) de som spilte inn låtene spesielt. I tilleg føltes ”we”-biten som en signatur fra hele VGD, avdeling musikk. Neutral Milk Hotel var liksom vårt band – i alle fall følte jeg det sånn. Ikke bare mitt, men en skjult skatt jeg kunne dele med andre folk jeg aldri trodde jeg skulle treffe ansikt til ansikt.

Selv fulgte jeg prosjektet fra sidelinjen, allikevel med ikke så rent lite entusiasme. Det var noe vakkert over at en gjeng med ukjente mennesker på et debattforum a) hadde sånn en voldsom kjærlighet til et amerikansk rockealbum gitt ut for fire-fem år siden, b) delte den kjærligheten i tekstlig form på nettet, og c) endte opp med å gjøre en felles innsats for at alle som likte plata, skulle få sin helt egen VGD-versjon av den i posten.

I ettertid fremstår hele det lille, store prosjektet som et uttrykk for en tid der internett var på sitt aller beste. VGD var et forum som både var stort nok til å tiltrekke seg mange interessante folk, men også lite nok til at folk rakk å få et forhold til hverandre og hverandres preferanser. Teknologien hadde kommet langt nok til at det å spille inn låter, sende via e-post, for deretter å brenne ut på en CD-plate var en enkel sak. Men den hadde heller ikke kommet lenger enn at de aller fleste av oss så på det å få en fysisk plate i posten som den endelige, og naturlige kulminasjonen av opplegget. Mennesker av kjøtt og blod møttes på nett under pseudonymer og skapte noe som i dag både er fysisk manifest (jeg sitter med plata foran meg nå), og allikevel litt mystisk og spennende. Det er illustrerende at flere av artistene på plata er kreditert med sitt VGD-nick fremfor et artist- eller døpenavn. I dag  vet jeg hvem flere av disse menneskene er. Jeg møter noen av dem på konsert nå og da, skåler, slår av en liten prat.  Noen har jeg aldri møtt, men vet allikevel at de fortsatt driver med musikk, under andre navn enn den gangen. Andre kjenner jeg kun som nickene som opererte inne på VGD for ti år siden.

Jeg hørte på plata i dag, for første gang siden 2003-2004. Den var fin. Den minnet meg om hvor jævlig bra Neutral Milk Hotel er. Men den minnet meg kanskje mest om måten vi tenkte, skrev og følte om Neutral Milk Hotel på et enkelt, men effektivt nettforum for pluss/minus ti år siden.

Jeg elsker fortsatt Neutral Milk Hotel. Og jeg elsker In The Aeroplane Over The Sea. Å gjenoppdage et – som sagt – lite men stort VGD-prosjekt ment å hedre originalutgivelsen, fikk meg til å både huske og forstå mer om hvorfor det ble sånn.

Så får man bare krysse fingrene for at Neutral Milk Hotel spiller på norsk jord i løpet av 2014. Da er jeg defintivt på plass. Og jeg tipper en del av folkene som skjuler seg bak pseudonymer som galveston, Subsqueeze, rockette, spilk eller mortasam vil ta turen også.

(Jeg har dessverre ingen av låtene tilgjengelig, ellers skulle jeg gladelig delt dem. I stedet kan jeg jo legge ved et par låter fra originalalbumet. De er pokker meg verdt å høre på de også)

Kjøtt, blod og fingre over gripebrettet

For et par-tre år siden satt jeg i en park i København og drakk øl med gode venner. Vi snakket om musikk. Jeg husker den samtalen spesielt godt fordi vi denne gangen ikke snakket om hva som var god eller dårlig musikk, hva vi likte eller satte pris på eller hva andre burde – eller ikke burde – vie verdifull lyttetid. Nei, denne gangen snakket vi om hva som utgjorde en god innspilling. Jeg merker jeg steiler litt allerede når jeg skriver det, for det er i utgangspunktet ganske lite sexy å snakke om innspillingskvalitet og studiotekniske vurderinger. Kanskje er det fordi det for det moderne mennesket er innspilt musikk som er musikk. Når vi går på konsert i dag sammenligner vi det vi hører med det vi har hørt på plate - plata er fasiten, konserten er en fortolkning. Det var ikke før jeg leste den ganske gode Perfecting Sound Forever av Greg Milner det slo meg at det faktisk ikke alltid har vært slik – at i århundrer var levende musikk det som var musikk, og at det er først de siste hundre årene at innspillinger av musikk har vært en mulighet. Det er temmelig interessant i seg selv, i en tid der vi trolig lytter til et titalls timer innspilt musikk for hver time vi ser og hører musikk bli fremført i et fysisk rom der vi er til stede samtidig som artisten.

Uansett: Fritt etter minnet dreide diskusjonen seg om innspilt musikk, mer spesifikt gitarlyd. Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det, men en av de øl-drikkende menneskene i parken snakket om en konkret innspilling, og hvordan den ble skjemmet av at man kunne høre fingrene bevege seg over gripebrettet. Jeg forsto ham i retning av at disse lydene ikke hørte hjemme i en innspilling, at lyder som gir klare indikasjoner på at et menneske faktisk spiller på gitaren, ikke hører hjemme når en låt havner på bånd og plate. Jeg forstår et sånt synspunkt. Hvorfor skal man akseptere lyder som står i veien for selve musikken om man kan unngå dem? Det er jo lyden av strengene vi skal høre, når fingrene beveger seg over strengene for å skifte grep er det bare et nødvendig onde for å skifte akkord, ikke et estetisk grep som er ment å tilføre musikken noe. Kort sagt: Hvorfor ikke etterstrebe den perfeksjonen som moderne innspillingsutstyr gir muligheten til? Allikevel var jeg ikke enig. Jeg argumenterte for at jeg synes det er fint å høre fingre gli over gripebrettet, at det å høre sangerens pust og sukk eller trommeslagerens fikling med stikkene, gir en merverdi. At det ikke forringer musikken, men snarere forsterker innspillingen. Vi ble aldri helt enige om det der.

Jeg kom på hele denne diskusjonen da jeg søndag kveld kom hjem fra en Susanne Sundfør-konsert i Operaen, som på alle måter var storslagen og massiv. Sundførs stemme er imponerende i seg selv, og i Operaen var hun backet av fem medmusikere i tillegg til et tolvmanns strykeorkester. I tillegg var lyssettingen nydelig. Det var fint når Sundfør sang over nakent piano og synth, og det var enda finere når trommemaskiner, gitarer og strykere slo til på likt og lyden traff brystet, ansiktet og ørene som en bølge. Men det slo meg også, midt oppe i alle de voldsomme soniske og visuelle effektene, at jeg savnet litt dynamikk, litt topografi. Svært mange av låtene endte i kraftige finaler, og selv de partiene som var nedpå rent instrumentelt var preget av Sundførs dramatiske stemme. Det var ikke det at det føltes anmassende eller anstrengt, men heller at jeg etter klimakset i den første låten følte at vi som tilskuere aldri ble tatt med inn eller ned i nært rom som satte det storslagne i kontekst. Det var en flott konsert, men det var full pinne hele veien.

Da jeg kom hjem nevnte kveld satte jeg på en plate jeg har spilt altfor lite, The Life Of The World To Come av Mountain Goats. Jeg vet ikke om det var en bevisst (mot)reaksjon på det Sundfør hadde spilt tidligere samme kveld, men det føltes med en gang veldig riktig. John Darnielle er en fyr som vet å porsjonere ut følelsene sine. Med som regel ganske enkle virkemidler, skaper han drama i stor skala. Men han tar det også svært ofte ned på et mildere og mer bedagelig plan. Det får naturlig nok også toppene til å fremstå som sterkere.

Jeg hørte plata på iPad, og fordi jeg hadde brukt samme apparat til å spille spillelister på en fest et par kvelder i forveien, sto Wimp fortsatt i shuffle-modus. Fem-seks spor inn i plata kom låta som både satte Sundfør-konserten i kontekst, men som også minnet meg på diskusjonen jeg refererte litt lenger opp. Albumets åpningsspor, Samuel 15:23, er nemlig veldig nært, skjørt og intenst selv til Mountain Goats/John Darnielle å være. Låta åpner med utilslørt fikling med gitaren, som om han spiller inn låta helt på egenhånd, og må trykke «rec» før han kan sette seg ordentlig til. Mellom hver linje hører man Darnielle puste, det er som om han har leppene på selve mikrofonen. På 1:38 starter det et svært enkelt mellomspill. Det er så nært at det føles som om Darnielle sitter i sofaen ved siden av deg. Du hører fingrene treffe strengene. Og på 2:03 (og igjen på 3:39) hører du det min parksamtalepartner nok ville fått frysninger på ryggen av: En lett skjærende lyd av fingre som forsvinner en god del centimeter oppover gripebrettet for å spille lysere toner. Der jeg lå i senga, etter å ha overvært to timer i en vakker og overdådig sonisk tørketrommel i Operaen, fikk jeg sannelig frysninger jeg også. Det var som om nettopp denne lyden, den som har aller minst med musikk å gjøre i hele Samuel 15:23, var det som gjorde hele låta.

Der og da husket jeg hvorfor jeg likte The Life Of The World To Come så godt da den kom ut. Ikke fordi det var Darnielles beste alt tatt i betraktning, ikke fordi den hadde de beste låtene, de frekkeste arrangementene eller de mest følelsesspekkede tekstene. Nei, det var fordi den føltes så vanvittig nær. Fordi jeg følte det som om Darnielle kom inn i stua der nede i København for å spille for meg. Og fordi denne nærheten og intensiteten fikk meg til å føle at det betydde noe spesielt for Darnielle også. At denne nærheten ikke var et resultat av slump, men et bevisst valg. Han ville virkelig at dette skulle føles nært, intenst og kanskje til og med litt ubehagelig. Derfor var det heller ingen grunn til, selv om han i 2009 naturligvis hadde hatt teknisk mulighet til det, å rigge til en innspilling som forhindret lydlige biprodukter av gitarspillingen, av sangen, av lett knirking i stolen han satt på.

Viktigst av alt: The Life Of  The World To Come generelt, og Samuel 15:23 spesielt, er lyden av et menneske av kjøtt og blod som rent fysisk og reelt spiller musikk i et levende rom. Og innspillingen av denne musikken er fanget på en så nær måte at det for lytteren ikke er noen tvil om at det er dette som skjer. Den er ikke «perfekt» i lydlig forstand – låta ble trolig aldri skrevet med den intensjon at Darnielles pust og fingre skulle være en viktig bestanddel av musikken. Men disse små biproduktene, ulydene, er med på å gjøre innspillingen menneskelig, de puster liv i den. De fører oss nærmere både musikken og artisten.

Jeg setter definitivt pris på en velpolert og massivt produsert studioinnspilling. Jeg mener ikke at fingre over gripebrettet er en fasit for å skape god musikk, ei heller at Sundfør innenfor sitt prosjekt burde gjort så mye så veldig annerledes i Operaen.

Men jeg merker at de små lydlige indeksene på at det jeg lytter til er skapt av levende, pustende, fingerforflyttende mennesker av kjøtt og blod en gang i blant er saliggjørende i seg selv. 

45 sekunder

Musikk er delt opp i enheter. Fra enkeltvers, -broer og -refreng, til låter til plater, til kataloger. Mange små puslespillbiter utgjør etter hvert et større hele, et helt inntrykk av hva et band eller en artist er, ønsker å formidle eller står for. Så fort man har hørt tilstrekkelig mye musikk av et band er dette helhetsbildet nærmest umulig å kondensere ned til enkeltlåter eller –plater. Vi gjør underinndelinger, og sier at plate X er representativ for katalogens første halvdel, mens plate Y og kanskje særlig singel Z gir et godt bilde av en senere periode. Dette er helt naturlig – vi vil jo gjerne, både for oss selv og for andre, av praktiske hensyn og av et ønske om å spre det glade budskap, ha noen kroker å henge helhetsinntrykket på.

Men hvor små enheter kan være tilstrekkelig for å gi et godt bilde av et band? Én låt er aldri nok, mens et knippe på tre-fire i visse tilfeller kan være det. Ett album er også problematisk, mens to enkelte ganger kan markere ytterpunktene for en katalog, og samtidig alt som ligger mellom dem. Noen ganger fungerer en låt eller endog et refreng som en metafor for en hel karriere, mens andre ganger kan en videosnutt som også tar opp i seg det visuelle og attitydemessige gjøre nytten.

Men hva med en 45 sekunder lang avslutning på et tredjespor fra plate nummer to i en rekke av tre? 45 sekunder som verken kan klassifisere som et vers, et refreng eller en bro, men snarere en egen del av en ellers ganske strømlinjeformet låt, løselig bygget over den samme strukturen som versene, men med en litt annen rytme, intensitet og oppbygning?

Lifter Puller var et fantastisk rockeband fra Minneapolis som på de seks årene de var aktive (1994-2000) rakk å gi ut tre plater, en EP og noen singler. De kan kort beskrives som et postpunk-inspirert rockeband med hektiske og litt kantete låter krydret med snakkesungede tekster (eller ”manic barks”, som noen foretrekker å kalle det) om dop, sex, paranoia og mellommenneskelige relasjoner av varierende trofast og moralsk art. Støvete, men på asfalt-, og ikke ørkenmåten. Urbant, ikke som i moderne og pulserende, men som i gatesmart og bakgårdsskittent. Og ikke så rent lite filmatisk, men mer med tanke på den røde tråden i tekstene enn svevende og vakre bilder som vekkes i sinnet under lyttingen. Albumene kan nemlig (eller, påstås å kunne – jeg har enda ikke kommer helt til bunns i det her) leses som én sammenhengende fortelling om feilbarlige, sårbare og hevngjerrige aktører i underverdenen.

Det tredje sporet på deres andre plate, Half Dead And Dynamite fra 1997, heter Sherman City. Det handler, i likhet med et knippe andre Lifter Puller-låter, om mennesker som finner sammen i en tåke av hedonisme, rus og felles interesser, herunder målsettingen om å antenne lyset i begge ender samtidig. De lever hardt, de våkner opp blodige på parkeringsplasser, de plukker opp klærne sine og de går på igjen med friskt mot.

Første del av Sherman City følger en relativt klassisk vers/refreng-struktur, både i melodi og tekst. De er som de to første delene av eventyret, der hendelser gjentar seg og elementer dukker opp på ny, men i en litt annen drakt enn i første runde. Men etter det andre refrenget, der jeg-personen rister av seg rusen, og sier til seg selv at ”this ain’t no place to jones” (2:45), tar låta en vending. Og det er her vi når våre 45 sekunder.

Partiet innledes av en sjøsyk og vaklende gitarfigur som indikerer at paranoiaen og abstinensene er nær forestående. Så kommer kompet tilbake: Hardere, tøffere og mer intensivt enn tidligere, som om det haster, som om det er nå det gjelder. ”She’s proud of her sound proof bedroom”, sier vår helt, og godt er det for ”it gets so loud, it’s like thirty threesomes”. Med sex, fest og flyt kommer protagonistens livsgnist tilbake gjennom de neste linjene, og det hele topper seg i sanseinntrykk fra omkring 3:08. Den andre gitaren slår inn, ”the boombox rocks and the microphone shocks” – blandingen av rytmer, støy, elektriske støt og stigende rus blir svimlende i det bandet strammer skrustikka enda et hakk. Herifra og ut slår paranoiaen ut for fullt: Protagonisten ser politi på taket, tenker på ”deadbolt locks” og frykter avlytting. Ikke så rart, han har sokkene fulle av ulovlige substanser. I de siste to linjene vender et slags klarsyn tilbake, igjen – som med oppturen noen linjer tidligere – i form av begjær. Det 45 sekunder lange avsluttende infernoet av Sherman City konkluderes med at vår venn konstaterer følgende: ”You’ll look just like another when I push you under water”.

I løpet av dette gnistrende partiet dras vi gjennom de sjøsyke abstinensene, de første kriblende øyeblikkene av en ny opptur, klimakset der rusen virkelig slår inn, den tiltagende uroen, den fullvoksne paranoiaen og til slutt punktumet for hele Sherman City, en fortelling som føles som tre døgn i mer eller mindre konstant rus fra start til ugjenkallelig slutt.

Og det er jo dette som virkelig er Lifter Puller: Rusen, relasjonene og råskapen, hvordan bunnløse avgrunner avløser de høyeste topper, den hektiske og oppjagede jakten på klimaks, enten i form av dop, sex eller musikk. Og det er bare den tematiske biten. Også musikalsk er avslutningen på Sherman City Lifter Puller i et nøtteskall. En smakebit av de glidende gitarfigurene, rikelig med tørre postpunk-trommer, samspillet mellom rytme- og sologitaren, det nesten umerkelige skiftet fra hektisk og intenst til mer hektisk og mer intenst, med Craig Finns hese spoken word på toppen av det hele. Selv Finns på alle måter rikholdige og mangefasetterte tekstunivers er oppsummert på disse ti linjene. Enderimene og alliterasjonene som kveiler seg i hverandre (rocks, shocks, blocks, cops, locks, socks og proud/proof, beach/boombox/blocks), ”me and you”-strukturen, den muntlige stilen, de korte og sansebaserte inntrykkene som satt sammen utgjør et absurd men forståelig bilde.

Om du aldri har hørt eller hørt om Lifter Puller vil trolig ikke disse 45 sekundene ikke en gang kunne gi deg en klar fornemmelse av hvordan Sherman City lyder i sin helhet, langt mindre hvordan Half Dead And Dynamite eller Lifter Puller-katalogen sett under ett høres ut. Men likesom man fra et enkelt fotografi kan forstå essensen av en historisk hendelse, hva den handlet om, hvorfor den var viktig og hvorfor den hadde betydning for en rekke mennesker, kan man på bakgrunn av disse sekundene få en ikonisk eller metonymisk forståelse av hva Lifter Puller egentlig var – hva de ville formidle, hva som var bandets grunnleggende verdier og på hvilke måter de tegnet karakterer, følelser og stemninger.

Derfor, hvis noen skulle finne på å spørre meg hvor de bør starte i utforskingen av Lifter Puller, skal jeg ikke anbefale den siste (og beste) plata, Fiestas & Fiascos, jeg skal ikke trekke frem den ypperlige digitale samleplata Lifter Puller Vs. The End Of eller påstå at den lange og episke Naussau Coliseum gir et godt inntrykk. I stedet for skal jeg henlede oppmerksomheten mot den siste tredjedelen av en litt over tre minutter lang Youtube-video, og sette all min lit til at det vil friste til et videre dypdykk.

The Sonics - Here Are The Sonics (1965)

The Sonics er et av disse 60-tallsbandene som aldri ble virkelig store i sin samtid, men som gjennom innflytelsen på neste generasjon artister har havnet i en egen kategori av band som får en slags legendestatus flere tiår etter at de la instrumentene på hylla. Selv om de ikke har fått den samme posthume (kan man si det om band, eller kun om mennesker?) anerkjennelsen som Velvet Underground, til dels Love og (for å ta et nyere eksempel) Pixies, blir de relativt hyppig referert til på lister og i tekster om musikk. Vel fortjent, må man vel kunne si, for Here Are The Sonics er et svinebra album.

The Sonics plasserer seg midt i mellom 50-tallets rock'n'roll, british invasion og det som etterhvert har blitt klassisk amerikansk garasjerock. Med et skittent og i høyeste grad spartansk sound, trolig like mye grunnet mangel på utstyr som på bakgrunn av en kunstnerisk visjon, skiller de seg fra samtidige briter som The Who, The Kinks, Rolling Stones eller Beatles. Utgangspunktet i tidlig rock'n'roll, soul, r'n'b og blues er mye det samme, men utførelsen er hardere, mer fandenivoldsk og langt råere. I tillegg virker de enda mer inneforstått med opphavet til rock'n'roll som sådan. Selv om både Beatles, Stones og The Who hadde en på sett og vis imponerende teft for å treffe den amerikanske rockenerven, har The Sonics enda mer soul og groove i bunnen av sitt sound. Kanskje fordi de var amerikanske, heller enn å oppdage den amerikanske arven via radio og importerte plater i tenårene.

Den opprinnelige utgivelsen inneholdt fire egenkomponerte låter og åtte covere, deriblant «Roll Over Beethoven», «Money», «Good Golly Miss Molly» og «Night Time Is The Right Time», alle gjort i mer kjente versjoner av andre band. Høydepunktene fordeler seg jevnt mellom det selvlagde og det fortolkende, selv om originalen «Psycho» er i en egen klasse. Åpningssporet «The Witch» er heller ikke å kimse av.

I de nevnte låttitlene finner vi også noe av Sonics originalitet og appell: De har et mørke og et sinne som svært få andre band på samme tid evnet å kanalisere. Litt ligger nok i det skitne soundet. Om det var bevisst eller ei er vanskelig å slå fast i ettertid, men effekten av det grumsete, skingrende og samtidig (til tider, i alle fall) fyldige lydbildet er en djevelskap og en intensitet som er vanskelig å tangere. Det er ikke så vanskelig å forstå at Here Are The Sonics trekkes frem når det er snakk om protopunk og endog grunge. «The Witch» har naturlig nok et okkult element ved seg, mens «Psycho» er en beretning om både frykt og begjær for en gal eller besatt kvinne. Det er med andre ord et stykke unna «I Want To Hold Your Hand» (selv om Beatles også i 1965 tok ytterligere steg mot det mørke og forbudte, om enn noe mer subtilt).

Det fascinerende med Sonics er hvordan de i 2011 fortsatt høres skumle, voldsomme og på grensen til onde ut. Selv etter flere tiår med hardrock, metal, hardcore og andre halvgrimme sjangereksursjoner har Sonics fortsatt en slags uroligende effekt. Da kan man jo forsøke å forestille seg hvordan det lød i 1965. Om Beatles var piggtrådmusikk, og deres hoderistende og samstemte «aaah»-ing hadde et element av det seksuelt utfordrende, må Sonics ha fremstått som et tegn på dommedag. At de i tillegg blandet inn soul og groove i miksen, på en tid der en god del fortsatt mente at den svarte musikkarven var knyttet til det dyriske og utemmede, må ha ført til ytterligere moralsk panikk.

Nevnte «Roll Over Beethoven» er kanskje det beste eksempelet på hva Sonics må ha hørtes ut som sammenlignet med Beatles. Chuck Berry-låta handler i korte trekk om hvordan en ny generasjon feier den gamble av banen - «Roll over Beethoven, and tell Tschaikowski the news». Låtas jeg-person sender et brev til sin lokale radio-DJ og vil høre rock'n'roll, og resten av låta er en beretning om hva rock'n'roll og rythm'n'blues gjør med lytterne. Beatles' versjon er litt ertende, den peker på en måte nese til den eldre generasjonen. Låta alluderer scenene fra A Hard Day's Night, et smilende Beatles som løper rundt i by etter by, midt oppe i et samfunnsopprør, men fortsatt med et lekent og skjevt smil om munnen. Sonics' versjon av samme låt er en helt annen historie. Det høres ikke ut som om de er ute etter å peke nese eller erte litt, det høres snarere ut som en revolusjon. At det bestående skal rives ned med makt, at det ikke er et lett ungdomsopprør på gang, men snarere et intenst og brennende ønske om å knuse undertrykkerne. Igjen er det soundet som er med på å skape denne oppfatningen. Nakent, mørkt og samtidig skremmende nært. Jeg får nesten frysninger av håndklappingen, og den grumsete og dirrende bassen er rystende.

Sånn sett har Sonics' lydlige fortolkning av generasjonskløft og opprør mer til felles med Bob Dylans «The Times They Are A-Changing» enn med Beatles. Med et helt annet sonisk repertoar enn Sonics (du vet, Dylan + munnspill + gitar) varsler ikke Dylan bare revolusjon, han tenderer mot å skildre en apokalypse. «It will soon shake your windows and rattle your door, case the times they are a-changing». Foreldrene har ikke lenger noe å stille opp med – «your sons and your daughters are beyond you're command, the order is rapidly fading». Det er mer i dette landskapet Sonics befinner seg. Og etter å ha hørt Beatles' versjon av låta tett på hundre ganger før jeg i det hele tatt visste hvem Sonics er, var det forunderlig å høre hvordan den lettbente og morsomme rock'n'roll-låta forvandlet seg til noe så mørkt og skremmende.

Here Are The Sonics er både et tidsdokument og en plate som fungerer forbløffende godt selv 45 år etter den ble til. Senere skulle Velvet Underground og Stooges på ulike måter peke frem mot punken, og i Seattle (samme by som The Sonics er fra) skulle Mudhoney og Nirvana, som begge er blant bandene som har latt seg inspirere av The Sonics, ta den samme følelsen videre under grunge-merkelappen. Men det var her, i 1965 det startet. Derfor er Here Are The Sonics en plate som bør være en liten del av pensumet for alle som er glad i støyende rock i en eller annen form.

Firkantet Trekant-debatt

Det er ikke ofte jeg lar meg fyre opp over mer eller mindre opplyste debatter om TV-mediets tvilsomme påvirkning på den oppvoksende generasjon. Vi overlevde Big Brother, vi ser (så vidt) ut til å overleve Paradise Hotel og vi har alle overlevd fnisende fikling med dekoderfjernkontrollen hjemme hos en kompis med parabol. Vi klarer oss stort sett bra, og debattene om vårt samfunns moralske forfall pleier sjelden å bli noe annet enn dystre og ikke helt presise spådommer.

Men nå merker jeg at det pågående Trekant-maset begynner å bli i overkant provoserende. NRK har kjørt i gang andre sesong av et passe kleint, passe morsomt og passe informativt program om ungdom og seksualitet. Første sesongen medførte en og annen rynket panne, men nå – etter at selveste statskanalen har vist en kvinnelig orgasme – pumper blodet litt raskere hos puritanere og selvbestaltede medievitere/barne- og ungdomspsykologer. Jeg vil ta meg den frihet å gå gjennom noen av de mest interessante innvendingene mot både programkonseptet i seg selv, målgruppen og tilgjengeligheten.

Trekant handler for mye om teknikk, og for lite om kjærlighet.

I denne uttalelsen, som i ulike former og arter har blitt ytret daglig siden NRK zoomet inn mot underlivet, foregår det mye bra. For det første: Hva faen er feil med teknikk? Enten man skal lage mat, danse eller ha sex – alle aktiviteter noen oppfatter som lystbetonte – er teknikk en fordel. Man blir ikke noe mindre glad i mat av å vite mer om hvordan man tilbereder den. Man synes ikke dansing er noe mindre stas om man kjenner trinnene. Og man trenger ikke utøve sex med noe mindre kjærlighet selv om man har fått noen retningslinjer på hvordan man bør oppføre seg i senga. Og derfor, for det andre: Hvor i alle dager er motsetningen mellom teknikk og kjærlighet? Er man noe mindre glad i kjæresten om man vet noe mer om hva som er bra og hva som er dårlig? Og for det tredje: Hvorfor må på død og liv et program om sex også handle om kjærlighet? Som mange andre kobler jeg også de to sammen, men jo mer jeg tenker på uttalelser som nærmest vil tvinge denne koblingen på andre, blir jeg mer og mer provosert. Faktisk mener jeg denne holdningen i seg selv er et godt argument for å ha et program som utelukkende handler om sex, og kun i svært liten grad om De Store Følelsene.

NRK bidrar til økt sex-fokus i samfunnet.

Takk for den, NRK. Før november 2011 var vi skånet fra nakne damer på husveggene, stringtruser til treåringene, daglige pupper på forsiden av Dagbladet, Rihanna, Rune Rudberg, Pornopung og chick lit. Nå, derimot, er alt snudd på hodet. La gå at orgasme-klippet var litt spekulativt. NRK visste hva de drev med, og de visste at de ville få oppmerksomheten. Men sex-fokuset var der med respekt å melde fra før. Om NRK setter sex på agendaen gjør de det i alle fall på en langt mer pedagogisk og lystbetont måte enn hva motebransjen, musikk(video)industrien eller norsk presse for øvrig er i stand til å gjøre.

Trekant skaper forventningspress, og de unge blir redde for å prestere.

Slapp av, folkens, det forventningspresset der fantes nok en god stund før Trekant fant veien til NRK3. Jeg tror både gutter og jenter har vært temmelig usikre på om de vet hvordan de skal følge opp famlende fomling med seksuelle prestasjoner i verdensklasse. Dessuten: Trekant er på ingen måte programmet som presenterer fasiten. Sånn jeg oppfatter vinklingen dreier den seg om utforsking, om det individuelle, om ulike preferanser. Om det bidrar til noe må det vel være en økt aksept for at det finnes mange veier til målet. Så kan man kanskje innvende at voldsomt fokus på at sex skal være så forbanna bra hele tiden ikke er så oppbyggende. Men hva er alternativet? Jeg vil i alle fall foretrekke å se et TV-program der jeg får inspirasjon til hvordan det kan bli bedre enn timeslange formaninger om at det ikke alltid funker like bra.

Det er jo bare gamle, grisete menn som ser på Trekant….

Ja, og dette er selvfølgelig NRK sin skyld – at andre enn de som er i målgruppen ser på programmet. Og hva er egentlig problemet? Med at menn på over 50 ser på programmet, mener jeg. Vi får tro og håpe at de har erfart en kvinnelig orgasme på nærmere hold enn gjennom TV-skjermen, så det kan ikke være det at de får greie på at dette finner sted som er problemet. Vi får vel også ha såpass stor tillit til de samme mannfolkenes evne til å oppsøke en kiosk, bensinsstasjon eller endog internettet at vi kan anta de har sett lignende greier i langt drøyere formater tidligere. I det å påpeke faktum at menn på 50+ ser på Trekant, avsløres dessuten en moralisme av styggeste sort. Gamle menn skal ikke finne glede i å se et program om sex på TV. Da er man skitten, grisete og på grensen til en potensiell overgriper. Fy skam.

…og det er i alle fall langt fler av de gamle grisene enn av de unge.

Ja, fordi det a) er ganske mange menn på 50+, b) at disse bruker en god del mer tid på å se TV enn mennesker fra 16 til 25 og c) fordi sistnevnte gruppe trolig ser mer NRK på laptopen enn de gjør på TV-skjermen. Skal dette målgruppeargumentet ha noe som helst for seg (hvilke det sånn i utgangspunktet ikke har) får man i det minste ta med hele bildet.

Tenk på barna!

Ja, tenk på de stakkars barna. De som sitter oppe til halv elleve på kvelden for å se en orgasme i fri dressur i TV-stua sammen med mamma og pappa. Dem er det nok mange av. Og om en og annen elleveåring skulle zappe innom Trekant – hva så? For det første har de antakeligvis en ganske klar formening om hva sex er sånn i utgangspunktet. For det andre tviler jeg på at NRKs fortolkning av hva sex kan eller bør være vil ryste noen i grunnvollene. Pinlig, ja vel, men neppe særlig skadelig.

Men programmet er jo også tilgjengelig på det skumle internettet, døgnet rundt.

Ja, det er riktig. Det er for så vidt Youporn også. Og en rekke relativt lugubre sider som får NRK-orgasmen til å fremstå som Anne Cath. Vestly på sitt aller mildeste. Om man er redd for hva barna skal få med seg på nettet tror jeg ikke nrk.no er den første siden man bør blokkere.


Så hva er egentlig problemet? Er det seksualitetens tilstedeværelse per se som er problemet for enkelte, eller er det det at statskanalen har vært så frimodige å lage et TV-program om fenomenet? Barna overlever nok, de usikre tenåringene også. Samfunnet er såpass gjennomsyret av sex at det er tvilsomt hva et NRK3-program kan gjøre fra eller til, og hvorvidt det er gamle menn eller unge jenter som finner glede i programmet bør vel være revnende likegyldig for den som uansett skyr unna.

I sum fremstår hele debatten som kunnskapsfattig, gammeldags, moralistisk og pinlig. Trekant tar opp problemstillinger knyttet til seksualitet på en morsom, lettfattelig og interessant måte. Det er kleint og det er kanskje i overkant, eh, lekent. Men pokker heller, det er sex sånn på generell basis også.

Om man mener at fokus på teknikk utelukker at kjærlighet ligger i bunn, bør man gå i sine egne holdninger, ikke gå til frontalangrep på NRK. Om man er redd for forventningspresset bør man sikte mot hjerneforskningen. Og hvis man er redd for barna, ja da tror jeg like gjerne man kan forsone seg med redselen eller avslutte kundeforholdet til internettleverandøren omgående.

Heller enn å slakte, synes jeg det er på sin plass å berømme NRK. For å lage et populært, underholdende og tidvis morsomt program om hva sex kan være. At de samtidig klarer å pådra seg moralistenes vrede er egentlig bare en bonus.

Fra blått til hvitt

"I took these blue arrangements and threw them in the sea/ when older waves from older caves brought them back to me"

Når man tenker på hvor tett rock og rus er knyttet sammen er det oppsiktsvekkende lite musikk som handler om bakfylla, fylleangsten og dagen derpå. Kanskje er det fordi man på turné sjelden rekker å være fyllesjuk særlig lenge før man er full igjen. Kanskje handler det mer om at de fleste rockere på et tidspunkt forlater alkoholen og søker andre og sterkere stimuli. Eller så er det rett og slett fordi det er en del morsommere å skrive om det å feste enn å synge om hvordan man føler seg når festen er over.

Uansett, fylleangst er spennende. Den murrende, skumle og klamme følelsen som siger på i løpet av formiddagen, og som (stadig oftere, dessverre) noen ganger vedvarer til godt utpå mandagskvelden. Det handler ikke om å være fysisk dårlig, om å kaste opp eller å ha hodepine. Det handler heller ikke utelukkende om å angre på noe man har gjort. I Danmark har man, så vidt jeg vet i alle fall, ikke noe godt begrep for fylleangsten. De snakker om «tømmermænd», som er den fysiske delen av det, og «moralske tømmermænd», som naturlig nok handler om anger og skyldfølelse. Men det er mer subtilt enn som så. Fylleangsten er ikke bare anger, det er en brennende og intens følelse av utilstrekkelighet, usikkerhet og ubehag. En følelse av at man skulle gjort noe annerledes, at man skulle gitt seg, stoppet og – enkelte ganger – ta tak i sitt eget liv. Uansett hvor bra man har det på fredag kan du banne på at du klarer å finne noe å deppe over på søndag. Sånn er det bare. Og det er ganske interessant i seg selv.

Akkurat som musikken har en naturlig rolle i andre intense situasjoner som forelskelsen, festen og kjærlighetssorgen, har musikken en funksjon å fylle når det kommer til den selvpåførte angsten. Man skal være fryktelig forsiktig før man setter på musikk en tidlig søndag ettermiddag (eller for den saks skyld mandag morgen). Akkurat som i matveien i de kritiske timene etter at rusen har sluppet taket skal man unngå det aller sterkeste, det aller søteste og det aller bitreste. Det må være mildt, men samtidig ha en edge eller en nerve som tangerer det intense mentale ubehaget man føler. Etter mye prøving og feiling har jeg kommet frem til tre kategorier som definerer hva man (eller for å være mer presis, jeg) kan høre på både når jeg er sliten på søndag og marineblå på mandag.

Den første kategorien er kanskje den mest åpenbare: Musikk som handler om de følelsene man sitter der og sutrer over at man har. Som nevnt innledningsvis er det lite musikk om bakrus, men det er noe å finne. Og herregud, det er deilig. Å sette på en plate der en fyr som antakeligvis er en del kulere enn deg selv forteller om hvordan han har det dagen derpå. Om ordene som kommer tilbake med dobbel kraft, om de små glimtene av hendelser man helst skulle vært foruten og om hvor vanskelig det er å sove når ettervirkningene av giften man har helt i seg ikke vil slippe taket. Art Brut er et band som leverer på den fronten. Jeg har mang en gang trøstet meg med låter som Late Sunday Evening («I'm gonna find it hard to sleep tonight/ there's nothing that's been done that can't be undone/ you were sick/ now you're better/ there's work to be done») og Mysterious Bruises («I can't remember anything I've done/ I fought the floor and the floor won»). Det beste botemiddelet mot fylleangst (bortsett fra å oppsøke dem man drakk med, men det er det ikke alltid man har nerver til) er å vite at andre har eller har hatt det like ille. Da er Art Brut en passe bra venn.

Den andre kategorien er instrumental og kanskje også litt storslåtte greier. Postrock, ambient, nær sagt hva som helst, så lenge det er musikk uten ord. Det føles som en mental massasje å høre kontrollert og strukturert støy, uten å måtte forholde seg til et budskap. Favoritten min er kanskje Mogwai, særlig fordi de har en romantisk varme i en del av låtene sine. Men Explosions In The Sky, Migala eller Sigur Ros fungerer greit det også. Postrock er særlig bra fordi musikken tangerer noe intensiteten til følelsene man sitter der med. Det er som om nerven og de litt skarpe kantene treffer den rufsete hjernen man så sårt vil bildgjøre. Samtidig er det såpass abstrakt og fjernt at man slipper å tenke noe særlig. Samtidig skal man være litt forsiktig her, for blir det intenst nok tipper dette forholdet over i slem friksjon. Om musikken minner såpass mye om angsten at den bidrar til å forsterke den heller enn å jevne den ut, kan man fort gå på en smell. Og dét er ikke særlig ålreit.

Den tredje kategorien er kanskje min favoritt. Og jeg vet ikke engang om det er en kategori, for foreløpig inneholder den egentlig bare ett band: Silver Jews. Den mørke, melankolske og bitre Dave Berman har en evne til å tegne noen bilder som fungerer som speil for følelsene man selv sitter med. Litt bitterhet, litt mørke, litt tilbakelent apati. Og bittelitt håp. Det meste av Silver Jews fungerer bra, men min favoritt er nok Bright Flight (2001). Kanskje fordi det var den plata Berman lagde da han var på sitt dårligste, både mentalt og rent rusmessig. Den har en kulhet og en gi faen-attityde som kan bygge selvtilliten selv på den mørkeste søndag. Og den har samtidig den brennende og intense romantikken som samsvarer godt med ønsket om å være et godt menneske. Tekstene på Bright Flight kommer fra et sted der det er mørkt og tungt, men hvor rusen mildner kantene. Og musikken er på et vis så lett å forstå. Country, folk, americana, litt rock'n'roll. Kjærlig og ømt, samtidig lett pulserende. Noen av låtene er såpass triste at de kan få deg til å tippe over, men det er alltid på den gode måten. Og da er det liksom greit.

Det bør lages mer musikk om og for fylleangst.