2008, #2: «Our psalms are sing-a-long songs»

The Hold Steady
Stay Positive
[Vagrant; 14. juli, 2008]

"We are the directors
Our hands will hold steady
Man, we make our own movies"


Rateyourmusic.com: 3.54
Metacritic.com: 85


Å skrive omtalten til 2008s nest-beste plate, Hold Steadys Stay Positive, er både den enkleste og den vanskeligste oppgaven i dette prosjektet. Det er først og fremst enkelt, fordi det er den plata jeg har hørt soleklart mest på i 2008, hvilket igjen har å gjøre med at Hold Steady per dags dato for meg er klodens aller beste band. Jeg har derfor såpass mye på hjertet både når det gjelder Hold Steady generelt og Stay Positive generelt at det å få ned noen ord på det digitale papiret ikke medfører den store innsatsen. Men nettopp derfor blir det også litt vanskelig. For hvordan kan jeg formidle alle de sterke og personlige inntrykkene Stay Positive har gitt meg til mennesker som kanskje ikke engang har hørt plata? Og hvor skal jeg begynne, hva skal jeg ta med og hvor grundig til verks skal jeg egentlig gå? Og ikke minst: I hvor stor grad skal jeg fokusere på den relative skuffelsen plata representerer for meg, og samtidig forsøke å formidle at det kun var én plate i hele 2008 som var bedre? Gir det i det hele tatt mening? Jeg skal i det minste gjøre et forsøk.

Jeg oppdaget Hold Steady for alvor for litt over to år siden. Etter å ha hørt Separation Sunday et par ganger, og omtrent ukentlig blitt eksponert for Boys And Girls In America på jobb, var jeg ikke overvettes imponert. Men det var liksom noe der, og da plata dukket opp til godt under hundrelappen i romjula 2006, og jeg hadde et (jule-)gavekort pålydende 600 kroner jeg hadde til hensikt å svi av, fant jeg det for godt å ta den med meg hjem. Det er ikke akkurat en avgjørelse jeg har angret på, for allerede ved første gjennomhøring i hjemlige omgivelser, fikk jeg følelsen av at dette kunne bli noe stort. I de påfølgende månedene gjenoppdaget jeg Separation Sunday, jeg kjøpte debutplata Almost Killed Me, lastet ned tallrike bootlegs og spilte Boys And Girls In America nesten daglig. Jeg kunne glede meg til å komme hjem for å feie gjennom en plate i hodetelefoner, og kunne finne på å kjøpe med en sixpack hjem fra jobb med det å drikke meg brisen til lyden av Verdens Beste Band som eneste mål. Og jeg brukte, som de som har pleiet noen som helst form for sosial omgang med meg de seneste par årene allerede vet, enhver anledning til å fortelle mennesker jeg møtte om den fantatiske oppdagelsen jeg hadde gjort. Ikke for å få andres bifall eller i håp om å finne noen å debattere Hold Steady med, men snarere fordi jeg bare måtte. Jeg var som en nyfrelst, og jeg måtte fortelle det til gud og hvermann. Det jeg i romjulen 2006 trodde skulle bli en kortvarig flørt med et nytt og spennende bandbekjentskap, ble en mild besettelse jeg ikke hadde vært i nærheten av siden jeg gjennom Beatles forsto at musikk kunne være en lidenskap like mye som bakgrunnsstøy eller tidtrøyte. I tiden mellom oppdagelsen av Beatles og oppdagelsen av Hold Steady kjøpte jeg omkring 1000 CD-plater. Jeg fant noen favoritter her og der, og brukte mye tid på både Weezer, Oasis og Eels, og senere Velvet Underground, Pixies og Dylan, Wilco, Mountain Goats og Shins - men det var liksom ingenting som kunne måle seg med følelsen av å oppdage Beatles. Naturlig nok, kan man kanskje si - det skal tross alt litt til å matche bandet som kickstartet hele interessen for musikk, og jeg hadde i grunnen slått meg til ro med at man kanskje ikke får et slikt forhold til et band mer enn én gang i livet, og da gjerne i den tidlige og utforskende fasen en gang i tenårene. Derfor var det både overraskende og fryktelig moro å kjenne at det faktisk var mulig, at jeg ikke hadde blitt blasert eller for gammel, og at det fortsatt var mulig å ikke bare oppleve den barnlige og boblende gleden over å oppdage et nytt fantatisk band, men at følelsen faktisk kunne vedvare i måneder og år.

Når jeg i denne omtalen av Stay Positive finner det hensiktsmessig å sette Hold Steady som feonmen for meg personlig inn i en større sammenheng, er det fordi jeg tror (eller vet) at dette er en grunnleggende forutsetning for hvordan jeg ser på Hold Steadys fjerde og seneste album. Det er nemlig noe helt annet å gå på retrospektiv skattejakt i et bands katalog enn det er å stålsette seg for nytt materiale. Forventningene heises til himmels, og sjansene for å bli skuffet er enorme. Og skuffet over en ny utgivelse når jeg på forhånd har forelsket meg i katalogen til et gitt band, det har jeg blitt både titt og ofte.

Craig Finn uttalte i forbindelse med utigvelsen at han med Stay Positve ville gjøre "the waters a little murkier". Og det har han på mange måter lyktes med. På det tekstmessige planet - og det er vanskelig å starte et annet sted når det kommer til et band som gjennom tre plater har fortalt historier som fletter seg i hverandre gjennom tekster som ustanselig refererer til herandre, med et helhetlig persongalleri, og i det minste en antydning til en narrativ kronologi - er det mest slående hvordan trekløveret Holly, Gideon og Charlemange glimrer ved sitt fravær. Tilsynelatende, i alle fall. For selv om de aldri benevnes ved navn (med ett unntak: I "Ask Her For Adderall", som av en eller annen merkelig grunn er benevnt som bonusspor på CD-utgivelsen, men flettet inn i den ordinære tracklista på LP-utgaven) er det vanskelig å tenke seg noe annet enn at de lurer i kulissene her også. Eller gjør de egentlig det? Et annet markant trekk ved Stay Positive er nemlig at fortellingene som fortelles ikke lenger utelukkende omhandler gutter og jenter i alderen femten til toogtyve. Karakterene er voksne, i større grad reflektere og ikke i så rent liten grad mismodige, som om lyset som brant i begge ender i tenårene, er i ferd med å miste noe av styrken. Sånn sett kan Stay Positive ses på som baksiden av medaljen, om blåmandagene som følger "killer parties", der lørdag kun er en "runaway into sunday/ sometimes monday".

Men også på en helt annen måte har Stay Positive blitt en plate som skiller seg fra sine forgjengere på det tekstlige planet. Selv om Hold Steady allerede på Almost Killed Me flettet inn betrakninger om "the scene", og det å være en del av et rockeband inn i historien som ble fortalt, er det først her Craig Finn later til å bli virkelig selvbiografisk. Tittelsporet er på mange måter den fremste representanten for denne vendingen, og låta som fremfor noen setter standarden for Stay Positive som en tilbakeskuende og reflektert plate. "The kids at our shows will have kids of their own", glefser Finn, og minner oss alle på at selv om rocken i seg selv aldri blir gammel, er alle vi som på den ene eller andre måten lever og ånder for musikken, dømt til å bli det. "Stay Positive" er også albumets midtpunkt, og der klimaet og stemningen tar en vendning mot det mørkere. Og den forstås best i lys av åpningssporet "Constructive Summer", som med sin livsbejaende og sorgfrie hymne til ungdommen står for mye av det fortelleren i "Stay Positive" erkjenner at er forbi.

Men Stay Positve er på ingen måte en ren meta-plate om det å spille i band, den tar også opp tråden fra de foregående platene, og spinner videre på den store fortellingen om amerikansk ungdom, og deres hang til den eksessive, men ikke alltid like glamorøse, måten å leve på. Det er svært vanskelig å få tak i om snapshottene som serveres skal settes i sammeheng med Holly, hennes trøblete forhold til både Gideon og Charlemange eller hennes død og gjenoppstandelse - men helt løsrevet fra det foregående narrativet kan hendelsene her umulig være. Etter den mimrende "Constructive Summer" blir vi kastet hodestups inn i en drapsetterforskning i "Sequestered In Mempis", som etterfølges av en beretning om nok et drap i "One For The Cutters". I førstnevnte opplever vi et avhør fra den avhørtes ståsted. Han er på en bar, han møter en kvinne, og etter en kjapp tur på toalettet befinner de seg i bilen hennes. Hva som skjer videre er uklart, men noen er døde, og politiet krever svar. I "One For The Cutters" har vi forflyttet oss til en ikke nærmere definert forstad til en amerikansk universitetsby, der en kvinnelig student rett som det er stikker til skogs sammen med rånerne når livet i kollektivet blir for kjedelig. Det ender slik det gjerne gjør i Hold Steadys låter, med blod, gørr og tvilsomme alibier, og minst ett dødsfall. Disse drapene danner bakteppet for resten av låtene på plata, og selv om vi aldri blir helt kloke på når dette skjer, hvem som er de involverte "he's" og "she's", er det mye som tyder på at persongalleriet fra Minneapolis er involvert. "Yeah Sapphire" skildrer en reise som minner mye om den vi blir med på i Separation Sundays "Crucifixtion Cruise", og både i "Magazines" og "Joke About Jamaica" møter vi kvinner og menn som helt klart kan passere for femten år eldre utgaver av Holly og Charlemagne. Men vi får aldri noen klare svar, og det er litt av poenget. For Hold Steadys rikholdige narrativer er ikke nødvendigvis ment å forstå som én linær fortelling, men snarere små noveller og episoder som vi som lyttere selv må veve sammen. Når det i avslutningssporet "Slapped Actress" kommer en oppfordring om å aldri fortelle noen at "Ybor City almost killed us again" er det naturlig å sette fortellingene i sammenheng med de vi har hørt på de tre foregående platene. Men fravær av både kronologi, tydelig definerte karakterer og en stadig veksling mellom hvem sine øyne vi ser verden gjennom, gjør det umulig å finne Den Røde Tråden. Og det er helt greit. Likesom sjarmen med Dylan-perler som "Visions Of Johanna" eller "Desolation Row" ikke ligger i å forstå men i å føle, er Craig Finns fantastiske univers ett som kler tvetydigheten det svøpes i.

Musikalsk har det også blitt tatt grep - og disse er ikke bare av den gode sorten. Overraskelsen er midlt sagt stor første gangen man hører den merkelige cembaloen på "One For The Cutters", en enerverende trekkspill-imiterende synth setter sitt preg på "Navy Sheets", mens "Both Crosses" har blitt noe såpass spesielt som en akustisk, støvete og banjo-krydret Hold Steady-låt. Men i bunn ligger uttrykket som ble perfeksjonert på Boys And Girls In America, et sound tuftet på like deler Springsteen, Hüsker Dü og Replacements, med klare nikk til 70-tallets bluesinspirerte rock'n'roll, og mer hårete 80-talls-favoritter. Faktisk er gitarsoloen på "Lord I'm Discouraged" mistenkelig lik den Richie Sambora fremfører fra toppen av et fjell i videoen til Bon Jovis "Bed Of Roses". Det er helt på grensen til å bli harry, men sniker seg hårfint under. Boys And Girls viste at Hold Steady hadde en mer nyansert og sensetiv side. Her er det ytterligere foredlet, med det beklagelige resultat at vi her også finner noen av bandets mest intetsigende fremføringer. "Magazines" er for eksempel en låt som nok hadde gjort seg godt på radio, men som er mange hakk for slapp til å stikke seg ut i en bunnsolid katalog, og synth-flørten på "Navy Sheets" er bare slitsom. Allikevel er det i det store og det hele sterkt også musikalsk, og med friere tøyler og et mindre rigid fokus på rett-frem og riffbasert rock'n'roll får også gitarist Tad Kubler og keyboardist Franz Nicolay muligheten til å skinne. Kreativiteten når det kommer til både instrumentering og låtstrukturer skaper en plate som i større grad enn de foregående gir pusterom og dynamikk - problemet er bare at et så godt band som Hold Steady egentlig ikke trenger dynamikken. Eller sagt på en annen måte: De er så gode at det skaper en egen dynamikk i seg selv. Og på 80% av Stay Positive er de fortsatt det tøffeste rockebandet på den nordlige halvkule, og de små feilskjærene som av og til dukker opp får det aldri til å virkelig rykke i skippe-fingeren. Da er det egentlig greit nok.

Men til tross for innvendingene er det vanskelig å komme utenom Stay Positive som en av årets aller beste plater. Finns fantatiske tekster, et gnistrende godt rock'n'roll-band, en respekt for den amerikanske musikkarven og samtidig en vilje til å føre den videre gjør Hold Steady til verdens desidert beste band. Men denne gangen klarte de ikke å lage årets beste plate. Som det fjerde kapittelet i en utrolig fortelling om USA, om ungdom og om livets beinharde realiterer er den et mesterverk. Som rock'n'roll-album mangler den det siste på å prikke inn perfeksjon. Men Hold Steady har fortsatt på sitt beste en gudegitt gave til å skape energisk, gnistrende og intelligent rock, og for menigheten er det bare å konkludere med at Craig Finn har helt rett: Våre salmer er virkelig sing-a-long songs - signert Hold Steady.


Nøkkelspor: Constructive Summer (mp3)
The Hold Steady på Myspace.

2008, #3: «Dream girls in cool cars/ Cool girls in dream cars»

Neon Neon
Stainless Style
[Lex; 17. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.22
Metacritic.com: 79

"I told her on Alderaan
That nothing else was going on"


Jeg merker det strider litt imot fornuften å hevde at Stainless Style var 2008s tredje beste plate. Og uten at jeg klarer å bli helt enig med meg selv om hva som er sannheten, kan det kanskje settes spørsmålstegn ved om den egentlig er det. Allikevel har jeg landet på at den fortjener listens første pallplassering. For noen ganger trenger man plater som denne, plater som overrasker og slår en overende med noe som både er morsomt, friskt og spennende. I 2008 var det få som maktet å gjøre dette på samme måte som Neon Neon.

Og nettopp det at Stainless Style både er morsom, og når den ble utgitt kom som en solid overraskelse, er ikke av liten viktighet. I løpet av et år kommer det alltid plater man har store forventninger til, og som stort sett innfrir. Det dukker også opp plater av artister man er såpass glad i fra før at man gidder og orker å bruke tid på å bli kjent med albumet, og se om det skjuler seg noe bak det ikke alltid umiddelbart tiltalende. Men over tolv måneder er det også alltid et album eller to som kommer ut fra det store intet, og som man som lytter møter med både mangel på forventninger og et friskt sinn. Og det er ofte disse platene som - i hvert fall for en periode - gjør sterkest inntrykk.

Neon Neon er det litt merkelige møtet mellom Gruff Rhys, primært kjent fra det walisiske pop-bandet Super Furry Animals, og den amerikanske produsenten Boom Bip. Sammen har de laget noe så sjeldent som en relativt ironifri retroreise til 80-tallets syntetiske synthpop, som føles både genuin, ekte og kjærlig. Skjønt, som konsept og pastisj har prosjektet noen merkelige brister som indikerer at skapergleden og lekenheten sto høyere i kurs enn det å skape noe sømløst og 100% tidsriktig. For mellom de autentiske synthpop-pastisjene, finner vi hiphop og rap som definitivt ikke hører 80-, men snarere 00-tallet til, først og fremst representert gjennom gjestene fra Spank Rock. Man får litt følelsen av at de to karene hadde 80-tallets soniske tidskoloritt som utgangspunkt, men underveis fant ut at det var like moro å blande den tyggegummi-aktige synthpopen med kontemporære produksjonstriks, og inspirasjon fra moderne hiphop og r&b. Resultatet er i alle fall noe som både er refererende og unikt på en gang.

Men det er ikke bare på det musikalske planet at Stainless Style har et konseptuelt preg, også i fortellingene vi følger gjennom tekstene er det en soleklar rød tråd - en ganske morsom en, sådan. Stainless Style er nemlig et album som handler mer eller mindre utelukkende om John DeLorean, mannen som oppfant bilen vi kan skue i Back To The Future-filmene. Eller som Rhys selv sier: "A full-on concept record about the wives and lives of John DeLorean". Det er med andre ord et album som stort sett handler om biler og damer, om Hollywood og dekadanse, om Raquel Welch og Michael Douglas, om kokain og solbriller og om seier og tap. En klassisk rise and fall-fortelling, med tung inspirasjon fra virkeligehtens 80-tall. Det sier seg selv at det blir ganske fantastisk.

Jeg har tenkt lenge og vel på hvordan jeg skal formidle hvordan jeg oppfatter Stainless Style, og jeg begynner etterhvert å forstå at det er en ganske vanskelig oppgave. Jeg tror rett og slett det handler om at albumet er av det slaget som på en ubeskrivelig måte oser av glede og lyst, og virkelig er lyden av to mennesker som kommer sammen og gjør noe de begge synes er fryktelig gøy. Hele ferden gjennom 80-tallet, John DeLoreans liv og neonfarget synthpop er så lettbent og fri, og allikevel så stram og strukturert. Skjønt, det tok litt tid å se strukturen: De første gjennomspillingene etterlot følelsen av kaos og mangel på system. Men nettopp fordi albumet er en sann lykkepille av en pop-plate, får man lyst til å ta seg tid til å se sammenhengene også. Og når de åpenbarer seg, sitter man igjen med et album som fortsatt er morsomt, lekent og kaotisk, men som også gir mening som helhet.

Jeg vet ikke om jeg kan ta Stainless Style ut av hylla om tre år, og forsvare 3. plassen på 2008-lista - så slitesterk tror jeg kanskje ikke at den er. Men jeg er helt sikker på at den i 2008 sto for noe av det friskeste og morsomste som kom ut på plate, og at den var blant de viktigste brikkene i musikksommeren som gikk. Noen ganger er alt man trenger en vitamininnsprøytning, noe som tar deg mens du har guarden nede, og som genuint overrasker. Når det skjer, genererer det en glede som kanskje ikke alltid glir over i et evig kjærlighetsforhold, men så er det vel heller ikke alltid det som er poenget. Årets store sommerflørt var Neon Neon, og den var heftig nok til at pallplasseringen er i boks.


Nøkkelspor: Raquel (Youtube)
Neon Neon på Myspace

2008, #4: «Clap your hands if you think your soul is free»

TV On The Radio
Dear Science
[Interscope; 22. september, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.78
Metacritic.com: 88

"The age of miracles
The age of sound
Well, there's a golden age
Comin' round"


I 2002, etter mye om og men, ga Wilco ut Yankee Hotel Foxtrot. Albumet besto av tradisjonelle og velskrevne pop-låter pakket inn i flere lag med dissonans, mild støy og knitrende elektronikk, og var på en og samme tid uendelig tilgjengelig og lydmessig utfordrende. Til tross for å være kledd i en utfordrende drakt, traff albumet både kritikere og lyttere midt i hjertet, og selv om det nok hadde fortjent enda mer oppmerksomhet enn det fikk, er det liten tvil om at det var Wilcos største både kunstneriske og kommersielle suksess til dags dato.

Det er ikke spesielt ofte slike plater dukker opp, platene som forener klassisk låtskriverkunst med en dristig presentasjon, og samtidig makter å nå ut til både det brede lag og til de som har som oppgave å mene noe om musikk. Og når det skjer, har jeg en følelse av at det er noe i tidsånden som gjør det mulig. Yankee Hotel Foxtrot kom ut i et USA som så vidt hadde summet seg etter 9/11, og i en tilstand preget av forvirring og frustrasjon forsøkte å tilpasse seg et temmelig rystet verdensbilde. Wilcos mesterverk, som både var tuftet på noe klassisk amerikansk, og samtidig hadde en aura av ubehag og opprør, kunne meget vet fungert som et lydspor til endringene som hadde funnet sted. Kanskje hadde den fått nøyaktig den samme mottagelsen i 2000 eller 2005, men jeg tror dens suksess i alle fall delvis kan knyttes til de sosiokulturelle forholdene den så dagens lys under. Yankee Hotel Foxtrot forente på perfekt vis tradisjonell amerikansk kultur og tidsåndens elektriske spenning, og blir stående igjen som en plate hvis storhet ligger vel så mye i dens kvaliteter som tidsdokument som i dens tidløshet.

I 2008 traff et band blink på en lignende måte, men med kanskje enda bredere og mer samstemt jubel fra både kritikere og lyttere. Dear Science kan beskrives som fryktelig mye rart, men det som kanskje er mest slående er hvordan den på et klinisk vis tar pulsen på en hel tidsånd, og med det er det helt naturlige lydsporet for 2008. Og på samme vis som Yankee Hotel Foxtrot gjorde det for godt og vel seks år siden, gjør TV On The Radio det med noe klassisk amerikansk kanalisert gjennom et sonisk filter av ubehag, støy og friksjon. Det man sitter igjen med, er følelsen av at dette verken er en plate som ser seg tilbake, eller har noe mål om å ta futuristiske sjumilssteg, men snarere makter det kunststykket å fremstå som perfekt for sin egen samtid.

Men det er ikke bare i det rent musikalske at TVOTR treffer en nerve i tiden - det kan også være fruktbart å se utover de rent kunstneriske sfærene, og ta det sosiale, kulturelle og politiske klimaet med i betraktningen. For likesom Wilco på et vis representerte den utryggheten og usikkerheten som fantes i den amerikanske middelklassen i 2002, står TVOTR i 2008 frem som representanter for et nytt USA. Et USA som både er preget av en mislykket krigføring mot en ukjent fiende, en krigføring som på ingen måte nådde sitt mål om å gjøre verden trygg igjen, og snarere har stukket en militær pinne inn i både vepsebol og maurtuer verden over, og gjorde ting om mulig enda mer kaotiske. Men også et USA som i 2008 var preget av troen på forandring, på håpet og på en bedre verden. Dear Science er på mange måter tilsvaret til dette sosiokulturelle klimaet: For bak de jagende rytmene, de klaustrofobiske soniske landskapene og de lett abstrakte tekstene finnes det et bankende hjerte, en varme og et håp. Og hva var vel mer passende enn at i året som for all fremtid vil huskes som året der USA valgte sin første svarte president, var det et band hvor fire av fem medlemmer er av afro-amerikansk avstamning som sto for en av de mest bejublede utgivelsene.

Og den etniske bakgrunnen til TVOTR er ikke helt uten betydningen når det gjelder å forstå hvorfor Dear Science på en og samme tid føles så vanvittig riktig for øyeblikket, og samtidig som noe unikt og spesielt. Både på Desperate Youth, Blood Thirsty Babes (2004) og Return To Cookie Mountain (2006) fremsto det som ganske åpenbart at TVOTR var et band som mer enn noen andre innen det man kan kalle indierocken var interessert i å fusjonere tradisjonelt svart musikk - soul, gospel, doo-wop - med moderne, gitarbasert og i all hovedsak hvit gitarrock. Det er i seg selv ikke så rent lite oppsiktsvekkende at majoriteten av medlemmene i et rockeband - og særlig om vi legger til prefikset "inde-" - er noe annet enn kritthvite gutter i 20-årsalderen. Du kan jo ta en titt gjennom din egen CD-hylle/iTunes og se hvor mange ikke-hvite rockeband du finner. Nå er det naturligvis ikke slik at det å lage rock infulert av soul, med rytmestrukturer fra funk eller koringer som sender tankene til vokalgrupper fra tidlig 60-tall er forbeholdt svarte musikere, men det ville samtidig vært merkelig å se bort fra bandets etniske sammensetning som en mulig forklaring på den naturlige og sømløse måten TVOTR gjør det på gjennom Dear Science. Og selv om dette alltid har vært en viktig faktor i soundet til Brooklyn-rockerne, tar de det denne gangen ett steg videre, og gjør i "Red Dress" historien og minnene om slaveriet til en del av sitt tekstlige univers også.

Det er ikke spesielt overraskende at det var nettopp Dear Science som skulle gjøre TV On The Radio kjent for et bredere publikum. Tendensene har vært der hele veien - allerede på Desperate fikk man følelsen av at bandet hadde potensiale for en bred appell. Til tross for at plata som sådan var litt ujevn, viste de med et par fantatiske enkeltspor at et lett støyende og intenst lydbilde kunne parres med fantatiske melodier og harmonier, og fremstå både uendelig fengende og friskt. Cookie Mountain var således et steg både dypere ned og inn i de lydlige dimensjonene. De gode melodiene var fortsatt til stede, men det tok tid å finne dem, der de lå pakket inn i en tjukk, seig og utfordrende produksjon signert gitarist og produsent David Sitek. Cookie Mountain var en kritikerfavoritt, og i mine ører et rent mesterverk, men gitt dens relativt utilgjengelige natur var det kanskje ikke sjokkerende at den ikke fikk den aller bredeste masseappelen. Dear Science er på mange måte den perfekte fusjonen av det beste fra de to foregående platene. Den tar med seg meloditeften fra de skarpeste øyeblikkene på Desperate, og forener dem med en dristig, men aldri utilgjengelig produksjon. Låtene er basisen, men de er pakket inn i et varmt slør av sonisk klaustrofobi og paranoia - aldri så mye at det blir ubehagelig, men heller aldri så lite at man som lytter finner den bedøvende roen.

Og selv om mye av æren for TV On The Radios hypnotiserende lydbilde må tilskrives David Sitek, må det sies at bandet som sådan har noen ferdigheter som gjør jobben hans langt enklere. Jaleel Bunton (trommer) og Gerard Smith (bass) utgjør en vanvittig tight og stødig grunnmur, Kyp Malone (gitar) og Sitek belegger den med kvasse gitarer, mens det vokale samspillet mellom forsanger Tunde Adebimpe og nevnte Malone gir TVOTR det siste og avgjørende strøket av magi. Selv om vokalharmoniene kanskje er enda tydeligere på de to foregående platene, er fortsatt Adebimpes jagede og mørke grunnstemme, toppet av Malones overjordiske falsett-bidrag med på å gjøre det fantatiske enda mer fantastisk. Men egentlig gir det ingen mening å isolere elementene på denne måten, for TVOTRs fremste styrke er nettopp å la alt dette gli i hverandre, og tilsammen utgjøre en koherent og kontant pakke som aldri er kjedelig, som oftest er fryktelig god, og noen ganger så overveldende at man gisper etter luft. For det er slik jeg opplever TV On The Radio på sitt aller beste: Som et band som fra tid til annen treffer en åre av rent popgull, der absolutt alle elementer av bandet, og alle lydene det produserer, går opp i en høyere enhet og fremstår som rett ut magisk.

Men heldigvis er de ikke magiske hele tiden - det hadde rett og slett blitt slitsomt. De har derimot evnen til å treffe denne nerven på ett eller annet punkt i nesten hver eneste låt. Noen av sporene starter litt tregt, men tar seg opp til et gnistrende inferno mens andre kanskje bare har en enkelt overgang eller en bro som er i dette leiet. Og de virkelig glitrende øyeblikkene er faktisk så gode at de står i fare for å stjele litt av glansen fra de mer ordinære partiene. Og her ligger kanskje også noe av grunnen til at Dear Science, til tross for å være et fantastisk album, ikke fremstår som årets beste. For i transformasjonen fra det voldsomme monsteret Return To Cookie Mountain fremsto som, til et mer lettlikelig, poporientert og strømlinjeformet Dear Science, har det også sneket seg inn partier som - i det minste i kontrast til de øyeblikkene som får deg til å hive etter pusten - glir litt umerkelig forbi. Det betaler seg også, for all del. Jeg ønsket meg ikke en ny Cookie Mountain, og endringene som er gjort er både forfriskende og mange ganger til det bedre. Men noe av den skinnende magien må også nødvendigvis gå tapt når man pusser ned kantene. Med skjønnhetsfeilene ryker også de aller dristigste ekspedisjonene, og selv om man nok står igjen med et mer feilfritt album, mangler det også noe av den skitne sjarmen.

Men dette blir da også for småpirk å regne, for i det store og det hele er Dear Science en populærmusikalsk triumf, en gnistrende god plate og et skinnende historisk dokument. Og med en diskografi som ikke bare viser at TV On The Radio er et band som tør å gå sine egne veier, men også tegner konturene av et band som er både i stand og villige til å la seg forandre, er det ingenting som tilsier at de ikke om et år eller to vender tilbake med en ny moderne klassiker.


Nøkkelspor: Halfway Home (mp3)
TV On The Radio på Myspace

Eksamen, karakterer og danskenes forunderlige forhold til tall

I morgen har jeg min første skikkelige eksamen etter at jeg flyttet til Danmark. Riktignok leverte jeg i begynnelsen av januar en semesteroppgave, men oppgave er oppgave, og eksamen er eksamen. Et ekstra spenningsmoment er at denne er av den muntlige arten, en øvelse jeg ikke har forsøkt meg i siden jeg gikk ut av videregående. Spennende.

Emnet heter Retorisk Tradition, og tar kort og godt for seg alt av retorisk interesse fra sånn cirka 500 år f.kr, og frem til slutten av 1800-tallet. Gorgias og Platon, sofister og filosofer, Cicero og Quintilian, sentatet og utdannelsen, Augustin og middelalder, rennesanse og Martin Luther, Descartes og sannheten, Nietzsche og språket. Store linjer, store tanker og mye krangling. Og jeg føler meg faktisk bedre forberedt enn noen gang.

Det har sine fordeler å faktisk bruke skoleåret fullt ut, slik man tilsynelatende gjør i Danmark. I løept av mine fire år ved universitetet i Bergen, var det ikke rent sjelden jeg hadde høstens første forelesning i månedsskillet august/september, mens eksamen ble avholdt i løpet av den første uka av desember. Det gir et effektivt semester på drøye tre måneder. Vårsemesteret derimot, strakk seg gjerne fra den andre uka januar, og til månedsskiftet mai/juni. Det utgjør omkring fem måneder, hvilket er betrakelig mer enn tre, men uten at det er mindre å lese eller gjøre på høsten enn det er på våren. Dessuten medfører denne modellen at man gjerne har en måneds juleferie, men sommerferien ikke sjelden blir på to og en halv måned. Og det er jo fint med ferie, men all den tid man sjelden er student i mer enn et sted mellom tre og seks år, er det jo greit å bruke tiden sånn passe effektivt. Med et høstsemester som strekker seg fra 1. september til 1. feburar, og et vårsemester som begynner umiddelbart etter høstsemesterets slutt, og varer til et godt stykke inn i juni, blir i det minste skoleåret litt mer effektivt. Det kan igjen føre til at man lærer litt mer, og gitt formålet med å studere i utgangspunktet, er jo det i grunnen fint.

En annen forskjell mellom Danmark og Norge på utdanningsfronten er hvordan man blir bedømt, rent karaktermessig. Og ikke spesielt overraskende handler denne forskjellen om a) at dansker er rare, og b) om tall. For dansker og tall går som kjent ikke spesielt bra sammen, jamfør det komplett idiotiske tress/firs/fems-systemet. I Danmark ser karaktersystemet - og her er det bare å holde seg fast - ut som følger:

---

12: En fremragende præstation. Gives for den fremragende præstation, der demonstrerer udtømmende opfyldelse af fagets mål, med ingen eller få uvæsentlige mangler

10: En fortrinlig præstation. Gives for den fortrinlige præstation, der demonstrerer omfattende opfyldelse af fagets mål, med nogle mindre væsentlige mangler

7: Den gode præstation. Gives for den gode præstation, der demonstrerer opfyldelse af fagets mål, med en del mangler

4: Den jævne præstation. Gives for den jævne præstation, der demonstrerer en mindre grad af opfyldelse af fagets mål, med adskillige væsentlige mangler

02: Den tilstrækkelige præstation. Gives for den tilstrækkelige præstation, der demonstrerer den minimalt acceptable grad af opfyldelse af fagets mål

00: Den utilstrækkelige præstation. Gives for den utilstrækkelige præstation, der ikke demonstrerer en acceptabel grad af opfyldelse af fagets mål

-3: Den ringe præstation. Gives for den helt uacceptable præstation

---

Her er det så mye å ta tak i at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men siden dette dreier seg om tall - for det gjør åpenbart fortsatt karakterer i Danmark - kan det kanskje være greit å begynne med antallet karakterer. For til tross for at skalaen går fra -3 (!) til 12, er det ikke mer en syv trinn i skalaen. Greit nok, syv trinn bør gi bra muligheter for å skille de gode fra de middels fra de dårlige studentene. Men i Norge, og en lang rekke andre land, er det ikke mer enn seks karakterer tilgjengelig for å skille studentene fra hverandre. Det betyr at danskene har én karakter mer enn oss - hvor dukker denne ekstra karakteren opp? Som en ultimat toppkarakter? For å bedre skille B fra C eller C fra D? Åh neida. Ser bare her:

"Grænsen for at bestå ifølge 7-skalaen er 02. Får du en karakter under det, har du altså ikke bestået."

Man står altså på 02. Greit nok. Men betyr ikke det at danskene opererer med ikke bare én, men to strykkarakterer? Jo, det gjør det. Du kan med andre ord stryke, og du kan stryke skikkelig. For et vakkert system. Jeg finner det også litt interessant at karakterene 12, 10, 7 og 4 ser ut som de gjør, mens karakteren 2 har fått en 0 foran seg. Hvorfor?! Herregud for et folkeslag.

Jeg håper uansett at oppnår en karakter der jeg ikke trenger å løpe hjem for å sjekke hvorvidt jeg har bestått (om enn med en null som prefiks), om jeg har strøket, eller om jeg har strøket skikkelig. Jeg går for tosifret.

2008, #5: «...every sunday that the fish ain't biting»

Drive-By Truckers
Brighter Than Creation's Dark
[New West; 22. januar, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.57
Metacritic.com: 83

"He likes to drink a beer or two every now and again
He always had more dogs than he ever had friends
Bob ain't light in the loafers
He might kneel but he never bends over"


En av årets tidligste utgivelser, sto også ved årets slutt igjen som en av de beste. Kanskje litt overraskende, for Drive-By Truckers har verken hatt tradisjon for å fornye seg stort fra album til album, eller hatt en spesielt positiv utvikling, rent kvalitetsmessig. For selv om både The Dirty South (2004) og A Blessing And A Curse (2006) var forholdsvis fine plater, kom det med sistnevnte til et punkt der de tjukke sørstatsgitarene, og dertil hårete fortellinger om livet i the deep south gikk litt på autopilot. Det ble aldri riktig dårlig eller kjedelig, det ble bare litt for mye av det samme, på både det musikalske, stilmessige og tekstlige planet.

Og ikke bare var formkurven sviktende, og interessen for mer av det samme gamle på hell: Forut for innspillingen av Brighter Than Creation's Dark forlot Jason Isbell både bandet og kona (Shonna Tucker, bassist), og gikk solo, samtidig som de gjenværende bandmedlemmene fant ut at det var en god idé å spille inn en plate på tett opp mot 80 minutter. Isbell var, fra sin inntreden i 2001, og frem til hans sorti seks år senere, bandets kanskje skarpeste låtskriver, og tilførte bandet en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning. Det fungerte optimalt på Decoration Day (2003), der Isbell ikke bare leverte fantastiske låter, men også så ut til å skjerpe de to andre aktivaene, Patterson Hood og Mike Cooley. På de to påfølgende platene fortsatte Isbell trenden, mens de to andre - med noen svært oppløftende unntak, det må sies - fortsatte i den samme, gamle tralten. Selv om Hood og Cooley fortsatt skrev gode låter, og Isbell ei heller fant opp verken hjul eller krutt, var hans tilstedeværelse i bandet av det forfriskende slaget, og det var lite som tydet på at hans farvel skulle få spesielt positive følger. Men hans sorti skulle altså ikke resultere i færre låter, og en kortere plate. Neida - fremfor å ta følgene av at bandet var blitt en låtskriver fattigere, overkompenserte heller Hood og Cooley, og skrev låter som aldri før. Og på toppen av det hele trådde Isbells eks-kone Tucker frem i lyset, og var klar for å både skrive låter, og belegge dem med vokal. Alt var duket for en altfor lang, altfor ujevn og et sted omkring middels interessant plate.

Men dette er nå engang en omtale av 2008s femte beste plate, og den årvåkne leser - og årvåkne, mine venner, dét anser jeg dere for å være - har dermed på dette tidspunkt forstått at min skepsis ble gjort til skamme, og at Drive-By Truckers har levert en kjempeplate. For selv om den er litt for lang, og selv om Isbell kanskje hadde gjort den enda bedre, er Creation's Dark kanskje countryrockernes mest inspirerte plate til nå. Og det smådristige trekket å la Shonna Tuckers stemme - dristig fordi Drive-By Truckers i sin natur er noe såpass maskulint, skittent og tradisjonelt at en kvinnestemme godt kunne ha vært lett malplassert - fungerer optimalt, og er faktisk en ikke ubetydelig bidragsyter til å redusere begge de potensielle fallgruvene Isbells avgang, og den drøye lengden på plata representerer. For ikke bare står stemmen hennes frem som en fin avveksling til Hood og Cooley, låtene hennes er også såpass gode at et par av de fremstår som høydepunkter. Drive-By Truckers har med andre ord taklet de siste års turbulens oppsiktsvekkende godt.

Og denne vekslingen mellom låtskrivere og vokalister, er en av Creation's Darks fremste styrker. For uten at jeg skal dvele noe særlig mer ved lengden på plata, er det ikke til å skyve under en stol at CD-formatet, og dets muligheter for tett opp mot 80 minutter med musikk, har gjort at altfor mange artister lager altfor lange album. Hvor mange skikkelige klassikere er det egentlig som strekker seg over 50 minutter? Joda, det er noen, men for meg synes det klart at den idéelle lengden på en plate ligger på et sted mellom 30- og 45-minuttersmerket. Når altså Drive-By Truckers denne gangen lykkes med en plate som er på det dobbelste av idealtiden, er det grunn til å se på hva det er som gjør at det fungerer. Og det er her Hood, Cooley og Tuckers ulike ferdigheter og karakteristikker både som låtskrivere og vokalister kommer til sin rett. Hood er den åpenbart mest rock-orienterte av de tre, og også den som - innenfor Drive-By Truckers ganske rigide rammer - er mest orientert mot det moderne innen pop- og rock. Cooley er på sin side den som forvalter country-arven, med både akustisk gitar-klimprende landeveisviser, og fullblods mid-tempo country-eskapader, med stødig steel og sløvt travende takt. Tucker plasserer seg et sted mellom de to, og minner mest om en moderne Emmylou Harris. Det er kanskje en billig referanse å slå i bordet med, men jeg gjør det med beste hensikt: Tuckers bidrag på denne plata føles nemlig som en fryktelig naturlig del av country(rock)-historien, og hun sender tankene til 70-tallets klassikere like mye som hun fører arven videre. Når alle de tre ikke bare følger hvert sitt spor, men også trekker hverandre inn i de ulike ekspedisjonene, og til alt overmål leverer melodier og låter i toppklasse, er mye av grunnlaget for en sterk plate lagt.

Og med plasseringen av de tre låtskriverne, er også mye sagt om hvilken stilretning Creation's Dark beveger seg i. For de som kjenner Drive-By Truckers fra før, byr den seneste plata på få overraskelser. For de av dere som ikke har stiftet bekjentskap med Athens-rockerne ennå, kan musikken deres best beskrives som klassisk sørstats-/countryrock. Og det reflekteres også i tekstene. Det er nesten utrolig at det går an å skrive så mange velformulerte og interessante historier om en geografisk stereotypi, men Drive-By Truckers makter altså å gjøre det på plate etter plate - kanskje fordi man får inntrykket av at de gjør det med en genuin kjærlighet. Selv med hele plater titulert Southern Rock Opera og The Dirty South i katalogen, og et Decoration Day-album der minst to låter var lite annet enn konsise oppsummeringer av sørstats-mentalitetens sanne vesen, viser bandet at de fremdeles er i stand til å behandle en region og en sjanger som begge er veldokumentert i populærmusikkens historie på et vis som få andre makter.

Den gjennomgående sørstatstematikken gjør også at albumet får et konseptuelt drag over seg. Ikke for det - temaer av universell størrelse som kjærlighet, lengsel og død har definitivt en plass i Drive-By Truckers-universet, men det mestre formidler gjennom støvete filtre av landeveier, småbyer og skitne barer der konvensjonene og tradisjonene står sterkt. Også i forholdet til sør gjør de ulike låtskriverpennene seg gjeldende. Der Hood tenderer til å formidle tanker preget av lett frustrasjon, resignasjon eller slitasje, pakket inn i solide rockekomp, og med det kanskje er nærmest å beskrive en kollektiv mentalitet, tar Cooley på seg oppgaven å male karakterportrettene. Hans drøyt to minutter lange "Bob" er i all sin stillferdighet en av platas virkelige innertiere, der en enkel, men megetsigende tekst, og en enda enklere instrumentering, forteller like mye om sørstatene gjennom ett enkelt portrett som Hood gjør gjennom å trekke de store linjene gjennom flere låter ad gangen.

Om man skal være så dristig å vise til på hvilke områder Trukcers viser tegn til fornyelse, og således også finner igjen formen etter to gode, men ikke strålende plater, kan det kanskje gi mening å se hen mot Rock'n'Roll Means Well-turnéen som fant sted høsten 2008. Den besto av Drive-By Truckers og Hold Steady, som reiste gjennom USA, og headlinet annehver kveld. Selv om de to bandene er tuftet på to helt forskjellige stilmessige retninger, bærer de begge med seg noe veldig amerikansk. Nå skal jeg ikke være så frekk som å påstå at Drive-By Truckers har noe å lære av Hold Steady, men jeg synes det later til at de har trådd ett sted nærmere en rocke-tradisjon med sterkere fokus på både melodi og på et intenst driv i låtene enn hva har vært tilfelle på de siste platene. På "3 Dimes Down" kunne man nesten mistenke at både rytme- og gitarseksjonen til Hold Steady hadde tatt turen innom studioet, for gitarøset som avslutter låta er like mye Springsteen som Sweetheart Of The Rodeo eller Lynyrd Skynyrd. Skjønt, dén retningen blir også viet haugevis av både plass og låter - men i motsetning til ved forrige korsvei, eksisterer det også en motvekt.

Avslutningsvis kan man, ved å vende tilbake til en av de opprinnelige innvendningene, si at om Brighter Than Creation's Dark hadde blitt trimmet litt her og der, og redigert ned med tyve minutter og fem-seks låter, kunne det ha vært en ordentlig 00-klassiker. Men samtidig må det sies, som man nesten alltid må ved alle slike ønsker om redigering og trimming av i overkant fyldige verk, at da hadde det ikke vært den samme plata. Det er nettopp rikdommen i materiale, interessante perspektiver fra tre ulike låtskrivere, og ikke minst den ustanselige vekslingen mellom det akustiske og det elektriske, det optimistiske og det resignerte og det forherligende og kritiske, som gjør et såpass overveldende produkt til et verk man både kan respektere og bli glad i. Drive-By Truckers har en viktig plass i dagens musikkverden som en tradisjonell og konservativ motvekt til forgjengelige trender. Med den autoriteten, og ikke minst troverdigheten de i kraft av sitt genuine prosjekt med å dokumentere sørstatenes både positive og negative sider innehar, trenger de ikke gjøre stort mer enn å samle en rekke gode låter under samme paraply, og gjøre et album ut av det. En oppvisning i låtskriverkunst, heimstadsdiktning og et aktivt arbeide for å ivareta historie og tradisjoner gjør Brigher Than Creation's Dark til en av 2008s største positive overraskelser.

Nøkkelspor, Cooley: Perfect Timing (mp3)
Nøkkelspor, Hood: 3 Dimes Down (se den lille linja nederst på siden)
Nøkkelspor, Tucker: Home Field Advantage (Live, Youtube)

Drive-By Truckers på Myspace

2008, #6: «Yours is a funeral I'd fly to from anywhere»

Why?
Alopecia
[anticon.; 11. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.51
Metacritic.com: 76

"Stalker's my whole style
And if I get caught I
Deny, deny, deny"


På en fest i april, bare en snau måned etter at Alopecia kom ut, havnet jeg i en diskusjon vedrørende hvilken sjangerbås Why? skulle plasseres i - pop eller hiphop. Man kan naturligvis diskutere hvorvidt det gir noen mening å plassere artister eller plater i den ene sjangeren eller den andre (og det tror jeg ganske sikkert det ble gjort også, jeg var tross alt både full og sedvanlig glad i en diskusjon), og akkurat i Why?s tilfelle gir det mindre mening enn med de fleste. For både på 2008-utgivelsen, og på forgjengeren Elephant Eyelash, har Johnatan "Yoni" Wolf, som er Why?s døpenavn, laget musikk som blander de pop, rock, indie, hiphop og electronica på en måte som føles både naturlig, sømløst og vanvittig fengende.

Skal man allikevel ty til én enkelt beskrivelse for hvordan Alopecia lyder, må nok "pop" bli ordet. Men det er ikke pop av det helt ordinære slaget. For selv om lydbildet i stor grad er tuftet på både gitarer og piano, er det rytmiske i det fleste tilfellene tuftet på beats av det elektroniske slaget. Det vokale er heller ikke entydig verken hiphop eller pop. Yoni Wolf vekselsvis synger og rapper, men størsteparten av tiden driver han med noe et sted midt i mellom. Med det står Why? i fare for å støte fra seg både den ene og den andre fraksjonen: Det er på ingen måte hiphop nok til å nå ut til de brede fangrupperingene, mens om man ser på musikken som pop, må man nok konkludere med at selv om det er fengende, er det pop av det obskure slaget.

I den litt merkverdige og relativt karakteristiske vokalen til Wolf finner man kanskje elementet som ikke bare kan appellere til de to skisserte publikumssegmentene, men også treffe bredt både utover og forbi disse. Med en ordstrøm som til tider føles både hypnotisk og Dylansk, og altså i et diffust landskap mellom tradisjonell svart rap, nyere hvit (og, kan man kanskje legge til, europeisk) rap og etterhvert sedvanlig småklagende vokale stilen fra kontemporær indiepop og -rock. Han er verken en stor rapper eller en stor sanger, men bruker stemmen som et instrument som både skaper, og er i stand til å holde på interessen. Ikke så mye fordi Wolf lyder spesielt engasjert, for det gjør han svært sjelden, men snarere fordi den sløve og tilbakelente stilen gir en flyt som det er lett å la seg gi hen til.

Elephant Eyelash var mitt første møte med Why?, og selv om det var en til tider forrykende plate, hadde den også sine dødpunkter. De første par gjennomspillingene av Alopecia bar preg av at den samme trenden var videreført, men tiden skulle vise at den i større grad enn Elephant hadde et potensiale som åpenbarte seg ved gjentatte spillinger. Mye av årsaken ligger i et mer subtilt, men også sterkere låtmateriale. Elephant Eyelash var bygget rundt tre eller fire glitrende pop-låter, og disse bar plata på sine skuldre. Alopecia er i langt større grad et helhetlig og sammensatt verk. Mye av årsaken ligger i låtene. I første omgang savner man kanskje en lysende pop-singel som "Gemini (Birthday Song)" eller "Sanddollars", men fraværet av slike tas igjen i rikt monn i jevnheten på albumet sett under ett. Med et langt mer homogent og stødig lydbilde blir følelsen av et skikkelig album forsterket, og så lenge denne følelsen ikke bare dukker opp tidlig i lytteprosessen, men også forsterkes for hver gjennomspilling, fremstår savnet av en favoritt til en spilleliste beregnet på festlige lag som minimalt. Det virker også som om Wolf for alvor har funnet formen i bandformatet. Elephant Eyelash viste hvordan man kunne parre hiphop og pop på en elegant måte, men denne gangen er det tatt flere steg videre. Den sløve soveromsestetikken parret med et band som vet både hva de vil, og hvordan de skal gjøre det, er trygt og forfriskende på samme tid.

Fortellingene på Alopecia tar mange og merkelige vendinger, men de later til å dreie seg om to ting: Å formidle hvordan et sløvt forstadsliv fortoner seg for en som både er en del av det, og samtidig vil bryte ut av det, og å hele veien formidle det ubehagelige. Strømmen av ord, måten de fremføres på og Wolfs sløve stemme gjør at mye av budskapet i begynnelsen farer forbi, men det er vanskelig å ikke spisse ørene når fortellinger om "white boys" som utelukkende ser på "black and puerto rican porno 'cause they want something that their dad didn't got" eller hvordan Wolf observerer "two men fucking in the dark corner of a basketball court". Det er som om han først ønsker å etablere en sedat strøm av ord, før han bevisst røsker lytteren ut av hypnosen med observasjoner og innspill som ikke bare er overraskende, men også gir følelsen av å være vitne til noe man ikke var ment å bivåne. I det hele tatt er det en ganske sterk prestasjon av en tekstforfatter, å formidle små tekst-biter som er såpass beklemmende at man føler seg som kikkeren Wolf skildrer i "Simeon's Dilemma".

Selv om uttrykket som preger Alopecia er sløvt og homogent, hviler det en rastløs og smått paranoid ånd over mange av låtene. Forstadslivet er kanskje statisk, men det er ikke begivenhetsløst. Og det er defnitivt ikke særlig tilfredsstillende. Av og til tar Wolf oss også med ut på reise - antakeligvis på turné - uten at det gjør ham noe særlig mindre rastløs. Og hvis lykken verken finnes på veien eller i et lite hvitt hus i forstaden, hvor finnes den da? Det er disse frustrerte strøtankene som kontrastert i det bedøvende lydbildet som gir Alopecia både dybde og gjenspillverdi.

Alopecia kan avslutningsvis kort beskrives som en interessant blanding av valium og melis. De maniske frustrasjonene avløses av fortryllende melodisnutter, mens de skittenrealistiske hverdagsberetningene glir over i strimer av lys og håp. Den er verken en obskur eller lite tilgjengelig plate, men dens sløve ytre og turbulente indre gjør at den kan være litt vanskelig å få taket på. Men når man først fanger følelsen av at Why? er en artist som både har noe på hjertet, er i stand til å formulere det på en til tider trollbindene måte og samtidig pakke det inn i en musikalsk pakke som er fengende og spennende på en gang, er Alopecia en gave som gir og gir. Og selv om det nok er den plata på hele lista det er vanskeligst å velge ut et nøkkelspor fra, er det kun et prov på at den fortjener 6.-plassen på lista. Ingen andre plater - med et mulig unntak for det som etterhvert skal vise seg å bli 2008s #1 - maktet å gripe meg i samme grad som album i 2008 som det Alopecia gjorde.

Nøkkelspor: Fatalist Palmistry (mp3)
Why? på Myspace

2008, #7: «He's the liar who lied in a pop song»

Okkervil River
The Stand Ins
[Jagjaguwar; 9. september, 2008]

Rateyourmusic: 3.56
Metacritic.com: 78

"Who said sailing is fine?
Leaving behind all the faces that I might replace
If I tried on that long ride looking deep inside
But I don't want to look so deep inside yet"


2007 var på mange måter året der en rekke av artistene som de siste årene har preget sjiktet et sted mellom undergrunn og mainstream, for alvor gjorde seg kjent for et større publikum. I løpet av noen korte måneder oppnådde artister som Shins, Arcade Fire og Modest Mouse imponerende høye plasseringer på de amerikanske albumlistene, med sistnevntes relativt oppsiktsvekkende #1-plassering i mars som den endelige manifestasjonen på at indie ikke lenger var ensbetydende med obskuritet. Tendensen forteller nok noe om hvilke artister som fortsatt har et dedikert, platekjøpende publikum, men også noe om at den alternative musikkscenen som siden slutten av 90-tallet har boblet i Nord-Amerika, endelig hadde funnet en musikalsk form som var spiselig både for radiospilling og et bred, platekjøpende publikum. Okkervil Rivers 2007-plate, The Stage Names, hadde ikke den samme suksessen, men en 62. plass på Billboard-listen forteller at bandet sammen med navn som Band Of Horses og Hold Steady befinner seg i sjiktet rett bak de mestselgende indie-favorittene.

The Stage Names var det man nok kunne ha kalt et konseptalbum, men jeg vil påstå at albumet hadde et gjennomgående tema heller enn et helhetlig konsept. Som tittelen indikerer, handlet albumet om ulike aspekter av det å stå på en scene, både i bokstavelig og overført betydning. Artistlivet, hvordan samspillet mellom utøver og publikum fungerer, og til slutt et innblikk i kunstnerskjebnen gjennom Sloop John B, og fortellingen om John Berryman, tilbød et bredt spekter av fortellinger og stemninger. Men selv om plata inneholdt et par av 2007s aller beste låter, maktet jeg aldri å bli like glad i den som åpenbart mange andre ble. Derfor var jeg også ørlite skeptisk da jeg hørte Austin-bandet hadde til hensikt å gi ut det overskytende materialet Stage Names-sessionene produserte. Den skepsisen skulle vise seg å være relativt ubegrunnet.

Der Stage Names altså i hovedtrekk skildrer de (om enn ikke udelt) positive sidene ved livet som utøvende musiker, tar Stand Ins for seg skyggesidene. Vridningen i holdning skimtes allerede i coveret, som artig nok kan settes sammen med coveret til forgjengeren, og danne et helt bilde. Der Stage Names finner sted på overflaten, akkompagnert av gule og røde toner, er Stand Ins lokalisert ikke bare bak, men under scenen, nede i kjelleren, i mørket, utenfor rampelyset. Og den tematikken gjennomsyrer også låtene på plata. Vi blir presentert for problemstillinger knyttet til påvirkningen en låtskriver kan yte på en i overkant oppmerksom lytter, hvordan mentaliteten innad i fangrupperinger kan tippe over i det usunne og hvordan å være på konstant turné kan tære på. Sistnevnte scenario dukker opp i det egentlige åpningssporet "Lost Coastlines", der Johnatan Meiburg gjennom sitt vokale bidrag, tar farvel med Okkervil River. Da plata var å finne i butikkene var han allerede ute av bandet, med fullt fokus på sitt eget Shearwater-prosjekt. At det er turnélivets problemer han synger om i sitt siste Okkervil River-bidrag, viser at Stans Ins, til tross for å stort sett omhandle fiktive figurer og fortellinger, også har en forankring i virkeligheten.

Men til tross for at Stand Ins fokuserer på obskure og mindre lystige sider ved det å spille i band, består den musikalske palletten av ganske så lyse farger. Stage Names var hele veien ganske melankolsk og ettertenksom, mens dens oppfølger faktisk fremstår som langt mer livsbejaende og lystbetont. Et par av Okkervil Rivers aller beste uptempo-låter finner man nemlig her, og selv i låtene der tempoet trekkes noen hakk ned, er det en lystighet over låtene og arrangementene. Det er ikke akkurat et ukjent grep å pakke triste fortellinger inn i en noe lysere musikalsk drakt, men her fungerer det spesielt bra. "Pop Lie" er i så måte et strående eksempel på en fortelling som handler om en fan sine knuste illusjoner, men på samme tid klarer å formidle noe av det vakre og energiske i det å virkelig være forelsket i et band. Nevnte "Lost Coastlines" har også dette sorgmuntre draget over seg.

Om man skal si noe ytterligere om det musikalske, utover at det lyder lett, poppa og ganske lykkelig, er det verdt å rette blikket mot hvor flinke Okkervil River er til å parre det tradisjonelle med det moderne. Deres inspirasjonskilder later til å være fundert i like deler klassisk pop og rock som Beatles, The Band og Beach Boys, og de siste femten års amerikanske indierock. Man skal være forsiktig med å sammenligne vokalister med Jeff Mangum, men Will Sheff har i det minste noe av den samme appellen i sin stemme. Videre finner vi innslag av klassisk amerikansk folk, litt country og polert vestkyst-pop. Som et annet band vi har vært innom i denne gjennomgangen, har Okkervil River noe klassisk amerikansk over seg - små drypp fra flere tiår med populærmusikk, filtrert gjennom en skarp låtskriverpenn og et band som aldri lar referansene bli overtydelige. I sum ender vi opp med det som rett og slett må kalles en svinegod pop-plate, som både får hjertet til å banke og tankene til å vandre.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde billetter til Okkervil Rivers konsert i København i slutten av oktober, hadde jeg trolig ikke investert like mye tid i The Stand Ins. Jeg er veldig glad konserten ga meg en god grunn til å allikevel gjøre det. Årets syvende beste album? Ja, det synes jeg, faktisk. Noen ganger er et knippe velskrevne låter, noen tankevekkende fortellinger og - ikke minst - en gnistrende spilleglede alt som skal til. Når man i tillegg har med et band som tar på seg en såpass ambisiøs oppgave som å lage ikke bare ett, men to album som kretser rundt metatekster om å skrive, spille og lytte til musikk, og atpåtil gjennomfører det på en så fortreffelig måte, er det bare å bøye seg i støvet.

Nøkkelspor: Pop Lie (mp3)
Okkervil River på Myspace