We make our own movies #1: Introduksjon

For å gjøre en lang historie kort: Dette er introduksjonen til mitt høyst personlige oppvarmingsprosjekt til Hold Steady-plata Teeth Dreams, som kommer ut 25. mars. Les om du orker – eller vent tålmodig på første/neste plateomtale.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne på en tekst som denne, men for å ta det enkleste først: Jeg er veldig, veldig glad i The Hold Steady. De var et band som traff meg på den helt riktige måten, på helt riktig tid. I en periode der jeg kjøpte flere plater enn jeg rakk å høre på, og hvor jakten på det neste rushet kanskje var mer fremtredende enn viljen til å virkelig bruke tid på noe, ble Hold Steady-universet noe jeg fikk en enorm trang til å begrave meg fullstendig i. Ikke siden jeg som 15-åring hadde saumfart internett etter uutgitte Beatles-opptak, hadde jeg følt et sånt sug etter å høre alt av og vite alt om et band. Jeg tror aldri jeg reflekterte over hvorvidt det ville vare. Om det var en forbigående greie, eller om dette skulle bli Bandet med stor B. Rundt syv år senere viser det seg at det skulle bli det siste. Det er ingen band jeg har hørt mer på enn Hold Steady, ingen andre band jeg har krysset landegrenser i ens ærend for å se og ingen jeg har sett live flere ganger. It started recreational, ended kind of medical – men nå tror jeg kanskje jeg har et sunt, om enn litt ekstremt forhold til bandet, deres musikk og deres historie.

Hva var det som traff så hardt? Hva er det som fortsatt fascinerer og gleder? Det er synd å si det, men jeg vet ikke helt. Jeg kan godt beskrive enkelte tekstlinjer jeg forguder, og hvorfor jeg gjør det. Jeg kan – i alle fall til en viss grad – sette ord på hvorfor enkelte av riffene slår så hardt i magen. Og jeg kan reflektere litt over hvorfor akkurat Hold Steadys referanser, inspirasjonskilder og måter å fortolke dem på, appellerer mer til meg enn andre band. Men mye av dette er jo en form for retrospektiv etterpåklokskap. Per i dag vet jeg bare at de tok meg med storm, og at den aldri dabbet av. At det fortsatt kribler i magen når jeg hører åpningen på Banging Camp, når gitarøset i Stuck Between Stations vender tilbake eller når Craig Finn fråder, roper og veiver med armene på scenen.

Craig Finn, ja. Det er jo han som er helten. For all del: Jeg elsker riffene, arrangementene, låtene. Jeg hadde aldri kunne brukt så mye tid på et band om ikke alt det der traff blink. Men Craig Finn, som tekstforfatter og vokalist, er kanskje det som tilfører det lille ekstra. Han har en gudebenådet penn. Ikke bare for enkeltlinjene og punchlines, men også for historiefortellingen og det å skape varige og sterke stemninger. Han tegner karakterer som en stor forfatter, og vever dem sammen som en garvet regissør. Han har både en teknisk fingerspissfølelse, og en emosjonell og poetisk nerve. Og han har evnen til å veve ordene sine sammen med musikken i en kraftig, rotamerikansk og høypotent miks jeg nødig vil beskrive som noe annet enn kunst. Derfor er fortellingen om Hold Steady og meg også fortellingen om Craig Finn og meg.

I det jeg skriver dette har jeg akkurat kommet hjem fra en reise til New York, der jeg hadde den absurde opplevelsen av å drikke øl med nettopp Craig Finn. Det var veldig rart. Ikke fordi det var første gang jeg hilste på ham. Jeg møtte ham både på Hove i 2007 (“Thank you so much for a great show!”, dokumenterte selvfølgelig med bilde), deretter etter en konsert han gjorde med solomaterialet sitt i Oslo høsten 2012 (en litt lengre prat, blant annet om End Of The Road 2009 og hvor vi var da Obama ble gjenvalgt (jeg var i Washington DC, han i Barcelona)). Det var rart fordi det denne gangen var annerledes. Møtet var avtalt gjennom en serie e-poster på forhånd, og han virket rett og slett ganske gira på å ta en øl. Og derfor også fordi det ga meg tid til å tenke over hva et sånt møte betyr, hvorfor det føles så rart og viktig og ikke minst, hva jeg hadde lyst til å snakke med ham om. Til alt overmål ville han møtes på Lake Street Bar, en bar drevet av fire musikere fra midtvesten, deriblant Hold Steady-trommis Bobby Drake. Jo, det var rart.

Men så ble det egentlig mer fint enn rart. Vi satt der alle tre – samboer Kjersti var også med – og hadde en veldig trivelig samtale. Om jobb, reise, boligpriser, skatt, velferdsytelser. Og selvfølgelig en god del musikk. Han kunne fortelle en fantastisk historie om da Frank Turner skulle bidra på et ekstranummer, og en overivrig lydmann tok ham for å være en inntrenger, og rev ham av scenen. Vi snakket om Japandroids, og at de åpenbart var fans av Hold Steady de også, og hadde sendt folk ut for å invitere Finn backstage på en konsert i New York. Jeg spurte om han likte Silver Jews, og han kunne melde at han var “a huge, huge fan”. Og han fortalte om faren til Hold Steady-gitarist Steve Selvidge, som visstnok var en studiomusiker som har spilt på en låt som Wild Horses av Rolling Stones (dette førte også til at jeg fikk høre Craig Finn synge en Lifter Puller-linje live, noe som i seg selv er så hinsides hva jeg kunne drømme om at jeg fortsatt er litt satt ut). Det var rett og slett jæ-ve-lig hyggelig.

Men kanskje mest interessant i denne sammenhengen: Han kunne fortelle at den nye Hold Steady-plata var så godt som ferdig, at de hadde fått seg nytt label og at plata var klar for utgivelse i mars/april. Jeg visste det var en ny plate på vei, men ingenting om release-dato eller om bytte av label. Jeg tenkte at jeg nok ikke hadde fulgt like godt med som jeg engang gjorde, men vel hjemme i Norge så jeg at det hadde gått ut en pressemelding to dager etter vårt møte der alt dette ble redegjort for. Og selv om det kanskje er barnslig, ble jeg glad av å tenke på at Kjersti og jeg i et par dager var litt bedre informert enn alle andre.

Og da begynner vi å komme til poenget. 25. mars slipper Hold Steady sitt 6. studioalbum, Teeth Dreams. Det er naturligvis en begivenhet for en fan. I forbindelse med dette underlige møtet i New York fikk jeg dessuten anledning til å reflektere litt over mitt forhold til Hold Steady og Craig Finn. Og da jeg leste at plata har fått en slippdato, tenkte jeg det var en fin anledning til å gjøre en gjennomgang av all denne musikken jeg er så glad i. Ikke bare Hold Steady, men også Lifter Puller (Craig Finn og Hold Steady-gitarist Tad Kublers gamle band) og Craig Finns soloplate. Ikke fordi jeg tror fryktelig mange er overvettes interessert, men mest fordi jeg har et behov for å gjøre opp status for min egen del.

Derfor vil jeg i ukene frem mot Teeth Dreams kommer ut bruke denne ikke alltid like aktive bloggen til å gå gjennom alle Lifter Puller-, Hold Steady- og Craig Finn-utgivelser i kronologisk orden. Jeg vil skrive litt om hva det er med disse platene som griper meg så sterkt, hvordan de fungerer hver for seg, og hvilken større historie de til sammen forteller – med et håp om at det ikke bare forteller noe om Lifter Puller eller Hold Steady, men også noe om hva det er med musikken som gjør at vi mennesker kan fortape oss så fullt og helt i lyd, larm og leven.

NESTE: Lifter Puller – Lifter Puller (1997)

Eklektismens grenser/et forsvar for Gym

Guilty pleasure er i 2013 tett på dødt som begrep. Hva var en guilty pleasure? Først og fremst beskrev det vel en genuin preferanse for noe man trodde eller visste var ganske langt utenfor hva som kunne kalles kult eller riktig å like. Senere ble det mer et smått selvironisk uttrykk man stemplet på de samme genuine preferansene for å liksom med et skjevt smil si at "Hehe, jeg vet det ikke er bra, men jeg liker det allikavæl :)". Til slutt har vi endt opp med at det betyr noe i retning av en preferanse man forstår går på tvers av det man vanligvis liker, men som man likefullt - og helt uten skyld eller skam - kan stå inne for.

Guilty pleasure har blitt bare pleasure, om enn med et bevisst forhold til at den skiller seg fra det man vanligvis regner for å være behagelig eller gledelig. Å ha en så eklektisk smak at man uten blygsel kan si at man liker Rihanna og Radiohead, Skrillex og Stooges eller Lady Gaga og Led Zeppelin har blitt et ideal heller enn et stigma. Det virker som om guilty-biten ikke lenger eksisterer. Når det ellers smalt orienterte musikkmagasinet ENO kan trykke et langt og flammende forsvar for at Vikingarna er et jævlig bra band, er det ikke først og fremst et uttrykk for at Vikingarna som sådan er kult, men at total skamløshet og grenseløs eklektisme er kult i seg selv.

 Allikevel er det et band, og i særedeleshet en plate, jeg har har problemer med å trekke frem i halvseriøse samtaler om musikk uten å få en viss motbør. Jeg snakker om plata hvis cover er avbildet øverst i denne posten: Gym av Di Derre, bandets tredje plate, utgitt høsten 1996. Er den plata en guilty pleasure for meg? Nei, egentlig ikke. Jeg mener oppriktig det er en av tidenes beste norske plater. Jeg har ikke et ironisk forhold til den - jeg liker den, og jeg liker den godt. Men akkurat dette later en del folk, folk som ellers ikke blunker om noen sier de liker både Lady Gaga og Dinosaur Jr., å reagere på. Guilty pleasure-begrepet revitaliseres i sin opprinnelige og skyldbetyngede form. Ett sted går grensen, liksom.

Dette er derfor å betrakte som et forsvar for Gym - en plate av et band som så definitivt beveger seg i eklektismens grenseland.

 Gym kom altså ut i 1996. Det var Di Derres andre tredje plate, og deres første etter monstersuksessen Jenter & Sånn (1994), med relativt kjente slagere som "Jenter" og "Rumba med Gunn". Samme år slo Postgirobygget gjennom for alvor, og andre norsk på norsk-band som Trang Fødsel og Hjerterknekt var på vei opp. Jeg skal ikke påstå at Di Derre har blitt direkte urettferdig behandlet, men jeg vil i alle fall mene at denne bølgen av norskspråklig poprock med forsøksvis morsomme tekster ikke har virket særlig positivt inn på Di Derres ettermæle. Mest betegnende for hele denne bølgen, er kanskje den like morsomme som drepende hatefulle sjangerbetegnelsen DH-rock. Eller distriktshøgskole-rock. Jeg vet ikke hvem som kom opp med det navnet der, men det er i alle fall genialt i all sin ondskap.

Der jeg oppdaget Jenter & Sånn litt tilfeldig, og nok noen gode måneder etter at "Jenter" herjet hitlistene, kjøpte jeg Gym omtrent da den kom ut. Og høsten 1996 var, når jeg ser tilbake på det, kanskje den mest begivenhetsfulle perioden i mitt til da relativt korte liv. Jeg var 12 år gammel, og gikk siste året på barneskolen. Et barn, men likefullt på vei mot å føle på at livet gikk inn i en ny fase. Det ble understreket av at jeg og min lille familie flyttet fra bittelille Hallingby til ganske mye større (men ikke akkurat store) Hønefoss. Jeg begynte å spille håndball, som ikke akkurat representerte en revolusjon fra den faste fotballspillinga, men som allikevel var noe nytt, og innebar at jeg møtte nye mennesker på en ny arena. Til alt overmål fikk jeg en kjæreste. Som en av de første (den første?) gutten i klassen. Ei fryktelig pen jente som gikk på en annen skole, men som hang på samme ungdomsklubb hver fredag (og noen ganger på onsdag). Jo, det var nye tider.

Og midt oppe i det her kjøpte jeg Gym. I ettertid fremstår det nesten som forutbestemt. For Gym er noe såpass absurd - men akk så riktig - som et konseptalbum om pubertet, forandring og oppvekst. Jenter & Sånn var skrevet fra et voksenperspektiv, med voksenproblemer som leiligheter, samboere og savn. Gym var noe helt annet.

Plata åpner med korpsmusikk. Vårlig forventning, danskebåten og forelskelse. Låta heter "Vårt Korps", men kunne like gjerne ha handlet om fotball eller speidern, for det sentrale her er fellesskapet. Oss mot dem, det å høre til et sted. Og der enkelte av linjene kan fremstå som klisjéfylte (oppkast i tubaen, å komme i buksa på en tamburmajor), hinter Nesbø om at han er seg dette bevisst, og at dette nettopp handler om noe mer enn "seksuell debut og ungdomsfyll". Tonen er satt.

Og likesom åpningen er euforisk og livsbejaende, er avslutningen bekmørk. I det seige, avsluttende tittelsporet presenterer Nesbø oss for et knippe karakterer som kun lever for gymtimen. Det var Sisten som var først på sekstimeter'n, men sist på alt med bokstaver og tall. Guri, som over vinteren får et hemmelig våpen i form av sin fysikk, atributter hun kun får vise frem når hun skifter fra hverdagstøy til gymtøy. Og læreren Olsen, som i beste fall fremstilles som en fyr med skitne tanker, i verste fall en overgriper. Joda, det er mørkt.

Mellom disse sveiper Nesbø innom kjente arenaer som den pinlige daten, den svettedryppende festen hos en vert som desperat vil at folk skal komme seg hjem, den gitarspillende sønnen med et trøblete forhold til sin far, skøyteløp på TV, sykkel i skogen på sommerferie et annet sted langt borte og frelsen i akkurat dét paret med fotballsko. Jeg skal ikke påstå at det er Dylansk poesi i alle disse låtene, for det er i høyeste grad trivielt. Men det er trivielt på den helt riktige måten. Det er små snapshots av livene vi lever fra vi er 13-14 til vi er 17-18 år. Og det er jo slike snapshots vi - eller i alle fall jeg - minnes den samme tiden gjennom.

Og siden vi snakker om tekst her: Jeg vil påstå at Nesbø har mer til felles med Lars Lillo Stenberg enn med Arne Hurlen. "Faren til Ivar" er mer "Min baby dro av sted" enn "Stygge lille Trine" - syntaktiske likheter mellom førstnevnte og sistnevnte til tross. Nesbø er kanskje ingen følsom poet, men han evner å se verdien i symbolene. Og han har den samme evnen som mange av mine engelskspråklige favoritter til å tegne fulle bilder i enkeltstående linjer mettet av mening. "Det ble forsiktig klem, og siste bussen hjem/ selvfølgelig", linja som avslutter "Selvfølgelig", rommer så mye mer enn informasjonen den umiddelbart gir. Alle forstår hva forsiktig klem (i motsetning til mindre forsiktig klem, eller endog et kyss) forteller om kvelden som har gått, og det som (ikke) skal komme. "Siste bussen" er et tilsvarende symbol i seg selv. På samme måte er skildringen av festen hjemme hos Falkeid i "Ingen grunn til panikk" lett å leve seg inn i, for alle som har vært fulle en gang eller to. "Vinduene er våte når sola titter frem/ Falkeid vil gråte/ men ingen vil gå hjem". Sola som skinner gjennom et vindu vått av kondens - som sagt, har man vært på en kjellerfest, ser man fort konturene av status for Falkeid søndag morgen.

Og så er det musikken. Som verken er nyskapende, spennende eller på noen måte utfordrende. Men vi har med temmelig gode låter å gjøre. Riff som fester seg, noen mellompartier som er ganske elegant utført, noen refrenger med topp trøkk. Mye kunne vært sagt om hvordan tekstene hadde blitt oppfattet om de var skrevet på et annet språk (fortrinnsvis engelsk), men jeg våger å påstå at også musikken hadde hørtes temmelig annerledes ut. Dette er 90-talls poprock på alle tenkelige vis, verken mer eller mindre. Og det holder noen ganger lenge.

Men Gym handler egentlig verken om tekst eller musikk. Den er førtst og fremst en følelse. Av å være 12-13 år, av å stå på trappa til noe stort, som man verken vet eller har noen idé om hvordan vil arte seg. Den handler om noe annet, noe som skal komme, og samtidig om den sitrende følelsen når man forstår at man opplever noe for aller første gang. Det første kysset, den første festen, den første suksessen. Den første gangen man skjønner at man er en annen enn den man en gang var.

I dag er Gym så integrert med min egen tidlige ungdomstid at når jeg hører den, bytter jeg ubevisst ut de viktigste elementene i teksten med scener fra mitt eget liv. Cecilie blir Mari, Viking Proff blir Adidas Predator, korps på danskebåten blir fotballag på danskebåten, Erik Vea blir Ådne Søndrål. Jeg vokste opp med Gym, og akkurat som den trolig er et høyst selektivt og konsentrert bilde av Jo Nesbøs oppvekst, har mine minner om den blitt et konsentrat av min egen.

Er dette et forsvar? Nei, det er jo egentlig ikke det. For hvordan kan jeg be noen om å høre Gym med pubertale ører i dag? Det går jo ikke. Men jeg vil uansett komme med en generell oppfordring om å høre Gym med ikke fullt så fordomsfulle ører. Glem at den kom samme år som Postgirobyggets Melis. Glem at "Rumba med Gunn" er en låt du synes er ganske teit. Glem at du har hørt "Jenter" åtte millioner ganger på P4. Forsøk - på alvor - å se på dette som et slags konseptalbum, som et litt falmet fotoalbum fra et ganske vanlig liv. Og se om du ikke kan finne noe mer her enn DH-rock by numbers. Å i det hele tatt oppfordre noen til å høre på et band som, i enkelte miljøer temmelig belastet band som Di Derre, med halvveis seriøse intensjoner, er kanskje et forsvar i seg selv?

Finnes det, selv i 2013, grenser for eklektismen? Ja, det tror jeg det gjør. Du kan jo teste det selv neste gang: I en relativt opplyst samtale om musikk, spill inn at du synes den der "Wrecking Ball"-låta til Miley Cyrus er temmelig fengende (det er den jo). Se hvilken respons du får. Prøv deretter å argumentere for at Di Derre ikke var så aller verst. Jeg er temmelig sikker på hva som vil vekke mest oppstandelse.

Jeg har fortsatt Gym stående i hylla. Det er noen hakk i plata, den mangler bookleten, og coveret er sprukket. Den har vært med meg fra gutterom til kjellerleilighet, fra Hønefoss til Bergen, fra København til Oslo. Det går kanskje to år mellom hver gang jeg setter den på. Og det er like fint hver eneste gang.

Porto/Tøyen

I våres skrev jeg om verdens vakreste reunion. Ikke lenge etter ble det klart at Neutral Milk Hotel ikke bare skulle gjenforenes, men også planla å legge turen innom Europa. På siste dag av Primavera Sound i Barcelona ble nyheten om at de skal spille på 2014-utgaven av både Primavera Barcelona og Primavera Porto sluppet. Ikke lenge etter sikret jeg meg festivalpass til Porto. Selv om en klubbkonsert alltid er å foretrekke, er det a) temmelig utopisk når et band gjenforenes på denne måten, og b) helt ok, så lenge dette er omgivelsene for min aller første Neutral Milk Hotel-konsert.

Og Porto-konsert blir fint, det. Men i går tok denne gjenforeningen enda et steg mot det perfekte. Til sommeren flytter Øyafestivalen til Tøyen-parken, som bokstavelig talt ligger rett utenfor kjøkkenvinduet mitt. Og de åpnet like greit artistslippet sitt med å melde at Neutral Milk Hotel skal spille her også.

Sånn kan det altså gå. Da jeg først forelsket meg dypt og inderlig i Neutral Milk Hotel, slo jeg meg til ro med at dette var et av (ganske få) band jeg hadde begrenset mulighet til å noen gang få se. Tolv år senere skal de spille i det som for alle praktiske formål er hagen min.

2014, altså. Det blir et bra år.

Station to station: Om det ene som fører til det andre, veier som blir til mens vi går

Det kanskje aller fineste med å bruke noen år av sitt liv til å grave seg godt ned i musikk, er at potensialet for vakker samrøre mellom elementer man i utgangspunktet ikke så sammenhengen mellom. Band er band, og plater er plater, men etterhvert som man oppdager hundrevis, tusenvis av dem oppdager man at verden er liten, også når det kommer til musikk. Og jo flere slike uventede sammenhenger man oppdager, jo større blir gleden over de enkelte punktene i nettverket som veves. Et par ganger har jeg stått på konsert når det slår meg hvordan veien frem til akkurat dette bandet ble til - sånn for min egen del. En brent CD fra en venninne, et innspill fra et debattforum, et lykketreff av et blindkjøp fra en billighylle, en plutselig meningsbærende referanse i en anmeldelse, et Google-søk som ga treff utover det man lette etter. Fire-fem ledd/band/plater senere fant man kanskje noe som traff midt i hjertet. Og som trolig aldri hadde truffet på samme måte om veien frem til nettopp det punktet hadde vært en annen. Det at jeg sto akkurat der, i det landet, i den byen, og hørte på akkurat dette bandet var tilfeldig, men allikevel ikke. Eller for å si det på en annen måte: Måten jeg nå sto der og hørte dette bandet på, den konteksten jeg selv hadde skapt på veien som ble til mens jeg gikk på den, ikke tilfeldig. Å oppdage, lytte til og bli blad i musikk er ikke en prosess fra A til B på en linje. Jeg tror det handler mer om å meisle ut puslespillbrikker til et motiv som aldri er helt tydelig, til et pusespill som aldri blir helt ferdig.

Noen ganger virker det som om musikerne legger slike puslespill selv. Eller kanskje at de har en usynlig finger med i spillet når det gjelder å legge mitt.

Vinteren 2009 dro jeg sammen med en gjeng medstudenter til Lille Vega i København for å høre The Gaslight Anthem. Etter at jeg oppdaget Hold Steady i to-tre år i forveien (jeg skal ikke dra akkurat den historien én gang til), hadde jeg en trang til å finne flere band i samme gate, flere band som med noenlunde samme resept var i stand til å gi meg den samme voldsomme opplevelsen jeg fikk (og forstsatt får) av nettopp dem. Ett av bandene som dukket opp i løpet av denne jakten var The Gaslight Anthem. De hadde litt andre punkrøtter enn Hold Steady (mer Rancid enn Hüsker Dü), var nostalgiske på en litt annen måte (mer god, gammel og ren rock'n'roll enn bredbedt 70-tallsrock og glaminspirert 80-tallsrock) og var kanskje enda mer glad i Springsteen (tekstene, stilen, blue collar-estetikken der Hold Steady nøyde seg med på riffene og pianofigurene). Gaslight Anthem var nok ikke alt jeg lette etter, men de var gode nok, og i riktig nok gate, til at jeg gledet meg til å se dem live.

Men allerede noen måneder før konserten, bestemte jeg meg for å sjekke ut fyren som skulle varme opp, en britisk singer/songwriter-type ved navn Frank Turner. Det viste seg at han, til tross for å være et godt stykke unna den rotamerikanske heartland-rocken Gaslight Anthem er så glade i, var jævlig bra. Jeg fant ut at han hadde en tenåringsfortid i et band ved navn Million Dead, og at han allerede ganske tidlig i 20-årene hadde siktet seg inn mot folk- og singer/songwriter-greia. Han hørtes både ung og gammel ut på en gang - fengende og friske låter om fest, tristesse og dagen derpå, parret med en moden og litt resignert ettertenksomhet, mer kledelig for folk dobbelt så gamle som han. Som om han hadde allerede hadde levd et fullendt og hektisk liv som rocker, og nå så tilbake på det hele med en bittersøt melankoli. Og det slo meg at selv om han rent musikalsk lå et stykke unna Hold Steadys rifftunge og til dels nesten stadionvennlige amerikarock, var han kanskje nærmere Hold Steadys sentimentale og analyserende blikk på sitt eget levde liv og sin egen tid og kultur.

Frank Turner gjorde en jævlig god jobb som oppvarmer. Han stilte alene med gitaren sin, og hamret seg gjennom et knippe fortellinger om damer, rus og bakrus. Han gjorde det med en voksen trygghet, men samtidig med et fandeninnvoldsk glimt i øyet. En type som ikke bare hadde noe å melde, men som samtidig nøt det å skrive, spille og synge låter i fulle drag. En trubadur med et brennende hjerte. Han virket rett og slett som en jævlig fin fyr.

Ikke lenge etter kom Gaslight Anthem på. Og selv om de var bra, fikk jeg bekreftet en mistanke jeg hadde på forhånd: Til tross for gode låter og at bandet var tight og solid, så jeg dem mer som folk som hadde staffasjen og referansene i orden, enn som et band som kunne sette hjertet i brann. Å sette "fattigmanns-"-prefikset foran bandnavn X er ikke særlig sympatisk, men det var den følelsen jeg satt med halvveis ut i konserten - at dette var en litt blek kopi av en type musikk jeg uansett hadde hørt nesten-perfeksjonert i Hold Steadys tre første plater.

Jeg bestemte meg derfor for å tusle ned i 1. etasje, for å se hva jeg kunne finne av Frank Turner-relatert merchandise. Da jeg kom ned til det lille bordet fylt med CD-plater, t-skjorter og tote bags, så jeg at det  var Frank Turner selv som sto for salget - og sånt er jo alltid trivelig og sympatisk, artister som ikke bare inntar scenen helt på egen hånd, men som også fungerer som crew for seg selv. Jeg takket ham for en fin konsert, og fortalte at jeg hadde sjekket ut musikken hans temmelig nylig, og likte begge de to første platene veldig godt. Da spurte han: "Do you like The Hold Steady?". Det gjorde jeg jo åpenbart, for jeg sto der i en t-skjorte med den subtile påskriften "THE HOLD STEADY ALMOST KILLED ME". Jeg svarte som sant var, at Hold Steady kanskje er det beste bandet jeg noen gang har hørt. Jeg fortalte også kort om det jeg skisserte tidligere, at jeg hadde oppdaget Gaslight Anthem via Hold Steady, og videre oppdaget Frank Turner via Gaslight Anthem. Det var da Frank Turner gjorde noe av det fineste jeg har opplevd i hele mitt liv. Han gliste, snudde seg rundt, dro opp t-skjorta og viste frem ryggen sin. Over hele korsryggen hans gikk det en tatovert og buet linje med tekst som sa "Damn right I'll rise again". Jeg har forståelse for at dette ikke er et budskap som umiddelbart vekkker særlig oppsikt (utover at en ung og moderne mann har valgt å tatovere hele korsryggen sin), men for meg var det en åpenbaring. "Damn right I'll rise again" er tatoveringen karakteren Holly, som går igjen i samtlige av Hold Steadys plater, og som på mange måter er navet i narrativet tekstene deres er bygget på, har på sin korsrygg. Det er for det første en referanse du ikke kan ha plukket opp med mindre du har lyttet til spor fire på plate nummer to - Banging Camp fra Separation Sunday (EDIT: Her må jeg komme med en ganske flau innrømmelse. Det er jo selvfølgelig i Your Little Hoodrat Friend, spor tre på samme plate, referansen til tatoveringen kommer. Hør fra 0:49) - en del ganger. Og det er for det andre et temmelig sterkt statement om hvor fan du egentlig er at du velger å vie korsryggen din til akkurat denne referansen. Men det steget hadde altså Frank Turner tatt. Han var med andre ord minst like glad i Hold Steady som det jeg var.

Samtalen stoppet liksom litt opp der. Det var ikke så mye mer å si. Men i ettertid har jeg tenkt mye på akkurat det møtet, og hvor tilfeldige, og samtidig ikke-tilfeldige, veiene mot det vi lytter til og liker egentlig er. Fra Hold Steady til blind jakt på likelydende band til Frank Turner - og tilbake igjen. Frank Turner som singer/songwriter, Frank Turner som punkvokalist, Frank Turner som leter etter linken mellom råskapen og ettertenksomheten, og (kanskje, hva vet jeg) fant den i et amerikansk band som opererte i samme skjæringspunkt. Min egen jakt på noe "autentisk", eller i alle fall noe som hørtes like autentisk ut som Hold Steady. Erkjennelsen om at det ikke egentlig handlet om sound og referanser, men snarere et verdenssyn og en stemning. Og til slutt vårt møte der ved det lille merch-bordet i 1. etasje under Lille Vega, mens Gaslight Anthem leverte en helt ålreit konsert. Det høres kanskje ut som jeg tegner opp et halvreligiøst bilde av at alt har en mening og alt det der, men det handler jo egentlig om det motsatte: At det langt ifra er forutbestemt. At vi har noen preferanser, at vi gjør noen valg, at veien mot mer, ny, bedre musikk blir til mens vi går. Og at det på ingen måte er merkelig eller uforklarlig når slike sammentreff oppstår.

Frank Turner har mildt sagt tatt noen steg siden vårt møte i 2009. Han har spilt konsert på Wembley, han selger bøttevis av plater i England og han ble til og med hanket inn til å spille på avslutningsseremonien for OL i London i fjor sommer. Det gjør vårt lille møte i København enda litt mer spesielt.

Men vi deler åpenbart fortsatt noen av de samme preferansene. I går postet en kompis av meg en video på Facebook av nettopp Frank Turner, som gjør en akustisk cover av en låt av "my favourite band, and I've never actually done this before". Låta var Stuck Between Stations. For meg vil alltid Frank Turner være uløselig knyttet til hvordan jeg oppdaget han og hans musikk, til det møtet i København, til tatoveringen og til oppdagelsen av at vi delte det samme favorittbandet. Og derfor ser jeg denne videoen for femte gang denne formiddagen, og tenker at den oppsummerer noe av det fineste ved det å være glad i musikk. Veiene som blir til mens man går. Hvordan vi ubevisst kobler de ulike sondene sammen. Hvordan alt henger sammen med alt.

Something far better I'm told: Om det man vet, det man ikke visste og Kjip Amerikansk Rock

Etter at jeg fikk både fancy telefon og fancy nettbrett til min disposisjon, er det svært sjelden jeg setter meg ned med en konvensjonell laptop med et ordinært tastatur. Nå gjør jeg imidlertid det. Jeg hadde faktisk tenkt å logge meg inn her, og skrive noen ord om en plate jeg likte veldig godt for ganske mange år siden, og som det slo meg en morgen jeg sto i dusjen at jeg liker ganske godt fortsatt. Og skal jeg skrive noen ord, er det greit med et tastatur. Så da sitter jeg her med laptopen. Men som den flyktige og moderne nettbruker jeg er, gikk jeg verken til denne nettadressen eller til et tekstbehandlingsverktøy først. Jeg skummet nettaviser, leste om en gledelig meningsmåling, sjekket reaksjoner på Twitter og Facebook, begynte å lete opp Lifter Puller-plater på ebay og Discogs, ble såpass inspirert at jeg reiste meg opp og satte på en plate (Vampire Weekends nyeste, den er bra), og klikket meg videre inn på rateyourmusic.com for å se om jeg hadde husket å registrere de Lifter Puller-platene jeg fant på forrige ebay/Discogs-runde.

Det var da jeg kom over dette internettsammentreffet som jeg gjerne skulle sagt man sjelden opplever, men som jeg etter hvert har erfart at man opplever ganske ofte, kort og godt fordi jeg sitter og suser på nettet i 12-13 av døgnets timer, og fordi det rett og slett er uungåelig at ikke slike sammentreff dukker opp med en viss frekvens.

Dette var imidlertid av det mer odde slaget. Plata jeg hadde satt meg ned for å skrive noen ord om var den (i 2013) ikke akkurat voldsomt populære debutplata til Marcy Playground. Et band og en plate jeg riktignok tenker på nå og da, men ikke akkurat ukentlig. Og ikke minst et band andre, eller skal jeg si internettet som sådan, ikke finner det verdt å vie oppmerksomhet særlig mye oftere. Hva er sjansen for at jeg, en hvilken som hels junikveld, skal finne det for godt å skrive noen ord om en femten år gammel ikke-klassiker av en plate, og at et nettsted som Rateyourmusic, som inneholder et temmelig mangesifret antall plateanmeldelser, på den samme junikvelden kjører en anmeldelse av Marcy Playground – Marcy Playground på forsiden? Ikke så veldig stor (men stor nok til at  jeg skriver det på kontoen for nevnte uungåelige internettsammentreff heller enn  søke etter kosmiske forklaringer (men liten nok til at jeg har brukt tre avsnitt, og nå parantes inne i en parantes til å reflektere over det, men/så nok om det)).

For dette skal, som så ofte før, handle om en blanding av en slags banal teknologiskepsis, naiv nostalgi og om en plate som jeg kanskje holder høyere enn rettmessig er – eller?

Marcy Playgrounds debutalbum kom i 1997, men jeg kan aldri tenke meg at jeg hørte det før året etter Det var nemlig ikke før i november ’97 at Sex and Candy ble gitt ut på singel, og den nådde så vidt jeg husker en Absolute Music-samleplate våren 1998. Jeg likte Sex and Candy. Jeg var ikke fortapt i den (det var jeg vel ikke av noe musikk på den tiden), men den var fin. Kul, sløv og med en sommervarm intensitet – det siste sikkert fordi jeg hørte den stadig oftere i løpet av sommeren, ettersom min gode venn Joachim hadde gått til det steg å kjøpe hele albumet for 179 kroner på Torgersen Musikk. Jeg tror vi hørte mye på hele plata den sommeren. Ikke på den måten man leser om i oppvekstromaner, at vi lå fortapte rundt platespilleren og drømte oss til USA og alt det der, mer at den sto på i bakgrunnen mens vi spilte Nintendo, før vi stakk ut på sykkel, dro og badet, besøkte det lokale linkepartyet, eller noe annet trivielt.

Men vi hørte altså på hele plata. Og den hadde andre fine låter enn Sex and Candy. Den hadde et kult åpningsspor, en litt skummel og samtidig så lettbent sak om vampyrer i New York (og hei, mens vi snakker om tilfeldigheter og sammentreff, det slo meg ikke før jeg skrev den setningen at jeg nå sitter og hører på Moderen Vampires Of The City, en plate som har blitt beskrevet som Vampire Weekends hyllest til… New York) en sår ballade om ei navngitt dame (Sherry Fraser) og en sang som inkorporerte den gamle barnesangen om én og to og tre indianer og så videre. Senere har det slått meg at det var en av de første samtidige, engelskspråklige platene som hadde noe jeg i ettertid kan identifisere som hooks (jeg må presisere samtidig fordi jeg noen år tidligere hadde funnet dette i Bon Jovi, og engelskspråklig fordi jeg så definitivt hadde funnet det samme i Di Derre). Hvem var egentlig hun der Sherry Fraser? Hun hadde et navn, så hun fantes plutselig på et vis. Hva visste jeg egentlig om New York? Jeg måtte i alle fall forsøke å forestille meg kulissene disse vampyrene beveget seg i. Fantes den barnesangen på engelsk også, altså, aha, det visste jeg ikke. Hva betyr Poppies? Hvorfor synger han om India og dronningen? Har det noe med koloniene å gjøre? Men det var vel England? Du skjønner greia. Jeg var (nesten) 14 år gammel, og en plate fikk meg til å tenke over de tingene der. Ikke en låt, men en hel plate. Det er klart det festet seg.

Femten år senere vet jeg en hel del mer om både Marcy Playground og om greiene de sang om på debutplata. Men, og det er kanskje like viktig, jeg vet også mer om smak, hierarkier, referanser, kred og at alt det der finnes, at det er bakteppet, noen ganger uttalt, andre ganger ikke, for alle samtaler om kultur generelt og musikk spesielt. Da jeg oppdaget Marcy Playground eksisterte de i et kontekstløst vakuum. De var amerikanske menn som lagde musikk. Det var omtrent det jeg visste.

I dag vet jeg at de red på en bølge av post-grunge (eller skal man si post-post grunge), at de nok hadde hørt mye på Nirvana, Pearl Jam og flere av deres like, men kanskje vel så mye på sine samtidige, de som kom rett etter på, som Weezer og Offspring. De er regnet som et one hit wonder, og de er selvfølgelig mildt hatet for nettopp den ene hitten. Skjønt hatet, de er per i dag, for perifere til at noen nærer hat til dem. De er obskure, et ganske kjipt band som lagde kjipe plater der de vannet ut essensen til de ganske bra som kom før dem, og de veldig bra som kom før dem igjen. De er Kjip Amerikansk Rock, fra en æra musikkhistorien har forlatt. De var mellom bølger, de vannet ut, drakk og kastet opp igjen restene av det som var bra, de pekte ikke fremover. De er et sånt band man glemmer, men husker på grunn av Sex and Candy, humrer litt av, glemmer igjen. 

Femten år senere vet jeg også dette. Jeg lånte plata av Joachim på et tidspunkt. Det kan ha vært allerede i 1998, men det kan også ha vært i 2001 eller der omkring, da jeg hadde begynt å virkelig interessere meg for musikk, og således husket at jeg hadde digget noe greier for noen år siden, og ville gjenoppleve det jeg opplevde da. Jeg vet at jeg tok den med meg hjem, at jeg aldri leverte den tilbake og at jeg hørte en god del på den i løpet av årene frem til 2003. Jeg vet at jeg fikk en venninne som likte plata akkurat like godt som meg, vi spilte den i sin helhet på fest, og vi sang med, trolig til en viss irritasjon for andre. Når vi møtes i dag, og vi begge er fulle, snakker vi om Marcy Playground. Jeg vet at jeg ble vokalist i et husband på en bitteliten pub, vi spilte coverlåter og vi tok med Poppies i settet vårt, og jeg vet at jeg elsket å synge den låta der (selv om jeg fortsatt ikke helt skjønte hva det der med Kina og dronningen og India skulle bety, jeg vet faktisk ikke helt om jeg skjønner hva det betyr i dag).

Så har det gått rundt ti år, ti år der Marcy Playground til en viss grad har vært en del av bevisstheten min, men aldri i nevneverdig viktig grad. Jeg har playlistet en og annen låt på fest (også fra den undervurderte andreplata), jeg har nynnet på Poppies når jeg tenker tilbake på husbandet vårt, jeg har lurt på om de la opp, eller om de holder på fortsatt, et godt stykke under radaren. Jeg har opplevd, hørt, lest, diskutert ting som har satt meg i stand til å formulere det fordomsfulle og triste avsnittet  to hakk lenger opp. Jeg har hørt nye band som har tatt meg med storm, band som har vært både like og temmelig ulike Marcy Playground. Og det er da det slår meg: Hva skjer om jeg setter på Marcy Playground nå?

Jeg synes den er dritbra. Rett og slett. Når gitarene slår inn i Poppies, er det akkurat like tøft, Sherry Fraser er akkurat like sår, vampyrene i New York er fortsatt både ertende og litt skumle. Jeg hører naturligvis gode minner, men jeg hører først og fremst gode låter, og viktigst av alt, skillet mellom de to er uviktig. De kjære, få, sjeldne platene man fikk lov til å oppleve nærmest kontekstløst, de som bare var musikk man likte (men ikke nødvendigvis elsket), som var der, som fargela en sommer, som var bakgrunnsstøy, men allikevel seg inn, som skapte mild undring som forsvant i neste sekund, som man kom tilbake til, som man internaliserte og som til slutt bare ble… musikk. De platene vil alltid være gode. Er det nostalgi? Ja. Nostalgi som står i veien for bedre vitende? Tja. Kan man høre dem med nye, friske, smartere ører? Nei, det er umulig. Ignorance is bliss, eller noe sånt. Savnet etter å høre musikk i et vakuum, uten kontekst, er både banalt, naivt og sørgelig sentimentalt. Å tillate seg å tenke tanken (eller tenke at man skal tenke tanken) om at man kanskje burde ha revurdert sitt syn på plater som denne er kynisk og skremmende. Gleden over at man fant noen sånne plater før man (i alle fall for en periode) ble for smart for sitt eget beste, er derimot ganske nydelig.

 I sin Rateyourmusic-omtale av plata skriver wyattte:

”Truth be told, Marcy Playground were never anything extraordinary, in and of themselves”

Det er helt sant. Men de var der i 1998. Jeg fant dem, og de fant ørene mine. Og nå er de der for alltid. 

...than we could dare to try: Om internett, dugnad og verdens vakreste reunion

På vei til jobb en dag forrige uke, der jeg – som man jo gjerne gjør i dag – bladde kjapt og formålsløst gjennom en rekke nettsider på mobilen min, så jeg en overskrift jeg aldri trodde jeg skule få se. ”NEUTRAL MILK HOTEL REUNITE FOR TOUR”, sto det, rødt på hvitt. Jeg har aldri laget en liste over band jeg aldri har sett, men inderlig gjerne vil se. Men på t-banen den morgenen slo det meg at det trolig ikke er noe band i verden, hvis medlemmer er i live, jeg heller vil se gjenforent enn Neutral Milk Hotel.

På en rolig og beleilig helligdag som den i dag, tenkte jeg at jeg kanskje burde hedre denne erkjennelsen med å spille gjennom NMH sitt mesterverk, deres andre og siste plate, In The Aeroplane Over The Sea (1998). Men da jeg skulle finne frem albumet, kom jeg over en annen plate som vekket langt større interesse. En plate som i aller høyeste grad er NMH-relatert, men som kanskje forteller mer om både bandet, musikken de laget og facsinasjonen den har skapt for så mange, enn noen beskrivelse av selve albumet vil gjøre.

Men først bittelitt om In The Aeroplane… i seg selv.

 Jeg har sagt det en del ganger hist og her, og jeg nøler ikke med å si det igjen: Den gangen tidlig på sommeren i 2002 da jeg for første gang hørte In The Aeroplane Over The Sea, var vendepunktet for min interesse for musikk, og begynnelsen på en helt annen måte å lytte til, tenke om og forholde seg til musikk på. Jeg hadde naturligvis vært glad i musikk før sommeren 2002 også. Først gjennom et nesten usunt og autistpreget forhold til Beatles, dernest gjennom å oppdage band jeg så vidt hadde hørt på 90-tallet (Weezer, Oasis) i albumformat. Jeg fant etter hvert nygamle favoritter som Velvet Underground, Pixies og 70-tallsutgaven av Bob Dylan, relativt samtidige greier som Eels og blodferske stjerneskudd som White Stripes og Strokes.  Da jeg oppdaget Neutral Milk Hotel åpnet det seg imidlertid en ny verden. In The Aeroplane Over The Sea var så rå, så naken og så hjerteskjærende desperat. Mannen som vrengte ut av seg de skranglete og skjøre melodiene, akkompagnert av stramme akustiske gitarer, blåsere og sag, hørtes ut som om det sto om livet. Og lydbildet som omkranset ham, var så fremmed, det hørtes ut som den kom fra en annen tid, ja, nesten en annen verden.

Det hjalp også med mytene rundt både bandet og plata. Historiene gikk ut på at hele In The Aeroplane… handler om Anne Frank, og at vokalist og låtskriver Jeff Mangum hadde en syretripp-influert misjon om å reise tilbake i tid for å redde henne. Naturlig nok en ganske absurd tanke, men når man lyttet til plata, både hørtes og føltes det reelt nok for Mangum. Historien skulle også ha det til at Mangum kort tid etter at plata kom ut, fikk et slags mentalt sammenbrudd, for deretter å gå under jorden. En interessant nok (om enn ganske erketypisk, i et rockeperspektiv) historie i seg selv, men enda mer fascinerende når albumet hørtes så til de grader ektefølt, desperat og bunnløst ærlig ut.  For meg ble møtet med både myten og musikken en slags erkjennelse av hva musikk på sitt beste kunne være, noe så rått og inderlig at det overgikk virkeligheten og gikk opp i en slags høyere enhet. At musikk var, i mangel av et bedre ord, ren kunst.

Både tipsene om at plata fantes, store ord om hvor god den var og fortellingene jeg skisserte ovenfor, kom ikke ut av det blå. Eller, det gjorde de på sett og vis: De kom til meg via Internett, fra ansiktsløse mennesker med mer eller mindre veloverveide nick og kallenavn, på VGs debattforum (VGD). Fra jeg første gang forvillet meg inn på forumets musikkavdeling høsten 2001, fikk jeg stadig flere hint og vink om hva jeg kanskje kunne like, om jeg var beredt til å legge den verste Beatles-fundamentalismen på hylla. Ett av de soleklart mest (og best) omtalte bandene var nettopp Neutral Milk Hotel. Og hadde det ikke vært for VGD vet jeg ikke om (eller i alle fall ikke når, hvilket jo heller ikke er helt ubetydelig) jeg ville oppdaget dem. Hadde det ikke vært for konteksten de ansiktsløse debattantene utstyrte meg med, hadde jeg kanskje ikke orket å ta meg tid til å se storheten i musikken. Og uten den påfølgende debatten om av linje X i låt Y egentlig betydde, eller om lydene i The Fool skulle forestille togene som rullet inn i konsentrasjonsleirene, hadde kanskje ikke interessen og kjærligheten vedvart på samme måte.

Og med et kollektivt VGDs brennende engasjement for Neutral Milk Hotel, er vi tilbake til den plata jeg snakket om for litt for mange avsnitt siden. VGD nøyde seg nemlig ikke med å debattere In The Aeroplane… nærmest til døde. Et knippe debattanter bestemte seg like godt for å spille inn en hyllestplate. Fra VGD til NMH, iksom. Primus motor var en kvinne som kalte seg for aneli, som tok på seg å samle inn alle bidragene, brenne ut eksemplarer av plata, printe cover, og deretter sende per post til alle som ville ha. En annen debattant tok på seg å lage coveret, og en håndfull andre bidro med det som jo kanskje var det viktigste, nemlig nyinnspillinger av alle låtene på In The Aeroplane…

 Each Song A Little More Than We Could Dare To Try. Selvfølgelig måtte den hete det. Linja fra åpningssporet The King Of Carrot Flowers pt. I beskrev både ydmykheten de fleste av oss hadde i møtet med plata generelt, og (vil jeg tro) de som spilte inn låtene spesielt. I tilleg føltes ”we”-biten som en signatur fra hele VGD, avdeling musikk. Neutral Milk Hotel var liksom vårt band – i alle fall følte jeg det sånn. Ikke bare mitt, men en skjult skatt jeg kunne dele med andre folk jeg aldri trodde jeg skulle treffe ansikt til ansikt.

Selv fulgte jeg prosjektet fra sidelinjen, allikevel med ikke så rent lite entusiasme. Det var noe vakkert over at en gjeng med ukjente mennesker på et debattforum a) hadde sånn en voldsom kjærlighet til et amerikansk rockealbum gitt ut for fire-fem år siden, b) delte den kjærligheten i tekstlig form på nettet, og c) endte opp med å gjøre en felles innsats for at alle som likte plata, skulle få sin helt egen VGD-versjon av den i posten.

I ettertid fremstår hele det lille, store prosjektet som et uttrykk for en tid der internett var på sitt aller beste. VGD var et forum som både var stort nok til å tiltrekke seg mange interessante folk, men også lite nok til at folk rakk å få et forhold til hverandre og hverandres preferanser. Teknologien hadde kommet langt nok til at det å spille inn låter, sende via e-post, for deretter å brenne ut på en CD-plate var en enkel sak. Men den hadde heller ikke kommet lenger enn at de aller fleste av oss så på det å få en fysisk plate i posten som den endelige, og naturlige kulminasjonen av opplegget. Mennesker av kjøtt og blod møttes på nett under pseudonymer og skapte noe som i dag både er fysisk manifest (jeg sitter med plata foran meg nå), og allikevel litt mystisk og spennende. Det er illustrerende at flere av artistene på plata er kreditert med sitt VGD-nick fremfor et artist- eller døpenavn. I dag  vet jeg hvem flere av disse menneskene er. Jeg møter noen av dem på konsert nå og da, skåler, slår av en liten prat.  Noen har jeg aldri møtt, men vet allikevel at de fortsatt driver med musikk, under andre navn enn den gangen. Andre kjenner jeg kun som nickene som opererte inne på VGD for ti år siden.

Jeg hørte på plata i dag, for første gang siden 2003-2004. Den var fin. Den minnet meg om hvor jævlig bra Neutral Milk Hotel er. Men den minnet meg kanskje mest om måten vi tenkte, skrev og følte om Neutral Milk Hotel på et enkelt, men effektivt nettforum for pluss/minus ti år siden.

Jeg elsker fortsatt Neutral Milk Hotel. Og jeg elsker In The Aeroplane Over The Sea. Å gjenoppdage et – som sagt – lite men stort VGD-prosjekt ment å hedre originalutgivelsen, fikk meg til å både huske og forstå mer om hvorfor det ble sånn.

Så får man bare krysse fingrene for at Neutral Milk Hotel spiller på norsk jord i løpet av 2014. Da er jeg defintivt på plass. Og jeg tipper en del av folkene som skjuler seg bak pseudonymer som galveston, Subsqueeze, rockette, spilk eller mortasam vil ta turen også.

(Jeg har dessverre ingen av låtene tilgjengelig, ellers skulle jeg gladelig delt dem. I stedet kan jeg jo legge ved et par låter fra originalalbumet. De er pokker meg verdt å høre på de også)

Kjøtt, blod og fingre over gripebrettet

For et par-tre år siden satt jeg i en park i København og drakk øl med gode venner. Vi snakket om musikk. Jeg husker den samtalen spesielt godt fordi vi denne gangen ikke snakket om hva som var god eller dårlig musikk, hva vi likte eller satte pris på eller hva andre burde – eller ikke burde – vie verdifull lyttetid. Nei, denne gangen snakket vi om hva som utgjorde en god innspilling. Jeg merker jeg steiler litt allerede når jeg skriver det, for det er i utgangspunktet ganske lite sexy å snakke om innspillingskvalitet og studiotekniske vurderinger. Kanskje er det fordi det for det moderne mennesket er innspilt musikk som er musikk. Når vi går på konsert i dag sammenligner vi det vi hører med det vi har hørt på plate - plata er fasiten, konserten er en fortolkning. Det var ikke før jeg leste den ganske gode Perfecting Sound Forever av Greg Milner det slo meg at det faktisk ikke alltid har vært slik – at i århundrer var levende musikk det som var musikk, og at det er først de siste hundre årene at innspillinger av musikk har vært en mulighet. Det er temmelig interessant i seg selv, i en tid der vi trolig lytter til et titalls timer innspilt musikk for hver time vi ser og hører musikk bli fremført i et fysisk rom der vi er til stede samtidig som artisten.

Uansett: Fritt etter minnet dreide diskusjonen seg om innspilt musikk, mer spesifikt gitarlyd. Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det, men en av de øl-drikkende menneskene i parken snakket om en konkret innspilling, og hvordan den ble skjemmet av at man kunne høre fingrene bevege seg over gripebrettet. Jeg forsto ham i retning av at disse lydene ikke hørte hjemme i en innspilling, at lyder som gir klare indikasjoner på at et menneske faktisk spiller på gitaren, ikke hører hjemme når en låt havner på bånd og plate. Jeg forstår et sånt synspunkt. Hvorfor skal man akseptere lyder som står i veien for selve musikken om man kan unngå dem? Det er jo lyden av strengene vi skal høre, når fingrene beveger seg over strengene for å skifte grep er det bare et nødvendig onde for å skifte akkord, ikke et estetisk grep som er ment å tilføre musikken noe. Kort sagt: Hvorfor ikke etterstrebe den perfeksjonen som moderne innspillingsutstyr gir muligheten til? Allikevel var jeg ikke enig. Jeg argumenterte for at jeg synes det er fint å høre fingre gli over gripebrettet, at det å høre sangerens pust og sukk eller trommeslagerens fikling med stikkene, gir en merverdi. At det ikke forringer musikken, men snarere forsterker innspillingen. Vi ble aldri helt enige om det der.

Jeg kom på hele denne diskusjonen da jeg søndag kveld kom hjem fra en Susanne Sundfør-konsert i Operaen, som på alle måter var storslagen og massiv. Sundførs stemme er imponerende i seg selv, og i Operaen var hun backet av fem medmusikere i tillegg til et tolvmanns strykeorkester. I tillegg var lyssettingen nydelig. Det var fint når Sundfør sang over nakent piano og synth, og det var enda finere når trommemaskiner, gitarer og strykere slo til på likt og lyden traff brystet, ansiktet og ørene som en bølge. Men det slo meg også, midt oppe i alle de voldsomme soniske og visuelle effektene, at jeg savnet litt dynamikk, litt topografi. Svært mange av låtene endte i kraftige finaler, og selv de partiene som var nedpå rent instrumentelt var preget av Sundførs dramatiske stemme. Det var ikke det at det føltes anmassende eller anstrengt, men heller at jeg etter klimakset i den første låten følte at vi som tilskuere aldri ble tatt med inn eller ned i nært rom som satte det storslagne i kontekst. Det var en flott konsert, men det var full pinne hele veien.

Da jeg kom hjem nevnte kveld satte jeg på en plate jeg har spilt altfor lite, The Life Of The World To Come av Mountain Goats. Jeg vet ikke om det var en bevisst (mot)reaksjon på det Sundfør hadde spilt tidligere samme kveld, men det føltes med en gang veldig riktig. John Darnielle er en fyr som vet å porsjonere ut følelsene sine. Med som regel ganske enkle virkemidler, skaper han drama i stor skala. Men han tar det også svært ofte ned på et mildere og mer bedagelig plan. Det får naturlig nok også toppene til å fremstå som sterkere.

Jeg hørte plata på iPad, og fordi jeg hadde brukt samme apparat til å spille spillelister på en fest et par kvelder i forveien, sto Wimp fortsatt i shuffle-modus. Fem-seks spor inn i plata kom låta som både satte Sundfør-konserten i kontekst, men som også minnet meg på diskusjonen jeg refererte litt lenger opp. Albumets åpningsspor, Samuel 15:23, er nemlig veldig nært, skjørt og intenst selv til Mountain Goats/John Darnielle å være. Låta åpner med utilslørt fikling med gitaren, som om han spiller inn låta helt på egenhånd, og må trykke «rec» før han kan sette seg ordentlig til. Mellom hver linje hører man Darnielle puste, det er som om han har leppene på selve mikrofonen. På 1:38 starter det et svært enkelt mellomspill. Det er så nært at det føles som om Darnielle sitter i sofaen ved siden av deg. Du hører fingrene treffe strengene. Og på 2:03 (og igjen på 3:39) hører du det min parksamtalepartner nok ville fått frysninger på ryggen av: En lett skjærende lyd av fingre som forsvinner en god del centimeter oppover gripebrettet for å spille lysere toner. Der jeg lå i senga, etter å ha overvært to timer i en vakker og overdådig sonisk tørketrommel i Operaen, fikk jeg sannelig frysninger jeg også. Det var som om nettopp denne lyden, den som har aller minst med musikk å gjøre i hele Samuel 15:23, var det som gjorde hele låta.

Der og da husket jeg hvorfor jeg likte The Life Of The World To Come så godt da den kom ut. Ikke fordi det var Darnielles beste alt tatt i betraktning, ikke fordi den hadde de beste låtene, de frekkeste arrangementene eller de mest følelsesspekkede tekstene. Nei, det var fordi den føltes så vanvittig nær. Fordi jeg følte det som om Darnielle kom inn i stua der nede i København for å spille for meg. Og fordi denne nærheten og intensiteten fikk meg til å føle at det betydde noe spesielt for Darnielle også. At denne nærheten ikke var et resultat av slump, men et bevisst valg. Han ville virkelig at dette skulle føles nært, intenst og kanskje til og med litt ubehagelig. Derfor var det heller ingen grunn til, selv om han i 2009 naturligvis hadde hatt teknisk mulighet til det, å rigge til en innspilling som forhindret lydlige biprodukter av gitarspillingen, av sangen, av lett knirking i stolen han satt på.

Viktigst av alt: The Life Of  The World To Come generelt, og Samuel 15:23 spesielt, er lyden av et menneske av kjøtt og blod som rent fysisk og reelt spiller musikk i et levende rom. Og innspillingen av denne musikken er fanget på en så nær måte at det for lytteren ikke er noen tvil om at det er dette som skjer. Den er ikke «perfekt» i lydlig forstand – låta ble trolig aldri skrevet med den intensjon at Darnielles pust og fingre skulle være en viktig bestanddel av musikken. Men disse små biproduktene, ulydene, er med på å gjøre innspillingen menneskelig, de puster liv i den. De fører oss nærmere både musikken og artisten.

Jeg setter definitivt pris på en velpolert og massivt produsert studioinnspilling. Jeg mener ikke at fingre over gripebrettet er en fasit for å skape god musikk, ei heller at Sundfør innenfor sitt prosjekt burde gjort så mye så veldig annerledes i Operaen.

Men jeg merker at de små lydlige indeksene på at det jeg lytter til er skapt av levende, pustende, fingerforflyttende mennesker av kjøtt og blod en gang i blant er saliggjørende i seg selv.